3.–4. august 2019

Sweet Home Notodden

Den 32. utgaven av Notodden Blues Festival gikk nylig av stabelen, og i år kunne festivalen skilte med artister som Rival Sons, Supersonic Blues Machine, Little Steven & The Disciples Of Soul, Come Taste The Band, Reidar Larsen Blues Explosion, Ulf Lundell og Dumdum Boys på plakaten.

Av Dag Rossing
Foto Boris Danielsen

Notodden Blues Festival har blitt arrangert årlig siden 1988, og har siden sin spede begynnelse vokst til å bli en norsk institusjon. Et godt renommé utenlands har den og. Artister som har spilt der roser gjerne i ettertid festivalen opp i skyene som en av de beste av sitt slag de har spilt på. Og generelt har de virket mer oppriktige enn IOC-presidenten når han skryter opp et nylig gjennomført OL som «de beste Olympiske Lekene noensinne».

Notodden viste seg fra sin beste side da vi ankom byen ved Tinnelvas utløp tidlig fredag ettermiddag. Torsdagen fikk vi dessverre ikke med oss, derfor hopper vi over innslag som Walter Trouts konsert – som visstnok hadde vært en maktdemonstrasjon i følge enkelte undertegnede snakket med.

---

FREDAG

DUST MY BLUES
Da vi ankom festivalen var det ennå et par-tre timer før det startet på hovedscenen Hovigs Hangar. Jeg kortet ventetida med å overvære konserten til det lokale bandet Dust My Blues på det intime spillestedet Teledølen. Dust My Blues er et band som oppstod innen miljøet på den relativt nyopprettede blueslinja på universitetet på Notodden, og de fikk det til å svinge de! Originallåter og gamle bluesklassikere, inklusive Elmore James’ «Dust My Broom» som har inspirert bandets navn, om hverandre.

De tre gitaristene leverte glitrende soli og frontkvinne Elisabeth Moen Petterson har en flott stemme og hadde publikum i sin hule hånd. Bandet deltok også i finalen i årets Blues Union Cup (mer om det siden), men denne konserten var utenom det programmet. Jeg skal innrømme en viss inhabilitet her da faren til et av bandmedlemmene er en god venn av meg, men nøler likevel ikke med å gi Dust My Blues en god karakter. 8/10

.
JACK BROADBENT
Denne artisten har opparbeidet seg en solid «buzz» i bluesundergrunnen i løpet av de siste to-tre årene. Han er britisk og har visstnok i mange år vært «busker» (mest nøyaktige norske oversettelse: gatesanger) på Londons t-banestasjoner, og jeg utelukker ikke at jeg selv kan ha slengt noen mynter i gitarkassa hans på noen av mine tidvis hyppige besøk til den engelske hovedstaden. Noen heftige YouTube-videoer og et par selvfinansierte CDer har konsolidert renommeet hans.

Jack opptrer som soloartist uten backingband, og med det øset han klarer å skape med sine akustiske gitarer ville det vært fullstendig overflødig med ytterligere musikere. Aller best låter det når han spiller slidegitar. Litt usikker på hva den gjenstanden han brukte som slide var, synet mitt har blitt noe redusert med åra, men fra der jeg satt så det ut som en lommelerke. Uansett så fikk vi forrykende versjoner av Canned Heats «On The Road Again» og Jimis «The Wind Cries Mary». Og hans egne låter holdt også høy klasse. Jeg håper noen bookingansvarlige i Oslo-områdets bluesklubber leser dette, for denne mannen vil vi ha til enten Sosialen, Herr Nilsen, Baracoa i Asker eller Kulturpuben på Lillestrøm.

Jeg sa en gang til Broadbents landsmann Marcus Bonfanti at han måtte love meg å aldri ta en Clapton og la Phil Collins produsere et av hans album. Det samme vil jeg si til Jack om jeg noen gang treffer ham ansikt til ansikt. 9/10

.
VIDAR BUSK, DANIEL ERIKSEN & STIG SJØSTRØM
Etter en liten pustepause etter mr. Broadbents intense opptreden bar det tilbake til den samme utescenen (Folk & Bluesstage) der de ovennevnte herrer allerede var i gang med sitt sett. Trioen består av to gitarister og en trommeslager. En bassist er ikke nevneverdig savnet. Repertoaret deres består av en salig blanding av deres eget som soloartister og bluesstandarder, med muligens en viss dominans av sistnevnte. Dessverre begynte det å nærme seg at det ble action på Hovigs, og trengselen i solsteika gjorde at jeg trakk inn etter tjue minutter eller så, og fikk derfor ikke overvært nok av konserten til å ville sette en karakter, men hadde jeg gjort det ville den utvilsomt blitt rimelig høy. Dette ser jeg gjerne igjen.

.
REIDAR LARSENS BLUES EXPLOSION
Jeg har ingenting imot Reidar Larsen, men i utgangspunktet var det The Allman Betts Band som skulle ha spilt i dette slot’et, og det var en aldri så liten nedtur at dette ikke ville seg. Dette er et nystartet band der ikke mindre enn tre medlemmer er sønner av sentrale aktører i det originale Allman Brothers Band. Devon Allman er sønn av Gregg. Duane Betts er sønn av Dickie – og oppkalt etter Duane Allman. Og Barry Oakley Jr. er sønn av… gjett hvem. Dessverre fikk Devon akutt blindtarmbetennelse noen dager tidligere og havnet på sykehus i Tyskland. Dermed måtte Notodden finne en erstatter raskt.

En liten norskamerikansk supergruppe ble så stablet på beina på rekordtid. Jeg gjetter på at samtlige medlemmer av Reidar Larsen Blues Explosion ville ha befunnet seg på Notodden uansett, om ikke annet som publikum. De to gitaristene var ingen ringere enn Amund Maarud og Terje Kinn. Knerten Kamfjord trakterte bassen, og trommene sørget Knut Hem for. På orgel stilte ingen ringere enn Lowell «Banana» Levinger (ex-The Youngbloods – garasjepionerene fra sekstitallet) som uansett var i byen som medlem av Little Steven & The Disciples of Soul.

Det var tydelig at dette var en humørfylt gjeng som gikk til oppgaven med lave skuldre.

Reidar og hans eksplosive bluesgutter strålte konserten igjennom. Det var tydelig at dette var en humørfylt gjeng som gikk til oppgaven med lave skuldre. Jeg anser ikke Amund Maarud for å være noe hengehue, konsertene hans er alltid av feel-good typen, men i dag var han en halvannen timeslangt smil. Innimellom tok han mikrofonen selv og, hvilket gitarkollega Kinn også gjorde ved en anledning eller to.

Jeg ville heller ha sett The Allman Betts Band, men det er ikke Reidar og hans medmusikanters ansvar. Hans Blues Explosion leverte en knallkonsert der det var lite å trekke. Låter som Tampa Reds «It Hurts Me Too» (litt mer kjent med Elmore James kanskje?) og «Shake Your Moneymaker» (Elmore James, Fleetwood Mac, hvem vet hvem som skrev den?) og Reidars egen «I’m A Bluesman», som han lovet aldri å slutte å spille, satt som et skudd!

Som erstatter for The Allman Betts Band kunne knapt Notodden ha funnet noe bedre enn Reidar Larsens Blues Explotion på så kort frist. Vi krysser fingrene for at ikke Duane Betts får blindtarmbetennelse neste sommer. 8/10

.
COME TASTE THE BAND
Neste band på plakaten var kanskje ikke det mest opplagte på en bluesfestival. Come Taste The Band, som har sitt utspring i fylket vi er i, har bakgrunn som et Deep Purple tributeband. Ikke er de dårlige til det, jeg har sett dem et par ganger nå, og med tiden har de knyttet kontakter med medlemmer av den utvidete Deep Purple-familien. Kveldens konsert fant sted med ex-Rainbow-vokalister Doogie White og Joe Lynn Turner som frontfigurer.

Doogie begynte, og ledet publikum gjennom et utvalg låter fra hans periode i Rainbow og en låt fra den skiva han og CTTB ga ut i februar. Noen låter fra tidligere perioder av moderbandene fikk han også, og det ble han som geleidet oss gjennom en versjon av «Temple Of The King», som ble dedisert til alle medlemmer av Purple- og Rainbow-familien som har gått bort, deriblant Jon Lord og Ronnie James Dio. Det er ikke alltid jeg blir med på disse allsangforsøkene på konserter, men akkurat denne gangen var jeg ikke vond å be.

Kveldens konsert fant sted med ex-Rainbow-vokalister Doogie White og Joe Lynn Turner som frontfigurer.

Joe Lynn Turner, som tilbrakte ca. tre år i Rainbow tidlig på åttitallet (og omtrent et kvarter i Deep Purple rundt 1990), kom inn til siste halvpart av konserten, og innledet med «Death Alley Driver» og «I Surrender». Mannen hadde bursdag denne dagen, og Come Taste The Band hadde bakt (eller kjøpt?) kake til ham som ble brakt ut på scenen på oppfordring fra gitarist Jo Henning Kåsin. Turner virket noe brydd, men det var kanskje påtatt? I hvert fall hadde kaka kun tre lys på, og ikke 68, og Joe hadde ingen problemer med å blåse dem ut.

Konserten gikk deretter sin gang. Versjonen av «King of Dreams» (fra DP’s «Slaves and Masters») satt som dere-vet-hva i kram snø, og «Highway Star» har jeg muligens hørt bedre, men vi kaller den en sjarmoffensiv.

Det er lite å trekke når det gjelder denne konserten, men jeg er spent på hva Come Taste The Band kan greie uten sine celebritets-medarbeidere. Med White og Turners arbeidsprogram er det begrenset hvor ofte bandet får spilt hvis de gjør seg for avhengige av dem. 8/10

.
SUPERSONIC BLUES MACHINE
Supersonic Blues Machine var en av de store attraksjonene denne helga. Dette er et samarbeid mellom gitaristen Kris Barras, som også synger, bassisten Fabrizio Grossi og trommisen Kenny Aronoff som har spilt med gud og hvermann og bikkja hans som studiomusiker. På åttitallet var dessuten Aronoff kjent som John Cougar Mellencamps faste trommis.

Jeg er ikke sikker på om Supersonic noen gang har holdt konserter uten at gjesteartister tar gitar og vokal i en del låter. Men i kveld var i hvert fall Joe Louis Walker deres første. Han gjorde en grei jobb, men det virket ikke som folk flest hadde særlig forhold til låtene hans. En av disse artistene som Blues News kan finne på å kjøre en sekssiders coverstory med, men som for menigmann kun er en i mengden.

Etter et par låter for seg selv, sendte Supersonic utpå Eric Gales. Barras mente at hvis man noensinne hadde sett en liste over verdens femti beste gitarister, uansett hvor, er denne mannen på den. Gales er helt klart en gudebenådet gitarist. Jeg synes selv at platene hans er preget av litt kjedelige låter, men hva vet vel jeg? I fjor spilte han på Drøbak Havnefestival, og bekreftet vel i grunnen det jeg allerede tenkte. I kveld bidro han med praktfullt gitarspill, men låtene hans var vel ikke noe utenom det vanlige.

Med ett sto Billy Gibbons fra ZZ Top på scenen til tonene av klassikeren «La Grange».

Men Supersonic hadde flere gjesteartister i ermet. Etter ytterligere et par låter som trio kom en mann ut på scenen som Barras introduserte med «His voice is better than mine, his guitar playing is better than mine, his beard is better than mine». Med ett sto Billy Gibbons fra ZZ Top på scenen til tonene av klassikeren «La Grange».

Og det ble nok den beste låta han deltok på. Deretter fikk vi den fornøyelige åttitallslåta «Sharp Dressed Man», «Dust My Broom» (i ZZ’s utgave fra mitt personlige favorittalbum med dem, «Degüello») og «Running Whiskey». Dette var jo helt klart et høydepunkt i konserten.

Jeg kan ikke unngå å undres på hvor mye det koster å frakte Billy Gibbons rundt på Europas festivalscener, så hvorfor han ikke blir brukt i mer enn fire låter er en gåte, men Supersonic Blues Machine er vel tro mot konseptet sitt. 8/10

.
DUMDUM BOYS
Så vidt jeg kan forstå må den eneste grunnen til at en bluesfestival booker Dumdum Boys være at de ønsker å selge dagsbilletter til folk utenfor bluesmenigheten. Jazzfestivalene er notoriske for denne typen oppførsel. Som da Molde i sin tid booket Bob Dylan.

Nuvel. Prepple prepplet som bare Prepple kan. Ifølge seg selv hadde han hukommelse som et kjøleskap – smartkjøleskap? – og trodde ikke de hadde spilt på Notodden på 25 år. Ikke vet jeg. Jeg ble der i fire-fem låter, hvorpå jeg gikk for å høre noe litt mer bluesrelevant. Jeg setter ingen karakter på denne, men etter publikumsreaksjonene å dømme kan nok Dumdum notere seg for en av de sidene på terningen med flest øyne.

.
KYLA BROX BAND
Kyla Brox kolliderte med Dumdum Boys, som spilte på hovedscenen mens Kyla gjorde Teledølen til sin egen samtidig. Dette er datteren til Victor Brox, som i skjærinspunktet mellom seksti- og syttitallet var vokalist i Aynsley Dunbar Retaliation. En arvelig belastet dame altså!

Jeg visste at dette kom til å bli bra, og hadde ingen betenkligheter med å forlate Dumdum fire-fem låter ut i deres opptreden. Kyla har en fantastisk stemme og bandet hennes er praktfult. Teledølen var som seg hør og bør overfylt og en sitteplass var ikke å oppdrive for en stakkars sliten skribent. Men jeg nøt konserten fra de bakre gemakker. Og som jeg sa om Jack Broadbent: det er bare for Oslo-områdets bluesklubber å booke damen. Dette er sensasjonelt bra. 9/10

.

---

LØRDAG
Lørdag ankom vi festivalen i god tid for å få med oss finalen i Union Blues Cup, som fant sted på Bok- og blueshuset fra ca. 14:00 og utover.

Vintage Radio som åpnet seremonien har jeg sett flere ganger før, og de er meget gode! Mer og mer profesjonelle har de blitt og. En kvinnelig leadvokalist som er fullt på høyde med Beth Hart, og lignende og en gitarist som går Beck, Blackmore og Bonamassa i næringen, betyr at de har få konkurrenter på norske klubbscener pr. i dag. Jeg er stor fan av dette bandet!

The Five Lads bestod av fire(!) lads i alderen 17/18 fra Bodø. Veldig talentfulle! Spesielt syntes jeg leadgitaristen innfridde. Men de trenger nok noen år til før de kan spise kirsebær med de virkelig store. Men stå på, gutter. Vi gamlinger bør absolutt applaudere ungdommer som plukker opp blues-hansken etter de gamle mestere.

Vintage Radio har få konkurrenter på norske klubbscener pr. i dag.

The NaveBlues er fra Bergen og spiller en blanding av indierock og blues. Første låt var instrumental, og inkluderte vokalisten på munnspill, og representerte nok høydepunktet for min del i løpet av de ca. 20 minuttene de fikk til disp. De var veldig in-your-face, og skal jeg være ærlig fant jeg dem i overkant masete. Stilmessig minnet de meg om The White Stripes, The Black Keys og John Spencer Blues Explosion.

Dust My Blues satte blues-skapet på plass igjen. Studentene fra Notoddens blueslinje utviser stor spilleglede. I dag åpnet de med sin nesten-tittellåt, Elmore James sin «Dust My Broom», men fulgte opp med fire (eller fem?) egenkomponerte låter. Elisabeth og hennes dyktige våpendragere er utvilsomt blant landets store blueshåp nå til dags.

Et femte band var også med i konkurransen. Bruno Giacomazzi & The Foreigners, med hjemhørighet på Lillestrøm og i Brazil(!), etterlot dessverre ikke noe sterkt inntrykk der de forsynte oss med versjoner av «Crossroads» og «Voodoo Child» som vi nok har hørt bedre fra andre hold. Det fantes nok et visst potensiale her, men i konkurranse med band som fokuserte på egenkomponert materiale, og gjorde det overbevisende, hadde de ikke mye å stille opp med. Kom gjerne tilbake, men skriv da helst flere egne låter og drill dem inn i repertoaret først. Jeg ser dere gjerne igjen på Kulturmelkpuben om et halvår eller så.

På grunn av ting som skjedde på de større scenene måtte jeg forlate spillestedet før Blues Cup-avstemningen. Jeg var ikke nødvendigvis enig i resultatet da jeg hørte det «through the grapevine» noen timer senere.

.
LARKIN POE
Søstrene Lovell fra Georgia har bygd seg opp en fanskare etter jevnt og trutt å ha turnert verden rundt de siste årene. Stilen er rocka country med innslag av soul, blues og roots. Eller Southern «core-music» som de kaller det selv. Det er lillesøster Rebecca som er frontkvinne og leadvokalist, samtidig som hun trakterer det meste med strenger, og er den som godsnakker med publikum mellom låtene. Storesøster Megan er mer tilbakeholden og nøyer seg stort sett med å spille steelgitar. En stødig bassist og en ditto trommeslager sørget for et komp som svingte.

Bandet var i form i dag, og Rebecca i godt humør. Låtmaterialet er jevnt godt og innimellom originalene sper de på med blues og gospelklassikere som Son House’ «Preachin’ Blues» og «John The Revelator», som jeg ikke tror noen vet hvem som har skrevet, men som er innspilt av et utall artister. Min personlige favorittversjon er av Gov’t Mule. Note to self: jeg må slutte å blande Gov’t Mule inn i annenhver anmeldelse jeg skriver. En vakker dag kommer jeg nok til å skrive en konsertanmeldelse av dem og.

Larkin Poe var et sympatisk bekjentskap. Dette var mitt første møte med bandet og det kommer nok ikke til å bli det siste. 8/10

.
ULF LUNDELL
Veteransvensken var kanskje – i likhet med Dumdum Boys kvelden før – et litt underlig valg for en bluesfestival, Skandinavias svar på Bruce Springsteen som han er! Det syntes han tydeligvis selv også, for fem-seks låter ut i settet bemerket han «det är inte så ofte man spelar på en bluesfestival, so let’s play some blues», hvorpå han og bandet gjorde akkurat det.

Man kan si mye om Ulf Lundell, men noe smilefjes av en publikumsfrier er han, i motsetning til sitt opplagte forbilde fra New Jersey, ikke. Men bandet var skikkelig påtent fra første stund. Keyboardisten plukket også opp en saksofon ved behov. En fiolinist druknet litt i miksen på de mest rocka låtene, men kom til sin rett i de roligere. Rytmeseksjonen var solid. Hvis jeg har et ankepunkt mot dette bandet må det være at leadgitarist Janne Bark – som har spilt med Uffe i «alle» år – kun er sånn passe. Men bevares: ferdighetene hans strekker til i denne sammenhengen. John McLaughlin kan vi høre en annen dag.

Veteransvensken var kanskje et litt underlig valg for en bluesfestival, Skandinavias svar på Bruce Springsteen som han er!

Dametekke har Uffe i hvert fall. Da han kastet ut et håndkle til publikum, etter å ha tørket svetten etter «Kär Och Galen», ble det slåsskamp om klenodiet mellom noen av førtisdamene foran scenen. Hun som vant viftet triumferende med det ved alle passende og upassende anledninger etterpå og jeg tviler på at hun vasket det da hun kom hjem på søndagen. Eller kommer til å gjøre det.

Dessverre fikk vi ikke min favorittlåt med mannen, «Sekstisju, Sekstisju», men det hadde kanskje vært noe spesielt om en syttiåring skulle ha sunget en så «ungdommelig» tekst. Ikke for det. Roger Daltrey kauker fortsatt «I hope I die before I get old» på hver The Who-konsert, så hvorfor ikke? Uansett var det noe som manglet da bandet gikk av scenen etter cirka en time og et kvarter. Og tror dere ikke de kom utpå igjen etter et øyeblikk og liret av seg «Öppna Landskap»? Vel blåst, hr. Lundell. 8/10

.
THE FABULOUS THUNDERBIRDS
Et av de bandene jeg hadde sett mest fram til å se denne helgen var The Fabulous Thunderbirds. Som de fleste med en viss interesse for blues og rock vil vite, er originalgitarist (og broder av Stevie Ray) Jimmie Vaughan long gone, men vokalist og munnspillvirtuos Kim Wilson holder stadig vekk liv i orkesteret.

Vaughan var ikke spesielt savnet. Den nåværende gitaristen Johnny Moeller var en gnistrende erstatter, og i mine ører var det han og keyboardist Kevin Anker som holdt interessen oppe. Det er mulig jeg provoserer enkelte med å si dette, men The Fabulous Thunderbirds spiller en relativt gammelmodig form for bluesrock som kunne fortont seg temmelig tam på Hovigs store scene, hadde det ikke vært for at disse to løftet bandet voldsomt.

The Fabulous Thunderbirds spiller en relativt gammelmodig form for bluesrock.

Frontmann Kim Wilson imponerte meg ikke. Kanskje hadde han bare en dårlig dag på jobben, men jeg er fristet til å ta fram ordet «tam» igjen. Som vokalist er han svært ordinær og du treffer på vel så gode frontmenn på Sosialen i Oslo en hvilken som helst lørdag ettermiddag. Jeg mener han burde gi større plass til munnspillferdighetene sine, for der er det få som hamler opp med ham. Han fant ikke fram instrumentet sitt i det hele tatt før i fjerde låt og han lot det ligge i lomma i alt for mange låter deretter og.

En annen pussig ting var at vi fikk bandets særdeles best kjente låt «Tuff Enuff» forholdsvis tidlig i settet, og ikke som avslutningslåt. Mulig de tenkte at på en bluesfestival er de blant sine egne som kjenner materialet deres bedre enn sin egen bukselomme? Uansett, Fabulous Thunderbirds leverte et OK sett, men heller ikke mer. 7/10

.
LITTLE STEVEN & THE DISCIPLES OF SOUL
Nå var vi kommet til den delen av kvelden der interessante konserter begynte å kollidere og jeg ble ikke på Steven-konserten lenge nok til å være komfortabel med å gi den en karakter. Men de 20-25 minuttene jeg var der stemte alt til fingerspissene. Kordamene og blåserrekka gjentok den samme visuelle entreen de hadde på Rockefeller tidlig i juni, og også denne gangen åpnet de med «Communion» fra den siste LPen. Siden også fortsettelsen virket å være mye av det samme henviser jeg bare til min anmeldelse av konserten på Rockefeller.

.
LISA LYSTAM FAMILY BAND
For det er det som er med festivaler: man bør ikke se seg blind på de store navnene, for det er som regel vel så mye interessant som skjer på mindre scener med ikke fullt så etablerte artister. Ergo gikk, etter en snau halvtime med Steven og hans disipler, turen over til Teledølen der svenske Lisa Lystam og hennes Family Band lagde godlyd.

Som litt av en skaphippie følte jeg at jeg hadde gjort et riktig valg selv om Teledølen var like full nå som under Kyla Brox kvelden før. Den fagre Lisa hadde blomster i håret og mesteparten av bandet så ut som klassiske hippier som kunne gått rett inn i Jefferson Airplane uten at noen hadde løftet et øyenbryn. Unntaket var trommisen som så ut som en avdanket bushpilot som har fløyet dop inn under luftfartsverkets radar gjentatte ganger i en årrekke.

Bandet så ut som klassiske hippier som kunne gått rett inn i Jefferson Airplane uten at noen hadde løftet et øyenbryn.

Lisa og hennes familieband gjorde sine ting bra. Vi fikk en time eller så med hard punchy bluesrock. Velvalgte coverversjoner krydret settet som ellers bestod av originaler fra bandets to(?) studioalbum. Versjonen deres av John Lennons «Jealous Guy» var spesielt nydelig. Og «Baby Please Don’t Go», en tradisjonslåt opprinnelig spilt inn av Big Joe Williams på trettitallet, men i ettertid covret av halve telefonkatalogen, svingte som et lite uvær.

Med fare for å gjenta meg selv: bookingansvarlige i bluesklubbene rundt omkring; Lisa Lystam Family Band. 9/10

.
RIVAL SONS
Så bar det tilbake til Hovigs Hangar der Rival Sons skulle lose oss inn i de sene nattetimer. Dette bandet har blitt såpass til «norgesvenner» etter hvert at folk har begynt å kritisere dem for det. Slik kritikk syns jeg er urimelig da det er større grunn til å irritere seg over alle de artistene som dropper Norge (og Skandinavia) på sine Europa-turneer enn å kritisere de som faktisk inkluderer oss hver gang de turnerer kontinentet.

The Sons entret scenen til «Open My Eyes» fra noen år tilbake. «Pressure And Time» fra gjennombruddskiva ved samme navn fulgte. Vokalist Jay Buchanan hadde på seg hatten til Magica Fra Tryll da han entret scenen, men mistet den en gang mot slutten av første nummer. Da jeg ikke la merke til det da det skjedde er det vanskelig å si om det var et uhell eller med vilje, men bandet fortsatte ufortrødent, og både Buchanan, gitarist Scott Holiday og resten var i sedvanlig god form i kveld.

Bandet var i sedvanlig god form i kveld.

Rival Sons er antagelig det kvalitetsmessig beste classic rock-bandet som er i aktivitet nå til dags. De har fått sin dose av Led Zeppelin-plagiatbeskyldninger i sin tid, men disse har vel avtatt etter at Greta Van Fleet kom på banen. Og de var vel litt lettvinte i utgangspunktet. ALLE er influert av Led Zeppelin. Ferdig snakka! Du skal imidlertid være rimelig tonedøv (eller sta!) for ikke å innrømme at Rival Sons har et vesentlig særpreg i mylderet av retro-hardrockband som eksisterer i dag.

Nuvel. Vi fikk nydelige ballader som «Jordan» og heftige rockere som «Back In The Woods». Men også her måtte jeg kutte konserten litt før den var over da jeg igjen hadde en date på Teledølen. Men jeg så nok til å kunne bekrefte at sønnene gjorde jobben og vel så det. 8/10

.
TORA
Ja, date’en var med en dame ved navn Tora. Tora Dahle Aagård for å være nøyaktig, men Tora er navnet på bandet hennes. Selv om musikken for så vidt er forankret i blues befant vi oss definitivt i den poppete enden av spekteret her. Hun hadde en bra stemme og sologitaristen var flink, men fikk vel ikke akkurat ståpels av det som ble framført.

Men for all del! En verdig avslutning på helgen! Dukker Tora opp på Herr Nilsen eller en annen herværende scene i løpet av høsten er det slett ikke utenkelig at jeg tar turen. Såpass bra var det, selv om jeg ikke ble helt solgt. 6/10

.
En liten oppsummering: Notodden Blues Festival er avgjort et trivelig event som alle med sans for sjangeren anbefales å besøke. I og med at ganske mange scener blir benyttet, og ikke alle disse ligger i umiddelbar nærhet av hverandre, blir det til at man må foreta noen vanskelige valg når man studerer programmet. Men slik er det jo på festival! Og byen er jo liten, så man sliter jo ikke akkurat ut skosålene.

Og vinneren av Blues Union Cup ble forresten The NaveBlues fra Bergen. De var ikke mitt valg, men jeg ønsker dem selvfølgelig lykke til videre. Håper også å høre mye mer fra Dust My Blues og Vintage Radio.

Det ble en fin helg på Notodden. Selvfølgelig hjalp det at værgudene var på parti med oss (med unntak av den kraftige skyllen i firetida lørdag). Vi blueses nok igjen til neste år!