Klassisk thrash med krigersk allsangfaktor

Det amerikanske thrash metal-bandet Overkill har holdt det gående i snaue 40 år. Nå slipper de sitt 19. studioalbum «The Wings Of War».

Her kan det virke som at tiden har stått stille. Det er det første som slår meg når jeg setter på Overkills siste meddelelse til omverden. Og, det er ikke så rart egentlig, for som det skal vise seg handler denne skiva om å ikke gi seg på tørre møkka uansett hva tilværelsen kaster i trynet på deg. Dette er amerikansk thrash metal slik den krystalliserte seg på sent åtti- til tidlig nittitall. Først leter jeg litt etter brodden i musikken, men etter noen gjennomhøringer vil jeg delje neven i bordplata og drikke pils og «stick it to the man». Du kan ta dyret ut av skogen, men ikke skogen ut av dyret – eller noe sånt.

Overkill har vært jevnt aktive de senere årene med utgivelser hvert år og to-tre år mellom hver fullengder. De to første låtene på «Wings Of War» er sånn sett allerede sluppet på en EP rett før nyttår. Det er som antydet ingen store overraskelser her –men det er en god ting.

Aggressivt allsangpotensiale
Overkill har et par kanoniske skiver under beltet og det skal en god del til å overgå egen historie for slike band. Det gjør heller ikke «Wings Of War», men skiva skriver seg fint og selvfølgelig inn i bandets snart førtiårige historie. Aggresjonen er fortsatt vitalt til stede i riffene. De driver det avgjørende adrenalinet frem gjennom låtene, typisk vekselvirkende mellom skjærende skarpe og mer kvernende intense partier.

God klassisk amerikansk thrash som dette har også nok av melodiøse elementer, og disse kan ofte være tydelig artikulert i låtene. Slik er det her også, og med få unntak er det vellagde saker som ikke ødelegger trykket i de aggressive elementene. På sitt beste er dette virkelig inspirerende saker som setter seg fast i hukommelsen, men kan bikke over i kleine allsangvennlige ting om man ikke holder låtskrivingen på den smale sti.

Skiva skriver seg fint og selvfølgelig inn i bandets snart førtiårige historie.

Det fine med band som Overkill er at de har skjønt hvor dette landet ligger for noen tiår siden og ikke sett seg tilbake siden. Greit nok, allsangpotensialet på «Wings Of War» kunne kanskje med fordel ha blitt tatt ned ett hakk eller to for denne anmelder, men da snakker vi justering. De fleste låtene her er velutviklede narrativer med bitende sosiale kommentarer.

Låta «Where Few Dare To Walk» er kanskje undertegnedes favoritt på skiva, da den har alle disse elementene og et nokså ufiltret budskap: Om det beundringsverdige i det å holde hardt på integriteten og gi en verbal finger til folk som farer med løgn og fanteri.

På hjemmebane
I andre enden finner vi den lokalpatriotiske hymnen «Welcome To The Garden State», et semi-offisielt kallenavn på New Jersey hvor Overkill er hjemmehørende. Denne låta ligner litt for mye på en fotballsang og den har til og med sportsidiotisk hoiing mot slutten. Borte bra, men hjemme/New Jersey er «the best damn place in the USA».  Her bor vi og liker du ikke hvordan ting låter så kan du «get the fuck out of my state».

Javel… Heldigvis gjør jeg det. Som på tidligere utgivelser er bassen ganske tydelig i midten av lydbildet, noe jeg alltid har satt pris på med Overkill. Også som tidligere føles lydbildet litt (tilsiktet) maskinelt. Jeg vet det er for polert i en del ører, men det kler denne varianten av thrash godt vil jeg mene. Ikke minst fordi det innkapsler musikken i en slags småskitten tungindustriell forstadsvirkelighet.

Vokalen til Bobby Blitz fortjener ekstra oppmerksomhet. Den er en slags hybrid mellom hyling og snerring, samt jevnlige små avstikkere inn i mer tradisjonelt heavy metal landskap. Ikke uvanlig i denne genren, men det som gjør ham verdt å høre på er ikke kun at han gjør denne varianten av sinna tekstlevering med livslang overbevisning. Gjennom de ti låtene på skiva er han oppviglersk, hånende, provoserende og sykelig frustrert for å nevne et utvalg av det han gestalter. På den måten løfter han låtene flere nivåer. Sånn sett trenger han ikke koringen han får litt vel mye selskap av, men det er nå en del av formularen.

Som seg hør og bør i kjølvannet av en ny skive legger Overkill ut på turné, men foreløpig kun på de to amerikanske kontinentene. Håper de tar turen litt nærmere våre farvann også. Et live-gjensyn hadde passet finfint nå.

Av Bjørnar Hagen

Sporliste
1. Last Man Standing
2. Believe In The Fight
3. Head Of A Pin
4. Batshitcrazy
5. Distortion
6. A Mother’s Prayer
7. Welcome To The Garden State
8. Where Few Dare To Walk
9. Out On The Road-Kill
10. Hole In My Soul
11. In Ashes