Søndag 17. mars 2019
Polert grønsj
Så vidt meg bekjent er det over 15 år siden Godsmack sist besøkte Oslo, og med tanke på at de ga ut sitt syvende studioalbum «When Legends Rise» for et snaut år siden var det jaggu på tide at de tok turen over dammen.
Det har gått så lenge som 21 år siden Godsmack platedebuterte, etter at frontmann Sully Erna grunnla bandet i kjølvannet av grungen. Godsmacks lydbilde var vesentlig mer grungy i 1998 enn dagens mer polerte sound. Men hele veien har de fengende melodiene stått i fokus.
Etter en medley av «We Will Rock You», «Dream On» og «Hey Jude» som intro på anlegget, entret de fire gutta scenen på Rockefeller. Kvartetten fra Massachusetts i USA består av Sully Erna (vokal, gitar), Tony Rombola (gitar), Robbie Merrill (bass) og Shannon Larkin (trommer). Første låt ut var ikke uventet tittelsporet fra deres nyeste plate «When Legends Rise», før tittellåta fra forrige skive «1000hp» fikk mer fart i publikum.
Rause amerikanere og gjerrige nordmenn
Frontmann Sully opplyste om at de kom til å spille låter fra hele karrieren, siden de ikke hadde vært her på en stund, og føyde til et realt publikumsfrieri om at det norske publikummet var det beste i hele verden. Noe han sikkert ikke sier hver kveld hvor hen de spiller.
Men det var først da vi kom til de noe eldre låtene «Straight Out Of Line» og «Awake» at publikum for alvor våknet, hvor sistnevnte var høydepunktet så langt i settet. «Something Different» innbød, ikke overraskende, til allsang på Rockefeller, hvor publikum stemte i som kor og ble takket med ordene «Nice fucking job, Norway!». Mer allsang, og hopping i salen, ble det under en lang versjon av «Keep Away».
Godsmack leverer gladrock som det er vanskelig å ikke få litt fot av.
Både «The Enemy» og «Love-Hate-Sex-Pain» ble levert med bra trøkk, mens «Voodoo» fra debutplata ble fremført akkurat så seig og grungy som den burde, med fete rytmer, og Sully endte opp med å dirigere publikum med på koring. Sully var generelt god på å få med seg publikum på låtene, men da han prøvde å engasjere en i salen til å gi ham en øl, mislyktes han visst. Nordmenn vet vel å ikke drive alkoholmisbruk med sine dyre dråper. Derpå rundet de av med «Whatever» og gikk av scenen for en øl på bakrommet i stedet.
I pausen ble det rigget opp et piano, som Sully slo seg ned ved da bandet kom ut på scenen igjen. Sully kunne fortelle at han til den nye plata hadde skrevet en låt som var litt utypisk dem, men som var inspirert av musikalske helter som har forlatt oss altfor tidlig, som Layne Staley, Chris Cornell og Chester Bennington. Balladen «Under Your Scars» ble fremført med en rolig pianointro, og vi fikk vite at inntektene av denne låta går til The S.C.A.R. Foundation.
Identitetskrise
Tempoet økte betraktelig med fjorårets singel «Bulletproof», før vi fikk en lang versjon av The Beatles’ udødelige «Come Together». Så var turen kommet for deres aller største hit, «I Stand Alone», som inviterte til både allsang og moshpit (som dagens eneste) som tydeligvis imponerte Sully; «Thank you very fucking much. You are an awesome fucking crowd», smisket han, da han oppdaget at Rockefeller var fylt med publikum i alle andre. At denne låta fortsatt engasjerer mest er ikke så vanskelig å skjønne. Det er sikkert flere med meg som synes at det svingte litt mer av grønsjperioden deres hvor de kunne sammenlignes mer med Alice In Chains, enn i dag hvor jeg synes de nærmer seg mer for eksempel Volbeat, og sågar Nickelback. Mange av låtene deres er også tydelig inspirert av Metallica, og med tanke på at Sully Erna ofte synger på samme måte som James Hetfield, føler jeg at de mangler litt sin egen identitet.
Siden de nå allerede hadde tatt sin største hit, ble det vanskelig å toppe det med en annen egen låt som avslutningsnummer. De valgte derfor å ty til hjelp fra gigantene i AC/DC, og takket for seg med «Highway To Hell».
Jeg vet om flere låter de gjerne kunne lagt til settlista fremfor diverse coverlåter, men vi ble underholdt i 1 time og 50 minutter av et ganske så energisk band, så det klages ikke. Godsmack leverer gladrock som det er vanskelig å ikke få litt fot av.
Av Marianne Lauritzen
Foto Terje Dokken
Settliste
1. When Legends Rise
2. 1000hp
3. Cryin’ Like A Bitch!!
4. Say My Name
5. Straight Out Of Line
6. Awake
7. Unforgettable
8. Something Different
9. Keep Away
10. The Enemy
11. Love-Hate-Sex-Pain
12. Voodoo
13. Whatever
Encore:
14. Under Your Scars
15. Bulletproof
16. Come Together
17. I Stand Alone
18. Highway To Hell
