Fredag 12. august 2022
Eterisk seanse
Florence Welch og hennes maskineri bergtar publikum som fredagens headliner på Øyafestivalen.
Av Marianne Lauritzen
Foto Boris Danielsen
I mai slapp Florence + The Machine sitt nyeste album Dance Fever. Da Florence Welch & Co sist gjestet Norge var det i Oslo Spektrum i 2019, hvor det leverte til godt over pari. Ny plate betyr ny turné, og Øyafestivalen kjenner sin besøkelsestid og har invitert det britiske ensemblet tilbake for fjerde gang. De spilte nemlig også i Tøyenparken i 2015 og i Middelalderparken i 2012 og 2009. Det hindrer ikke publikum i å være fornøyde med årets booking – omlag 12.000 har samlet seg foran Amfiet for å få med seg den eksentriske damen med den store stemmen.
Welch entrer scenen barbeint iført flagrende gevanter. Den sorte, gotiske blondekjolen og det lange, røde håret bygger opp under det eteriske bildet vi får av henne der hun løper frem og tilbake på scenen som en forhistorisk gudinne. Med samme energinivå hele konserten igjennom. Hun har publikum i sin hule hånd fra første tone, og stumme av beundring står vi og lurer på om hun er Moder Jord selv eller en reinkarnert Jeanne d’Arc.
Det blir tidlig klart at vi ikke bare kan vente oss et best of-sett, som ofte er vanlig på festivaler. Det nye albumet dominerer dagens settliste, som åpner med både «Heaven Is Here» og «King» fra nevnte plate. En tøff start, hvor allsangen er et faktum fra første refreng av «King».
Stødig vokal
Lyden er også god, og kulissene består av storskjermer med filming fra Øya og et bilde av en fullmåne på bakveggen. I løpet av konserten flytter månen seg mot høyre, i takt med tiden.
Florence Welch ser oppriktig ydmyk ut over jubelen hun mottar når de drar i gang «Free» fra sisteskiva Dance Fever. Og hun får publikum til å hoppe velvillig med, slik hun selv gjør på scenen. Det er imponerende hvor stødig vokalen hennes er samtidig som hun hele tiden er i aktivitet.
Florence Welch har publikum i sin hule hånd fra første tone, og stumme av beundring står vi og lurer på om hun er Moder Jord selv eller en reinkarnert Jeanne d’Arc.
Stemmen får hun også virkelig vist frem når «Dog Days Are Over» fra debutplata Lungs (2009) starter med kun harpe og vokal. Og publikum i Tøyenparken er nærmest i ekstase over å få denne gamle hitlåta såpass tidlig i konserten. Welch ber publikum legge vekk mobiltelefoner og i stedet være med å hoppe til det siste refrenget, noe som er et fast rituale på deres konserter. «Now it’s a show!» sier Welch når publikum gjør som de får beskjed om.
Lydige fans
Under «Dream Girl Evil» tar Welch seg en tur ned i fotograva for å hilse på publikum på første rad. Hun stryker dem moderlig over kinnet, før hun klatrer opp på gjerdet.
Etter «Delialah», som for øvrig er et av kveldens høydepunkt, blir Welch gjort oppmerksom på at det er en i publikum som har besvimt. Det blir noen minutters pause mens helsepersonell får banet seg vei. Welch takker publikum for å ta vare på hverandre, og konserten ruller videre med «Cosmic Love».
Jeg blir ikke overrasket om det også blir en femte gang for Florence + The Machine på Øyafestivalen.
At Florence Welch har lydige tilbedere får vi se nok et eksempel på under «My Love». Hun forklarer at låta er skrevet på en tid hvor vi ikke kunne møtes på denne måten, og sikter til den toårige konsertpausen under pandemien, før hun midtveis i låta får samtlige i publikum til å sette seg ned på huk på bakken, som en oppladning til en ny runde med hoppebonanza.
Heftig allsang
«Big God» er et annet høydepunkt som må nevnes, hvor Welch igjen er nede og hilser på publikum, før vi får en historie om hvorfor de ikke har spilt «Never Let Me Go» på en stund. Forklaringen er at Welch skrev den da hun var «young, drunk and sad», men som hun nå ønsker å dedisere til fansen som alltid har støttet henne. Og fansen svarer med allsang, som Welch dirigerer som om hun var en kordirigent.
En personlig favoritt er «Hunger», fra forrige skive High As Hope (2018), som avslutter det ordinære settet på en perfekt måte før de går de av scenen. På dette tidspunktet har månen på bakskjermen flyttet seg helt over på høyre side, som for å signalisere at seansen er over.
Men de har mer å by på. «Shake It Out» inviterer til heftig allsang, og før de runder av med «Rabbit Heart (Raise It Up)» sier Welch at hun gjerne vil se folk sitte på hverandres skuldre. Og lydige som de er, tar fansen henne på alvor. Det er mange skuldre som får kjørt seg under kveldens siste låt.
Florence + The Machine leverer en overbevisende opptreden i Tøyenparken. Jeg blir ikke overrasket om det også blir en femte gang for dem på Øyafestivalen.
Settliste
- Heaven Is Here
- King
- What Kind of Man
- Kiss With a Fist
- Free
- Dog Days Are Over
- June
- Dream Girl Evil
- Ship to Wreck
- Delilah
- Cosmic Love
- My Love
- Big God
- Never Let Me Go
- Hunger
Encore: - Shake It Out
- Rabbit Heart (Raise It Up)
