Onsdag 7. august 2024
Bergtar sitt publikum
Det er under et år siden PJ Harvey sist besøkte Oslo. I oktober i fjor gjorde hun to konserter på Sentrum Scene. Nå er hun tilbake på Øya, hvor hun ikke har spilt siden 2016.
Av Marianne Lauritzen
Foto Ketil Martinsen
PJ Harvey, en av de mest innflytelsesrike og ikoniske artistene fra 90-tallets alternative rockescene, inntar scenen i Tøyenparken med en eksentrisitet som fortsatt setter henne i en klasse for seg. Med en karriere som strekker seg over mer enn tre tiår, hvor hun stadig har bevist sin evne til å fornye seg, samtidig som hun er tro mot sin unike kunstneriske visjon, ligger alt til rette for en konsert som trolig vil balansere mellom retrospektiv refleksjon og det nye, innovative arbeidet som har preget hennes siste utgivelser.
I løpet av de neste 75 minuttene får vi høre både gamle klassikere og materiale fra hennes nyeste album I Inside the Old Year Dying (2023). Harvey åpner med hypnotiske «Prayer at the Gate» fra den siste skiva, en låt som kjapt setter den rette stemningen.
Den svevende, nesten liturgiske fremførelsen skaper en tiltalende kontrast til festivalens ellers så livlige omgivelser. Når det er sagt, så har jeg vel aldri opplevd øyapublikummet bedre enn under akkurat denne konserten. Polly Jean Harvey har definitivt taket på sitt publikum – folk er såpass bergtatt at jeg aldri har hørt så lite skravling i Tøyenparken. Kudos til Øya for å oppfordre de pratesjuke til å stå lenger bak enn akkurat foran scenen, men jeg tror ikke det alene er årsaken her. I hvert fall skravles det over en lav sko på andre konserter. PJ Harvey er vel ikke for hvermannsen, så stiller du deg opp nærme scenen her er du der sannsynligvis for musikken sin skyld.
Tedrikkende brite
Etter denne magiske åpningen setter Harvey seg ned på en stol og drikker te, som en ekte brite jo bør gjøre, mens hun lader opp til «The Nether-Edge» og «I Inside the Old Year Dying», også disse fra hennes nyeste album. Sistnevnte har publikum lært seg godt allerede. Med kassegitar, flagrende gevanter og eksentriske dansebevegelser viser Harvey hvordan hun fortsatt evner å utfordre sitt publikum med komplekse og eksperimentelle lydlandskap.
Gitaren blir elektrisk når repertoaret beveger seg over til det kritikerroste albumet Let England Shake (2011) og «Glorious Country». Vi får tre på rappen herfra. Under «Let England Shake» og «The Words That Maketh Murder» spiller Harvey på en form for siter, mens alle fire gutta i bandet bistår med både koring og klapping. Disse låtene, med sitt bitende politiske budskap, beviser nok en gang Harveys evne til å kombinere det personlige og politiske på en måte som både engasjerer og rører.
PJ Harveys opptreden på Øya er en finfin reise gjennom hennes mangefasetterte karriere.
Den mer intime «A Child’s Question, August» viser Harveys enorme register som artist, før en ny kopp te inntas, etterfulgt av «I Inside the Old I Dying». Midtveis i konserten får vi et parti med eldre låter, inkludert perler som «Send His Love to Me» fra To Bring You My Love (1995) og den energiske «50ft Queenie», hvor en dansende Harvey kanaliserer den rå kraften som kjennetegnet henne på 90-tallet. Her er hun sågar nede på alle fire på gulvet og vrikker på rumpa.
Mangefasettert karriere
Tempoet senkes igjen med «Black Hearted Love», fra en av platene hun har gitt ut med sin kompanjong John Parish, samt den melankolske «Angelene». Under eteriske «The Garden» forsvinner Harvey helt inn i sin egen verden når hun setter seg ned ved en pult og skriver i en notatbok. Begge de to sistnevnte hentet fra Is This Desire? (1998). «The Desperate Kingdom of Love» fremfører Harvey helt alene med kassegitaren. Øyeblikket forringes av en noe forstyrrende konsert på en annen scene på området.
Under den mer pønkete «Man-Size» tar keyboardist James Johnston frem fiolinen i stedet, mens «Dress» fra debutalbumet Dry (1992) belønnes med jubelbrus fra den eldre garde i publikum, som vel må sies å være overrepresentert på denne konserten. Dette er dessverre eneste låt fra debutskiva, som vi lett hadde tålt flere fra. Som for eksempel «Oh My Lover».
Konserten kulminerer i den selvskrevne avslutningen med «Down by the Water» og «To Bring You My Love», og etter applausen å dømme er det tydelig at publikum har fått det de kom for – og litt til.
PJ Harveys opptreden på Øya er en finfin reise gjennom hennes mangefasetterte karriere. Hun viser igjen at hun fortsatt er en kompromissløs og innovativ kunstner, i stand til å ryste, bevege og begeistre sitt publikum.
Les også: PJ Harvey @ Sentrum Scene
Settliste
- Prayer at the Gate
- The Nether-Edge
- I Inside the Old Year Dying
- The Glorious Land
- Let England Shake
- The Words That Maketh Murder
- A Child’s Question, August
- I Inside the Old I Dying
- Send His Love to Me
- 50ft Queenie
- Black Hearted Love
- Angelene
- The Garden
- The Desperate Kingdom of Love
- Man-Size
- Dress
- Down by the Water
- To Bring You My Love
