For høy teflonfaktor

Med sitt fjortende studioalbum prøver Dream Theater å ta seg tilbake i tid, til glansdagene da de ga ut skiver som «Images And Words» og «Scenes From A Memory». Ikke så rart, for en stor del av fansen hadde trøbbel med å komme seg ut av senga etter å ha sovet igjennom den forrige skiva, «The Astonishing», som ble genierklært av noen, men ga forsentkomminger og senket bruttonasjonalprodukt for de fleste.

Stilmessig har New Yorks fremste innen prog metal lykkes med å oppsøke fortiden, men bare delvis har man klart å skape noe minneverdig. Det begynner godt med «Unethered Angel», som er den eneste låta med et refreng man husker etter å ha spilt skiva flere ganger. Og det er det største ankepunktet mot en utgivelse som tross alt er bandets beste med Mike Mangini bak trommene; det er for høy teflonfaktor når man har hørt skiva et titalls ganger og bare kan huske 3-4 refrenger.

Det låter jo i hovedsak så strøkent som man forventer, og til og med James LaBrie høres ok ut ettersom han ikke prøver på mer enn han og vi vet at han mestrer. Det instrumentale er helt hinsides bra håndverk, skjønt noe er helt uten mål og mening og struktur, som for eksempel siste del i avslutningslåta «Pale Blue Dot», som høres ut som om man bare har kastet inn det man hadde igjen av partier på «the cutting floor» i en helt tilfeldig rekkefølge. Men igjen er det så dyktig fremført at det likevel fungerer helhetlig, og man velger å prøve plata igjen og igjen.

Litt lengre distanse over tid i skriveprosessen, og denne platen hadde målt seg med bandets aller gjeveste album.

Det er gitarsoloer som nesten er helt oppe på niva med «The Spirit Carries On» (sjekk halvveis ute i «Fall Into The Light» og siste del av «At Wit’s End»), det er gode riff og mye spennende synth- og pianobruk, og nevnte Mangini sparker og slår mesterlig godt i fra seg på trommestolen, som om han alltid har spilt med bandet. «Out Of Reach» er en brukbar ballade, men det er klart at den ikke kiler «Surrounded» og flere fra «Scenes From A Memory» på ankelen engang, og sluttinntrykket blir at bandet er litt for flinke til å holde timeplanen som managementet setter. Kanskje er det en litt billig konklusjon ettersom den er hjulpet frem av en innrømmelse bandet har kommet med; at man har brukt under tre uker på å skrive skiva, men det forklarer og belyser uansett problemet med et album der veldig mye gjøres riktig: Dette kunne vært så uendelig mye bedre om man hadde brukt mer tid på selve låtene, og fått på plass melodiene i en mye sterkere grad.

Jeg klarer ikke helt verken å ta av meg hatten eller by på en sigar, men både bowler og cubaner ligger klart om gutta skulle innse at de fremdeles faktisk kan skrive musikk som både fenger den gjengse lytter – og musikerkollegene som lar seg begeistre. Litt lengre distanse over tid i skriveprosessen, og denne platen hadde målt seg med bandets aller gjeveste album fra tiden man har forsøkt å spole tilbake til.

Av Frode Johnsrud

Sporliste
1. Untethered Angel
2. Paralyzed
3. Fall Into The Light
4. Barstool Warrior
5. Room 137
6. S2N
7. At Wit’S End
8. Out Of Reach
9. Pale Blue Dot
10. Viper King (Bonus Track)