Munchmuseet i bevegelse og Kunsthall Oslo har satt opp den første soloutstillingen med den norske kunstneren Per Krohgs verk på 30 år. Arbeidene hans fra tiden i Paris kan nå oppleves i Bjørvika.
For første gang siden 1989 er det satt opp en utstilling med Per Krohgs kunst i Oslo. Utstillingen gir innblikk i årene han tilbragte i Paris, interessen for avantgarde og teater, og hans personlige opplevelser under første verdenskrig.
Naturtalent
Per Krohg (1889–1965) var en av de fremste norske kunstnerne i sin generasjon. Han var sønn av bohemparet Oda Krohg og Christian Krohg, med andre ord hadde han litt å slekte på. Åtte år gammel flyttet han med foreldrene til Paris, og viste allerede som barn utpreget kunstnerisk begavelse. Han debuterte som kunstner på Høstutstillingen bare 15 år gammel. I perioden 1903–07 gikk han i lære hos sin far på Académie Colarossi og i 1909–10 var han elev av Henri Matisse. Han var også influert av den danske kunstneren Jens Ferdinand Willumsen, og ikke minst av kubismen.
Som ung gjorde Per Krohg seg bemerket som en spirituell avistegner, og i 1918 ga han ut en samling krigsreportasjer ved navn «Krigens ansigt». Krohg lærte også tango mens han bodde i Paris, og i 1913 innførte Krohg og hans første kone, Lucy Vidil, tangoen i Norge. Oppvisningen foregikk på revyscenen Chat Noir.
Mangfoldig kunstner
Krohgs tidligste bilder er lunefulle og fantasifulle, mens i 1920-årene oppsto en rekke bilder med en friere og rikere malerisk virkning. Hans tidlige bilder var preget av hans liv i et internasjonalt storbymiljø, men etter hjemkomsten til Norge i 1930 tok den norske naturen, plante- og dyrelivet større plass i hans kunst. Han vendte tilbake til en mer detaljert og gjennomarbeidet figurativteknikk som fikk fornyet dybde og intensitet etter opplevelsene som krigsfange på Grini under andre verdenskrig.
Første soloutstilling med Per Krohgs kunst på 30 år.
Per Krohg debuterte som monumentalkunstner med freskene i Sjømannsskolen i Oslo (1921–24). Senere fulgte flere dekorative arbeider, som et takfelt i Kunstnernes Hus (1931–32) og Ragnarok-fresken i Universitetsbiblioteket i Oslo (1933). I 1939–40 dekorerte han et av rommene i Oslo rådhus med figurrike scener fra byens og landets liv, han malte i 1950–52 fondveggen i Sikkerhetsrådets sal i FN-bygget i New York og avsluttet i 1954 utsmykkingen av Folketeatret i Oslo. På Slottet i Oslo henger Kong Olavs signing i Nidarosdomen (1958–60).
Bohemliv i Paris
Utstillingen «Per Krohg og den franske impulsen» fokuserer på de tidlige arbeidene hans fra årene i Paris. Her levde han midt i datidens nye kunstneriske strømninger som futurismen, surrealismen og kubismen, impulser som gjorde seg gjeldende i hans eget kunstnerskap. Bildene fra denne perioden er preget av bohemliv, dans og teater, men også mer alvorstunge opplevelser som å delta i den norske skiløperambulansen på fransk side i Vosges-fjellene under første verdenskrig.
Utstillingen viser ulike sider av Per Krohgs kunstnerskap, blant annet de dadaistisk inspirerte tegningene, samlet i «Krigens ansikt», som visualiserer den første verdenskrigs hendelser. I maleriet «Den hengtes ballade» fra 1917 ser vi hvordan Krohg gradvis forkaster tradisjonelle maleteknikker til fordel for en mer poetisk historiefortelling.
Maleriene i utstillingen viser tydelig ulike stilarter, hvor bilder som «Skuespillerinnen» og «Dame i rødt» er mer preget av hans opphav, mens «Den hengtes ballade» og «Den lykkelige familie» viser hvordan han nærmet seg kubismen. Sistnevnte skiller seg ut fra øvrige bilder, ikke bare på grunn av kubistiske figurer, men også ved hjelp av fargebruken. Her har han tatt i bruk limegrønn som hovedfarge. Denne fargebruken er videreført i maleriet «Dame i grått og gult», som for meg stakk seg ut som det mest interessante bildet i utstillingen.
«Per Krohg og den franske impulsen» er utstilt i Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo i Bjørvika fra 19. januar til 17. mars 2019, og inneholder bilder fra både offentlige og private samlinger, samt verk som tidligere ikke er blitt vist.
Kurator: Kari J. Brandtzæg og Kunsthall Oslo
Av Marianne Lauritzen
