Lørdag 28. oktober 2023
Smak av sabbat
Med kun én kveld til rådighet, måtte det prioriteres hardt under årets Høstsabbat. Oppsummeringen er likevel at årets smak av sabbat utgjorde et tilfredsstillende kinderegg vel verdt prioriteringen.
Av Monica Holmen
Foto Daniel Låstad
Mens høsten for noen er synonymt med soppturer, flammende farger på trærne, «friskt» regn i ansiktet og ubestemmelig vær, er den samme årstiden for andre synonymt med mørke lokaler og musikk servert sånn vi liker den best: Live. Litteratene har sin bokhøst, konsertjunkiene har sin konserthøst. De siste ti årene har Høstsabbat vært et fast innslag i den tettpakkede årstida. To dager til ende i det som kanskje er byens mest stemningsfulle lokale. For hva passer vel bedre enn en nygotisk minikatedral som Kulturkirken Jakob når heavy, doom, prog – alt stemningsfullt og deilig mørkt hver på sin måte – står på raideren.
I høst markerte sabbaten ti år, og hadde for anledningen utvidet med en fjerde scene hos naboen DoGA. Lineupen tilfredsstilte nok de aller fleste. Med kun én kveld til rådighet måtte det imidlertid prioriteres hardt og ubønnhørlig. Til gjengjeld tør jeg påstå at festivalens høydepunkt fant sted nettopp på lørdagen.
The Chronicles of Father Robin
Halve moroa med festival er å oppdage nye artister. En god festival tar utgangspunkt i sin tilmålte sjanger for å innfri forventninger og ønsker til sitt trofaste publikum, men våger samtidig å tøye sjangerstrikken litt og dytte litt på forventningene. Med det relativt tunge utgangspunktet sabbaten har, kan det kanskje tenkes at strikken ble tøyd litt ekstra med The Chronicles of Father Robin. Samtidig har alle godt av en god strekk, og det er jo heller ikke til å komme unna at en hang til de mer progressive utslagene er en hang jeg vil tro at samtlige sabbatianere deler.
Her var alt fra diskobeats og tempo via middelaldersound til seig prog – en herlig miks som resulterer i en hybrid som på en og samme tid oppleves anakronistisk og progressiv.
I typisk progstil er låtene lange, noe som for øvrig resulterte i at The Chronicles of Father Robin ikke kom helt gjennom settlista; siste låt ble dessverre kutta på grunn av tidsmangel. Klassiske progelementer som tverrfløyte og hammondorgel utgjorde tydelige komponenter i lydbildet, i tillegg til tempovekslinger og radikalt ulike partier i en og samme låt: Her var alt fra diskobeats og tempo via middelaldersound til seig prog – en herlig miks som resulterer i en hybrid som på en og samme tid oppleves anakronistisk og progressiv.
Det anakronistiske forsterkes for øvrig av bekledningen, og i møte med besetningen til The Chronicles of Father Robin er det nær sagt umulig å ikke la tankene sveve i retning av eventyrenes og middelalderens trubadurer. Deres viktigste oppgaver var som kjent å formidle både nyheter og underholde med skrøner, en oppgave med klar resonans til The Chronicles of Father Robin sitt musikalske prosjekt der nettopp det narrative utgjør en stor del. Både enkeltspor og hele album er gjennomført konseptuelt og narrativt utformet: Lokasjonen er satt – skogen, slettene, tusmørket – og det er her fortellingene utfolder seg. Legg til trillende fløytetoner som bryter gjennom det komplekse lagvise lydbildet og en raus forteller av en vokalist og man sveipes rett inn i eventyrenes fabelaktige verden.
For en som kun fikk sett noen få utvalgte konserter i årets festival, var The Chronicles of Father Robin en forlokkende fabel, en myk og lun start. 7/10
Green Lung
Spurv
Kunst har til alle tider latt seg inspirere av de virkelig store følelsene og de eksistensielle aspektene ved tilværelsen selv. Så er da dette også kanskje kunstens viktigste egenskap; dens iboende potensial til å hjelpe oss med å takle hva enn livet kommer drassende med av opp- og nedturer. Forfatterne tar ordene til hjelp, billedkunstnerne visualiserer det, og musikerne tar den abstrakte, men like fullt så uttrykkssterke lyden til hjelp. Uten å henfalle til rangering av de kunstneriske uttrykkene – for de har alle sine særegne kvaliteter – er det likevel mye som taler for at det lydlige har noen helt unike kvaliteter som evner å kommunisere alt det vanskelige så mye bedre. Og det er kanskje fordi musikken – på en og samme tid er like uhåndgripelig, men samtidig fysisk og mulig å sanse – som følelser og stemninger?
Det er her ett sted Spurv befinner seg. Stort og episk uten å være svulstig, følelsesladet og inderlig uten å framstå sentimentalt. Komplekst, men umiddelbart og lettfattelig. De store kontrastene preger dette musikalske universet til det mannsterke ensemblet med det lille navnet og det grandiose lydbildet. Det er vanskelig å ikke bli smått panegyrisk i møte med et band som maner fram lydlandskap som er så hudløse og nære, inderlig og omsluttende, magiske (og livet er dessuten for kort til å ikke la seg rive med). Konfrontert med Spurvs smått introverte og samtidig omsluttende boble av lyd, sto et samla sabbatpublikum som trollbundet. Ingen (!) snakka, alle var til stede i en elektrisk relasjon gjennom lydens vibrasjoner. Så lite, så stort.
Spurv har imponert fra første stund, og konserten på årets Høstsabbat føyer seg inn i rekken av solide live-prestasjoner. Som enhver Spurv-prestasjon bød også denne på gåsehud og klump i halsen simultant. Det sier kanskje sitt når tilsynelatende tøffe gutter i trailer-caps og skjeggvekst verdig en konkurranse med ZZ Top-gutta gjentatte ganger (men mellom låtene, vel å merke, for underveis var de så fengslet av magien som utspilte seg på scenen at det var helt tyst) påpekte hvor bra Spurv er, at også de står der med klump i halsen, og at dette var noe av det beste de hadde sett – igjen. 10/10
Spurv har imponert fra første stund, og konserten på årets Høstsabbat føyer seg inn i rekken av solide live-prestasjoner.
Bongripper
Fra det nære, rå og emosjonelle, var det duket for en annen type intensitet med Bongripper. I retrospekt speiler disse tre konsertene nærmest en slags reise mot noe stadig mer abstrakt og uhåndgripelig, på en fascinerende og god måte.
Bongripper omtales gjerne som doom-bandet over alle doom-band. Uten å gjøre for mye ut av seg på scenen, tværer besetningen ut det ene blytunge riffet etter det andre i nærmest det uendelige – på vei mot det som kanskje best beskrives som et instrumentelt gjørmebad av lyd. Du vet – den følelsen av noe som på en og samme tid oppleves avkjølende og godt, men også tyngende og på grensen til kvelende. Det er mulig jeg risikerer smekk på lanken for dette, men Bongripper framstår på mange måter som en slags melodisk variant av Sunnn O))) – som for de innvidde trolig sier sitt om hvor relativt statisk lydbildet er sammenlignet med mye annet. Samtidig, lar man fantasien få fritt spillerom, er heller ikke Bongripper uten merverdi og assosiative kvaliteter. Om ikke definerte bilder, manes det fram abstrakte stemninger. Det er da også dette de gjerne får kred for: Deres evne til å formidle ideer og konsepter uten ord.
Selv om konsertopplevelser lik det Bongripper byr på kanskje ikke er for alle, i hvert fall ikke de utålmodige, så var det storslått på sin egen seige måte. Det gikk sakte, det var seigt og dronete – noe også settlisten på hele tre låter gjenspeilte. Til gjengjeld klokket de inn på henholdsvis 15:59, 11:35 og 25:20 minutter. I likhet med allerede nevnte Sunnn O))) byr dette på en tålmodighetsprøve på grensen til utmattelse, og som publikummer er det kanskje ikke så rart om man føler seg revet mellom tortur og tilfredsstillelse. Sånn sett kan det å runde av sabbaten med dette blytunge kjøret, enten sees på som kirsebæret på iskremen eller at man slepes etter beina ned i det mørkeste mørke. Eller kanskje bare en seig og insisterende formaning, ikke fullt så fordekt gjennom settlisten og låttitlene: Worship Satan Slow. 7/10
