Soniske stemninger
Lustmord og Karin Park slår sammen sine krefter på albumet Alter, hvor de inviterer lytteren inn i et uendelig sonisk og stemningsfullt landskap.
Nylig kom albumet Alter i platehyllene, et samarbeid mellom Lustmord og Karin Park. Mens sistnevnte har gjort seg bemerket med kjølig synthpop som soloartist og de senere årene også som halvparten av Årabrot, sorterer førstnevnte under såkalt dark ambient med industriell sound, gjerne ispedd feltopptak fra steder som krypter, grotter og slaktehus. Lustmord har dessuten ord på seg for å skape musikk med visuelle kvaliteter, noe som skal vise seg å være bortimot perfekt i møte med Karin Parks særegne vokal.
Både Park og Lustmord komponerer dessuten musikk som trekker veksler på det atmosfæriske med en tydelig mørkere klangbunn. Når de nå har slått sammen instrumentelle, kompositoriske og vokale krefter, er resultatet langt på vei et kompletterende samarbeid vi godt kan få høre mer til.
Balansert helhet
Alter åpner på en måte som vanskelig lar seg beskrive som annet enn rituell. Skimrende klar klokkeklang slår an tonen og skaper en følelse av at noe nærmest sakralt er i ferd med å skje. Eksakt hva får man imidlertid ikke vite, i stedet bærer det ut i ukjent terreng. Dette i kombinasjon med en tidvis seig motstand i låtene krever en tålmodig og nysgjerrig lytter, men tålmodighet er som kjent en dyd og det er et forlokkende terreng som etter hvert avdekkes.
I møte med musikk snakkes det gjerne om «lydlandskap», men det er langt mellom de gangene det oppleves som så treffende å trekke linjer til noe visuelt, som med Alter.
Etter hvert kommer også Karin Parks karakteristiske vokal smygende, som på en side gir assosiasjoner til noe arkaisk, men som også med all sin klarhet skjærer gjennom den relativt tunge materien lydbildet for øvrig utgjør. Kontrasten mellom en ren vokal mot et mer disig, tidvis stormende lydbilde, er både kompletterende og avgjørende for en balansert helhet. Hvorvidt Parks melankolske vokal oppleves betryggende, eller om den underbygger den smått illevarslende stemningen som preger inntrykket, får være opp til den enkelte lytter. Poenget er at Alter hadde ikke vært det samme uten.
Visuelle inntrykk
At vokalen i denne sammenhengen utgjør et eget instrument så å si, bygger opp under inntrykket av at Alter står støtt i den instrumentelle, atmosfæriske sjangeren. Ikke minst forsterkes dette av at det er nær sagt umulig å dechiffrere det tekstlige. Det er imidlertid ikke noe negativt; snarere tvert imot bidrar det til at vokalens soniske egenskaper kommer til sin rett. Ordløs er jo heller ikke synonymt med språkløs, og i møte med Alter er lytteren simpelthen overgitt et annet språk: Lyden. Og nettopp i det ordløse ligger en egen kraft. Det uuttalte og udefinerte bærer gjerne på et sterkere evokativt potensial enn det eksplisitte. Tvetydighet gjør ofte tolkningsrommet, og dermed også erfaringsrommet, større – til alt hell for mottakeren i andre enden. På Alter gir dette seg utslag i et uendelig sonisk og stemningsfullt landskap.
I møte med musikk snakkes det gjerne om «lydlandskap», men det er langt mellom de gangene det oppleves som så treffende å trekke linjer til noe visuelt, som med Alter. Bilder av mørke, disige, uendelig store landskap tegner seg for et indre øye: Ukjente åpne vidder, golde vulkanske sletter, gudsforlatte ødemarker, tåketunge og bunnløse dalsøkk — før Parks klokkeklare vokal (heldigvis) bryter gjennom som iskald vintersol og antyder en retning.
Av Monica Holmen
Sporliste
1. Hiraeth
2. The Void Between
3. Perihelion
4. Twin Flames
5. Entwined
6. Kindred
7. Song of Sol
8. Sele
