De Tre Vise Menn trykker lettvint på repeatknappen!
Mitt første møte med Grand Magus kom i juni 2003 da jeg tilfeldigvis tuslet forbi en av de mindre scenene på Sweden Rock. Jeg ble umiddelbart trollbundet, og deres daværende ferske plate «Monument» er til dags dato et av mine absolutte favorittalbum.
Bandet har regelmessig gitt ut skiver siden da, og både «Wolf’s Return» og «Hammer of the North» må trekkes frem som særdeles vellykkede. Imidlertid har jeg følt at svenskene nå i lengre tid har fomlet i kjedsomhetens rike, og dessverre må jeg meddele at de fortsatt befinner seg der.
«Wolf God» åpnes i rene Lord of the Rings-stil med introen «Gold and Glory», og når så tittelsporet følger hakk i hel kan man ikke annet enn å innse at vi har å gjøre med nok et Manowar-tribute album. Riffingen er selvsagt stram, og stemmen til JB skinner gjennom som alltid, men det skjuler ikke det faktum at dette utelukkende dreier seg om resirkulering av eget materiale fra bandets tre siste album, som igjen er resirkulering av 90-tallets Manowar.
Den påfølgende låten «A Hall Clad in Gold» er en raskere sak som gir ett og annet nikk i retning av Lemmy & co, men det virker uinspirert og fantasiløst. Ren dusinvare som selv bandets mest ihuggede fans vil riste på hodet av. Et greit refreng og en fin gitarsolo redder denne fra søppelbøtta med et nødskrik.
Plata tusler så av gårde i samme tralten stort sett hele veien. Musikalsk er det tydelig at JB, Fox og Ludwig rendyrker denne såkalte true metal-greia på «Wolf God». Det er ufattelig trist å høre dem begrense seg såpass til dette ene utrykket, spesielt når man vet at bandets medlemmer har fartstid fra kreative og spennende band som Firebird og Spiritual Beggars. Hver eneste låt er like forglemmelig som den forrige. Ved et par anledninger kan bandets Immortal-fetish spores, men også disse tendensene forsvinner like fort som de kommer.
Mer forutsigbart enn NRKs sendinger på julaften.
Ei heller tekstene er noe å skrive hjem om. De er banale, på grensen til det komiske, og dreier seg utelukkende om flammer, stål, spyd, heltemot og annet sprøyt som ikke betyr noen verdens ting for andre enn He-Man og Joey DeMaio.
Det spilles selvsagt upåklagelig hele veien, men det hjelper dessverre lite når det som faktisk spilles og synges er mer forutsigbart enn NRKs sendinger på julaften.
Platas sterkeste låt «Glory to the Brave» gir oss et hint av gode riff og en fantastisk gitarsolo som viser nivået bandet burde holde, men jeg tror aldri uttrykket «too little, to late» har vært mer dekkende.
Sorry gutta, jeg var grenseløst klar for å digge «Wolf God», men det går rett og slett ikke. Dere var et av verdens tøffeste heavyband – hva venter dere på? Slutt å leke Manowar, bli Grand Magus igjen!
Av Henrik Haugsnes Kaupang
Sporliste
1. Gold and Glory
2. Wolf God
3. A Hall Clad in Gold
4. Brother of the Storm
5. Dawn of Fire
6. Spear Thrower
7. To Live and Die in Solitude
8. Glory to the Brave
9. He Sent Them All to Hel
10. Untamed
