Fredag 4. februar 2022
Blå toner før midnatt
Madrugada feirer utgivelsen at det nye albumet Chimes at Midnight med to konserter i Oslo Spektrum.
Madrugada rundet av sin comeback-turné i 2019 med fire utsolgte hus på Sentrum Scene, etter å ha turnert land og strand rundt i anledning 20-årsjubileet til debutplata Industrial Silence (1999). Siden det har de vært opptatte med å lage ny musikk, og det etterlengtede albumet Chimes at Midnight ble sluppet i forrige uke. Og nå, ganske nøyaktig tre år etter at det gjorde comeback i Oslo Spektrum, er vi tilbake på samme arena som de nok en gang fyller to kvelder på rad.
Helt fullt er det likevel ikke, siden koronarestriksjonene ble lempet på litt i seneste laget. Måten Spektrum løste dette på var å flytte de opprinnelige konsertene til desember, for så å åpne for et helt nytt billettsalg til denne helgen med 1500 billetter hver kveld. Etter pressekonferansen om de nye tiltakene tidligere denne uken, kunne de legge ut ytterligere noen billetter for salg, men fortsatt i en klubbversjon av Oslo Spektrum. Med kun sitteplasser, også på gulvet. Men vi er sjeleglade for å endelig være på konsert igjen, så vi tar det vi får!
Etter flere konserter hvor de har spilt hele Industrial Silence er det spennende med en konsert hvor vi ikke kjenner settlista på forhånd, men med splitter nytt album i bagasjen må vi regne med at det er denne som vil stå i fokus.
Sømløst materiale
Og slik blir det. Fra de åpner med førstesingelen «Nobody Loves You Like I Do» til de setter punktum etter 22 låter spilt, får vi høre hele ni av 12 spor fra den nye plata. Det er bare å konkludere med at disse låtene funker like bra live som på plate, og like bra som tidligere utgivelser. Såpass sømløse overganger er det mellom nytt og gammelt materiale at jeg underveis i konserten tar meg selv i å ikke huske om det er en ny eller gammel låt som spilles. Det låter umiskjennelig som Madrugada alt sammen.
Det er bare å konkludere med at de nye låtene funker like bra live som på plate, og like bra som tidligere utgivelser.
Madrugada trenger vel knapt noen nærmere introduksjon, men dagens Madrugada består altså av den originale trioen Sivert Høyem (vokal, gitar), Frode Jacobsen (bass) og Jon Lauvland Pettersen (trommer). Som erstatter for gitarist Robert Burås, som gikk bort i 2007, har de fått med seg Cato «Salsa» Thomassen og Christer Knutsen, som begge bidrar med både gitarer og tangenter på den nye plata. Begge har også vært en del av livebesetningen de tre siste årene, og føles nå som en naturlig del av bandet. I kveld holder Cato Salsa seg til gitarspilling, mens multitalentet Christer Knutsen bidrar både på gitar, tangenter, kor og melodisk perkusjon.
For anledningen har de også styrket besetningen med ytterligere to mann. Erland Dahlen, som også spilte med bandet i forrige runde etter at trommis Lauvland Pettersen ga seg, er med på perkusjon, og Freddy Holm bidrar med både fiolin, mandolin og steelgitar.
Upåklagelig lyd
Det er ikke bare bandet som er i storform denne kvelden, det er også lydteknikeren. Jeg har vel sjelden hørt klarere lyd i Oslo Spektrum. Vokalen spesielt er helt superb! Lysteknikeren skal også ha kudos for det flotte lysshowet scenen bades i hele konserten gjennom. I tillegg til lyset er det også en storskjerm bak bandet som hever sceneshowet, med ulike filmer og bilder til hver låt.
Den fremtidige klassikeren «Slowly Turns the Wheel» er et høydepunkt i så måte tidlig i konserten, hvor de blå tonene akkompagneres av like blå lysstråler. Første del av settet domineres av de nye låtene, hvor også «Help Yourself to Me» stikker seg frem som en låt som kunne glidd rett inn på et tidligere album, mens den veldig rolige «Imagination», som støttes av en film med kystlandskap fra Vesterålen, er blant bandets egne favoritter fra Chimes at Midnight, ifølge Høyem.
Høyem synes også det er på sin plass å feire gjenåpningen av samfunnet med en låt fra Industrial Silence, noe vi ikke kan være mer enig i. «Electric» hører så visst hjemme på enhver Madrugada-settliste, og er like strålende formidlet som alltid.
«Det er sikkert fælt for dere å måtte sitte, men vi er nå her i hvert fall,» sier Sivert Høyem, som introduserer «Call My Name» med å si at de tar én ny låt til før de vil gjøre et dypdykk i gammelt materiale.
Majestetisk og stemningsfullt
Og herfra og ut kommer det gamle perler på en snor, innledet av «Look Away Lucifer». Den obligatoriske «Majesty» er som alltid særs stemningsfull. Særlig introen og avslutningen er spesielt vakker og nedstrippet, med kun piano og vokal – dessverre delvis amputert av skravlesyke publikummere.
For med første helg uten noen skjenkebegrensninger ligger alt til rette for god stemning i hovedstaden. Litt for god kan man kanskje si, for brått blir man påminnet hvorfor konserter på andre dager enn fredager og lørdager er å foretrekke. Undertegnede er i hvert fall uheldig og havner midt i et felt med rushtrafikk mellom seteradene, av folk som er mer opptatt av å få påfyll i baren eller skravle med sidemannen, enn å høre på musikken.
I løpet av to timer har de bevist at de fortsatt er et band i toppform.
Vi lar oss ikke sette altfor mye ut av det, for vi er tross alt endelig på konsert igjen! «Black Mambo» fremføres like majestetisk som forgjengeren, med Høyem delvis i knestående på gulvet og Knutsen som hamrer løs på en form for chimes.
Fra Industrial Silence spilles også «Salt» og «Strange Colour Blue», begge med stemningsskapende bilder på skjermen. I tillegg hoster de opp «Blood Shot Adult Commitment» fra Grit (2002), som i hvert fall ikke jeg har hørt live på en stund. Andre singel fra Chimes at Midnight, «Dreams at Midnight», får æren av å avslutte den ordinære delen av settet.
Gjesteopptredener
Gutta tar en kunstpause på bakrommet, mens publikum hyller dem med trampeklapp og stående applaus nede på gulvet. Da de kommer ut igjen er det med ytterligere forsterket stab. Med på laget nå er også en strykekvartett fra Oslo Strings. Det setter prikken over i-en på låter som «Vocal» og «What’s on Your Mind?».
Litt ut i «You Promised to Wait for Me» entrer plutselig Ane Brun scenen, og gjør om denne nye låta til en duett. Det var varslet på forhånd at hun skulle dukke opp som special guest, men at det skjer i nettopp denne låta er såpass uforutsigbart at det nærmest blir rørende vakkert. For den desto mer forutsigbare «Lift Me» er jo rimelig spilt ihjel. Likevel er den fortsatt en publikumsfavoritt, det ser vi tydelig når publikum ikke lenger greier å sitte stille på de tilviste plassene sine. Stående synger de med på denne monsterhiten fra 2005.
Avslutningssporet på Chimes at Midnight, «Ecstasy», er overraskende flott live. Med stjerner og himmel på lerretet får denne helt nedstemte låta et filmatisk uttrykk. Her føles det som om konserten er over, men jaggu har de ikke et par låter til på lur. «The Kids Are on High Street» fra The Deep End (2005) må selvfølgelig med, og ettersom det er en av deres aller største hits klarer ikke publikum la være å reise seg nå heller. Et stående publikum i hele salen synger med på både denne og sistenummeret «The Valley of Conception».
På sedvanlig vis takker Madrugada for seg til Elvis sin «If I Can Dream» på anlegget. I løpet av to timer har de bevist at de fortsatt er et band i toppform. Sørg for å få dem med deg et annet sted i løpet av årets turné!
Av Marianne Lauritzen
Foto Arash Taheri
Settliste
- Nobody Loves You Like I Do
- Running From the Love of Your Life
- Slowly Turns the Wheel
- Hands Up – I Love You
- Help Yourself to Me
- Electric
- Imagination
- Call My Name
- Look Away Lucifer
- Majesty
- Black Mambo
- Salt
- Blood Shot Adult Commitment
- Strange Colour Blue
- Dreams at Midnight
Encore: - Vocal
- What’s on Your Mind?
- You Promised to Wait for Me
- Lift Me
- Ecstasy
- The Kids Are on High Street
- Valley of Deception
