Lørdag 17. november 2018
Etter et lengre opphold fra musikkens verden er Gåte endelig tilbake. Fjorårets EP «Attersyn» var en meget spennende smakebit på hva vi hadde i vente, og denne høsten er de på turné i kjølvannet av det rykende ferske albumet «Svevn». Etter konserter i Stavanger og Bergen bar turen rett til Oslo der de trollbandt publikum med en fabelaktig konsertopplevelse.
Oslobandet Kalandra var med som gjesteartist, og henter i likhet med Gåte inspirasjon fra folkemusikken. De byr på stemningsfull musikk med flott vokal, og er absolutt et hyggelig bekjentskap vi gjerne hører mer fra i fremtiden.
Frontfigur og vokalist Gunnhild Sundli nærmest svever majestetisk og nesten spøkelsesaktig ut mot midten av scenen iført krone og hvit kjole, heiet frem av et veldig entusiastisk publikum. Gåte smeller i gang med klassikeren «Knut Liten og Sylvelin» og viser umiddelbart total kontroll over både scene og musikk. Det er tight, det er vakkert og alt sitter som et skudd.
Så følger de på med nytt materiale: «Rideboll og Gullborg» etterfulgt av «Kom no Disjka» som kanskje er konsertens musikalske høydepunkt, og blant de beste eksemplene på hva slags musikk det «nye» Gåte driver og snekrer sammen. Dette er gåsehudfremkallende, og blandingen av kauking, folketoner, rock og prog blir vanvittig kul og spesiell. Apropos nytt materiale skulle vi veldig gjerne også hørt «Stolt Solvår» fra fjorårets EP, men det blir kanskje neste gang?
Et gjenhør med «Liti Kjersti» fra den aller første EP’en er et behagelig pust i bakken før de går videre og kaster seg løs på «Åsmund Frægdegjæva» – nesten 8 minutter med folkrock ispedd en god porsjon progelementer. Gåte er jo absolutt ikke ukjent med prog fra før av, men det nye materialet tar et skritt videre i denne retningen, og det er helt klart et godt valg som både løfter og kler musikken deres. De lar seg ikke affisere av noen små problemer med lydutstyret, og hele bandet er så tight og samkjørt at man nesten skulle tro det var snakk om en studioinnspilling. Svært få band klarer å holde seg på et slikt nivå når de er live på scenen, og her imponerer Gåte stort.
Gåte har vært savnet i over 10 år, og det er en fryd å kunne rapportere at de nå er tilbake og bedre enn noensinne.
Magnus Børmark er rett og slett en djevel på gitaren, og danser rundt på scenen som en villmann – i tillegg til et artig forsvinningsnummer litt senere på kvelden. Hvordan han klarer dette mens han opprettholder både presisjon og driv gjennom hele konserten – og får det til å se så naturlig og enkelt ut – forblir et mysterium, og her må det nesten være noe trolldom inne i bildet. Jon Even Schärer får stikkene til å danse rundt på trommesettet med den samme spretne og lekne ånden, og Mats Paulsen dundrer løs på bassgitaren med en energisk og dynamisk selvsikkerhet som binder rytme og melodi perfekt sammen.
Det visuelle kler også musikken godt. Her er det musikerne som er i fokus uten noe tøys og dilldall, og lys og dekorasjoner er med på å bygge opp stemning og mystikk. Litt senere på kvelden blir det også tent et par stearinlys og dratt frem både orgel og xylofon til den lekne og koselige låta «Tonen». Skikkelig felespill må også til, og «Fanitullen» fra det nyeste albumet er dedikert til dette instrumentet som er en essensiell del av Gåte sin sjel. Sveinung Sundli trakterer fela med sving og spretne spillopper, og vi skulle gjerne hatt litt mer av den i lydbildet – det hadde den fint tålt! Sveinung gjør også en upåklagelig jobb med tangenter og xylofon når han ikke danser rundt med fela si.
«Kjærleik» introduseres med en hyllest til lyrikeren Knut Buen som har bidratt med låtskrivingen, og her blir det også allsang. Publikum er så med og engasjerte, og det er også tydelig at bandet storkoser seg under hele opptredenen.
Avslutningen med «Sjåaren» er både rå og vakker, og det er meget imponerende å høre Gunnhild sette i gang med sangen – helt alene uten komp – uten så mye som en antydning til slitne stemmebånd.
Gåte har vært savnet av undertegnede i over 10 år, og det er en fryd å kunne rapportere at de nå er tilbake og bedre enn noensinne. De er blitt eldre, visere og dyktigere, og det er så gjennomført og godt innøvd at det høres ut som om de aldri har gjort annet. Gunnhild Sundli har en stemme i verdensklasse, og et utrolig særpreg og en rekkevidde som spenner fra rolige ballader til tung progrock. Denne variasjonen var også godt gjenspeilet i settlisten, og konsertopplevelsen var full av dynamikk og energiske hopp og sprell. Vi håper på mye mer fra denne gjengen fremover, for her er både nivået og potensialet skyhøyt!
Av Henrik Sandåker Tangen
Foto Arash Taheri
