En mektig og komplisert mastodont
De amerikanske gigantene i Mastodon leverer omsider sitt åttende album. Det skal vise seg å være et omfattende verk av svært høy kvalitet.
Det har gått fire år siden Mastodon sin forrige fullengder – Emperor of Sand, som undertegnede likte svært godt. Gutta fra Atlanta, Georgia har for lengst etablert seg i metalens elitedivisjon med legendariske album som Leviathan og Crack the Skye. Med på denne plata har bandet også fått med seg en rekke gjesteartister, mer om dem senere. I forkant av albumet har vi fått servert tre singler og to musikkvideoer, og dermed er scenen satt for en rykende fersk skive.
«Pain With an Anchor» starter med en trommeintro som fader inn – nærmest som Metallicas «Hit the Lights» – og det låter umiskjennelig som Mastodon fra første stund. Bandet er kjent for å dele vokalene mellom gitarist Brent Hinds, bassist Troy Sanders og trommeslager Brann Dailor. Dette benytter de seg også flittig av på åpningssporet. Mot slutten tas låta inn i en ny, mørkere og mer kaotisk del. Det låter rett og slett utrolig bra.
Eksistensiell tematikk
Der hvor åpningslåta går rett på starter «The Crux» med en roligere intro før låten eksploderer. Her er det også flere break underveis som gjør at låta varierer mye i tempo. Nevnte Dailor får også virkelig vist seg frem bak trommene.
Etter to heseblesende låter roes det hele litt ned med den siste singelen «Sickle and Peace». Det er et spor med mye mystikk, som inkluderer hviskende vokal fra produsentens datter. Den er litt mer poppete enn de to første, noe som etter min mening ikke kler bandet så godt. Utvilsomt et grandiost og fengende refreng, men versene blir litt for softe for min del.
Mastodon viser seg nok en gang som et band med enorm kreativitet og kvalitet i alle ledd.
Teksten er derimot veldig interessant. Bandet har i flere intervjuer i forkant av plateslipp forklart hvordan temaet til Hushed & Grim bygger på tapet de led da de mistet manager Nick John til kreft i 2018. Den øvrige tematikken bygger dermed på livet, døden og hva som skjer med sjelen etter man er borte. Dette henger igjen sammen med (det utrolig smakfulle) albumcoveret. I denne konteksten passer «Sickle and Peace» svært godt inn.
Uforløste refreng
Albumet skrider videre med «More Than I Could Chew», som åpner med en rolig synth-intro før den glir rett over i platas klart beste riff så langt. Her spiller gitar, bass og trommer perfekt sammen for å skape en virkelig medrivende låt. I tillegg viser samspillet mellom de tre vokalistene seg igjen som en styrke.
«The Beast» er derimot en låt som er annerledes enn de andre på skiva, og ikke noe man forventer seg fra Mastodon. Her merker jeg med en gang noe inspirasjon fra country eller americana, som ikke nødvendigvis er negativt, men definitivt annerledes. Man blir likevel sittende og vente på det forløsende refrenget som aldri helt kommer. Er spent på hvordan denne blir tatt i mot av fansen. De rolige elementene fortsetter med en akustisk intro på «Skeletons of Splendor», også dette en litt uforløst låt.
Underveis i plata får jeg inntrykk av at det er ryddet mye mer plass til gitarsoloer enn tidligere, noe som utelukkende er positivt. Med mitt noe utrente øre fremstår også produksjonen, signert David Bottrill (som tidligere har jobbet med blant annet Muse, Stone Sour og Dream Theater), krystallklar.
Headbanger-garanti
Ganske nøyaktig midtveis i skiva får vi servert de to første og, etter min mening, beste singlene. «Teardrinker» åpner med et nydelig gitar-lick og bygger så opp til et storslagent og fengende refreng. Ser for meg at denne kan by på mye allsang på bandets kommende turné. Igjen ser vi albumets overordnede tematikk i teksten.
Der hvor de foregående låtene er komplekse verk med mange lag, er førstesingel «Pushing the Tides» ordentlig øs-pøs. Her går bandet hardt ut fra første stund og vi har virkelig Mastodon der vi liker de aller best. Klarer du å høre på denne uten å headbange er du god!
Gå rett på gjør også bandet med «Peace and Tranquility». En lettere kaotisk, men veldig god låt. Rytmen i låta tar umiddelbart tankene til et album som Leviathan, noe som jo er et stort kompliment. «Dagger» er en kaleidoskopisk låt med mye bruk av primære instrumenter, hvor Dave Witte fra Municipal Waste i tillegg bidrar med trommer.
Albumet bør gå rett hjem hos fansen og jeg blir heller ikke overraska om de får seg mange nye tilhengere.
Gjester har de også på «Had It All», i form av Soundgarden-gitarist Kim Thayil, som virkelig får vist seg fram, og ingen ringere enn moren til bassist Troy Sanders. En sår låt hvor nevnte Sanders synger med mye følelse. Det kombinert med en eminent gitarsolo gjør det rett og slett til en vakker låt.
«Savage Lands» starter med et utrolig tøft trommebreak før den dundrer videre inn i en låt som det er umulig å sitte stille til. Underveis byr sågar trommis Dailor på dobbelbass, noe som passer sangen helt perfekt. Denne står nok igjen som albumets aller sterkeste kort for undertegnede.
Velkomponert og helhetlig
Albumets lengste spor «Gobblers of Dregs» er en mektig, men noe seig låt. Den dras nok ut litt for langt, til tross for et fett break midtveis og en svært god gitarsolo. Igjen må jeg få trekke frem Brann Dailor, som virkelig briljerer. «Eyes of Serpents» starter med nok en intro med det som høres ut som synth, og her begynner jeg for første gang å føle på litt repetisjon. Når det er sagt, har sangen et grandiost refreng som absolutt leverer.
Med «Gigantium» får vi en avslutning med mye patos, som virkelig runder av platas tematikk på en god måte. Her er det mange lag, både lyd- og tekstmessig. Den avsluttende gitarsoloen, etterfulgt av strykere, er helt enorm og setter utvilsomt et verdig punktum.
Til tross for noen svært få dødpunkter underveis er Hushed & Grim helt klart et velkomponert og helhetlig album. Når det er sagt er plata litt for lang – med sine 88 minutter er den nesten 40 minutter lenger enn forgjengeren Emperor of Sand. Den kunne altså hatt godt av å bli kutta ned litt. Det er i tillegg et album man må høre gjennom flere ganger for å få grep om, men den er likevel av så høy kvalitet at det er vel verdt det å dykke ned i den komplekse materien.
Mastodon viser seg nok en gang som et band med enorm kreativitet og kvalitet i alle ledd. Albumet bør gå rett hjem hos fansen og jeg blir heller ikke overraska om de får seg mange nye tilhengere. Så er det bare å glede seg stort til bandet står på scenen på Ekebergsletta til sommeren, der bør man kjenne sin besøkelsestid!
Av Knut Egil Aure Nilsen
Sporliste
1. Pain With an Anchor
2. The Crux
3. Sickle and Peace
4. More Than I Could Chew
5. The Beast
6. Skeletons of Splendor
7. Teardrinker
8. Pushing the Tides
9. Peace and Tranquility
10. Dagger
11. Had It All
12. Savage Lands
13. Gobblers of Dregs
14. Eyes of Serpents
15. Gigantium
