Søndag 28. november 2021
Lucifer Rising!
Svensk-tyske Lucifer har vært ute på en Europa-turné de siste ukene og på søndag skulle denne avsluttes på John Dee i Oslo. Men det var ingen tegn til turnétretthet å spore hverken hos hovedbandet eller supportbandet, svenske Dead Lord.
Dead Lord ja. Hos dem var det i hvert fall ikke noe å si på humøret. Frontmann Hakim Krim var et stort smil konserten gjennom, i hvert fall når han ikke var opptatt med å skjære andre grimaser eller å kauke «the electric guitar!» ved inngangen til (bortimot) hver gitarsolo. De er et av mange hardrockband fra nabolandet i øst med begge bein solid plantet i syttitallet. Og i deres tilfelle er det ikke vanskelig å høre at Thin Lizzy er husguder. De SER ut som et hardrockband fra syttitallet òg. Langt hår i midtskill og dongeri og mer barter enn Foghat. Hakim selv hadde grodd en praktfull (?) «trucker» som ethvert medlem av Village People ville ha misunt ham.
«Distance over Time» fra sisteskiva Surrender åpnet begivenhetene, og det ti låter lange settet var, som naturlig er, langt på vei dominert av materiale fra denne. Men tidligere skiver ble heller ikke glemt. «Kill Them All» (som på ingen måte låt som noe av Metallica) er fra den fire år gamle In Ignorance We Trust. Som tredje låt fikk vi en personlig favoritt fra nyskiva, «Evil Always Wins».
Jeg skal ikke ta en låt-for-låt om dette oppvarmingssettet, men Dead Lord er definitivt klare for en turné som headlinere. At de hadde sitt publikum her på John Dee var òg svært tydelig da en forlenget versjon av «Hammer to the Heart» fra debutskiva Goodbye Repentance kom. Publikum var skikkelig med på notene, og gaulet med i refrenget.
Der Dead Lord er frontet av en hippie med truckerbart er Lucifer frontet av en pen blondine i en ettersittende skinndress.
Skinndress 10/10
I likhet med Dead Lord er også Lucifer fire album inn i sin karriere, men der førstnevnte er frontet av en hippie med truckerbart er sistnevnte frontet av en pen blondine i en ettersittende skinndress. Det ble adskillig mer folksomt foran scenen da den vakre Johanna og hennes menn entret den.
Lucifer har gått gjennom diverse endringer i sin line-up i den tiden de har eksistert, men der de startet opp som et heltysk band i Berlin i 2014, er Johanna med etternavn (eller kunstnernavn?) Sadonis i dag backet opp av fire svensker, deriblant Nicke Andersson på trommer – kjent fra Entombed, The Hellacopters og Imperial State Electric – som hun visstnok også deler kjøkken og soverom med. Der var Se Og Hør-sladderen unnagjort. Det bør også påpekes at gitarist Martin Nordin har vært en travel mann på denne turneen da han spiller både i Dead Lord og Lucifer.
Lucifer, som kun nummererer sine albumutgivelser i stedet for å gi dem ordentlige titler (omtrent det eneste fellestrekket de har med Chicago), valgte å åpne med de to første låtene fra sin tredje og nest siste skive, «Ghosts» og «Midnight Phantom» før vi fikk et par fra den knapt en måned gamle IV i form av «Wild Hearses» (joda, i likhet med sine brødre i ånden, Blue Öyster Cult, har Lucifer også en og annen låttittel som får en til å trekke på smilebåndet) og «Crucifix (I Burn for You)».
Misvisende image
På mange måter er Lucifers okkulte image litt misvisende hvis man tar utgangspunkt i den forholdsvis lite mørke musikken de framfører. Det er lite dysterhet å spore her, og akkurat det er noe de har til felles med før nevnte Blue Öyster Cult. Long Island-gutta liker også å synge kvasigrusomme tekster til liflige popmelodier. Jeg er ikke like bereist i lyrikken til Lucifer som den til BÖC, men etter det jeg har hørt ligger tekstene i mye av det samme landskapet. På scenen framstår også bandet som om de er på fest. For eksempel var det ingen Geezer Butler-aktige saltstøtte-takter over bassist Harald Gothblads opptreden.
På scenen framstår også bandet som om de er på fest.
«Leather Demon», også den fra III er vel litt av en «anthem» for Lucifer. Den avstedkom i hvert fall så det holdt av allsang fra ms. Sadonis’ mannlige beundrere. Og sikkert noen av de kvinnelige òg. Den ble avløst av åpningslåta, «Archangel of Death», fra den nye skiva. Trommis Nicke viste seg fra sin mest frenetiske side mot slutten av låta.
«Orion», «Bring Me His Head» og «Mausoleum» er òg fra den nye skiva. Det er forståelig at et band ønsker å vektlegge sin nye utgivelse på turné, men det virker nesten litt risikabelt å spille fire på rad for et publikum det må formodes ikke har hatt tid til å høre seg ordentlig inn på det nye materialet ennå. Ikke at det var noe murring å spore blant – det må sies – det noe glisne publikummet på Dee denne søndagskvelden. Hadde Lucifer vært et eldre band med sin storhetsperiode for 30-40 år siden, hadde reaksjonen garantert blitt en annen, men for et band på dette stadiet i sin karriere, er det kanskje like greit?
På hugget
«Coffin Fever» og «Cemetary Eyes» er òg fra den tredje skiva. Og det skulle faktisk ta til den siste låta i det ordinære settet før de prøvde seg på en eldre låt. «California Son» er fra II og fungerte utmerket som avslutningslåt.
Men bandet ble naturligvis klappet utpå igjen og vi fikk «Dreamer» også den fra andreskiva. «Lucifer» fra fjorårets III fulgte så, og det var i løpet av denne at Hakim Krim løp naken over scenen i et klassisk «last gig of the tour prank». Hvis da ikke dette har vært et fast innslag på turnéen (jeg tviler).
Begge band var på hugget, og ingen av dem viste tegn til turnétrøtthet.
Det er litt pussig at Lucifer fullstendig utelater låter fra sitt første album på konsertene nå til dags, men det kan jo ha noe å gjøre med at det ikke er andre originalmedlemmer igjen enn Johanna? «Reaper on Your Heels» fikk avslutte, og nå var vi i grunnen fornøyde.
Det ble en hyggelig søndagskveld på John Dee. Begge band var på hugget, og som sagt i innledningen viste ingen av dem tegn til turnétrøtthet. Skal jeg kåre en vinner (og dette er ingen konkurranse) syntes jeg faktisk Dead Lord gikk av med seieren i dag (hvis du trekker fra prompelydene), men begge band leverte en flott forestilling, og jeg er overbevist om at samtlige oppmøtte gikk fornøyde ut i (den kalde) oslonatten.
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
