Fredag 11. august 2023
Ikke et retroband
Depeche Mode turnerer for tiden verden rundt med sitt nye, solide album Memento Mori. Europaturneen avsluttes i Norge og Telenor Arena.
Av Marianne Lauritzen
Det har gått hele ti år siden britiske Depeche Mode sist besøkte Norge. Og imponerende nok spiller de for et større norsk publikum i dag enn det de gjorde i sin storhetstid på 80- og 90-tallet. Fra Skedsmohallen i 1986 via Drammenshallen til Oslo Spektrum, inntar de nå Telenor Arena på Fornebu for andre gang, hvor nærmere 20.000 nordmenn kjenner sin besøkelsestid denne fredagskvelden.
Skjønt bare nordmenn er det neppe. Det prates ulike språk i køen inn og ut av arenaen, så mange dedikerte blodfans har de åpenbart fortsatt. Køene og logistikken på Telenor Arena er for øvrig et kapittel for seg selv, så det får bli i et annet forum.
Bevisst på egen dødelighet
Depeche Mode slapp sitt 15. studioalbum i mars i år. Albumet er deres første siden Spirit for seks år siden. På Spirit-turneen i 2017/2018 hoppet de glatt over Norge, med andre ord har de to nye album med seg i bagasjen siden forrige gang de spilte på norsk jord.
Dette er også den første nye musikken de gir ut etter at medgründer Andy Fletcher gikk bort i fjor. Tilbake står en duo som de siste årene har latt seg prege av både pandemi og dødsfall, og resultatet ble en av deres sterkeste plater på mange år, som har fått navnet Memento Mori (som på latin betyr «Husk at du skal du»).
At Dave Gahan har passert 60 er ikke videre merkbart. Ikke bare synger han bra, han danser også fortsatt rundt på scenen!
Kongene av melankolsk synthpop og elektronisk rock har vært på veien siden mars, og avslutter nå den første delen av europaturneen i Oslo. Dette er den siste konserten de gjør før de skal til USA i neste måned. Så, hva er det som vil møte oss – et slitent band som har nok en dag på jobben eller har de satt inn det ekstra lille giret fordi de vet de snart har spillepause?
I storform
Det som møter oss i Telenor Arena er definitivt et band i storform! I tillegg til hovedpersonene Dave Gahan (vokal) og Martin Gore (keys, gitar) består bandet av Christian Eigner på trommer og Peter Gordeno på tangenter, som begge har vært med som turnerende musikere siden slutten av 90-tallet.
Siden vi er på Memento Mori World Tour, er det naturlig av aftenens seanse starter med et par låter fra nettopp Memento Mori. Den noe messende «My Cosmos Is Mine» pakkes inn i ekstra mystikk ved at det er relativt mørkt på scenen og ingen storskjermer er på. Kun musikken står i fokus og vi hører kjapt at Dave Gahan fortsatt har stemmebåndene intakt selv om han har blitt 61 år.
Som på albumet følger de opp med «Wagging Tongue» og nå skrus både skjermer og lyskastere på. Bakskjermen er todelt – en skjerm formet som en stor M (som jeg antar står for Memento Mori) står foran storskjermen og viser egne videoer og farger.
Låtene fra Memento Mori viser at Depeche Mode så visst ikke er et retroband. De er fortsatt høyst relevante. Av de nye låtene er det spesielt «Ghosts Again» som skiller seg ut. Den har rukket å feste seg siden den ble sluppet som første singel i februar, og den sitter minst like bra live.
Grei lyd
Men selvsagt er det de gode, gamle klassikerne folk flest har kommet for å høre. Det merkes på mottakelsen til fansen når det spilles låter fra 80- og 90-tallet. Som for eksempel «Walking in My Shoes», «It’s No Good» og «I Feel You», som alle har tålt tidens tann. Publikum synger med av full hals.
Verre er det under mindre kjente låter som «Sister of Night». Låta fremstår en tanke anonym, og da mister folk fokus med en gang. Det er fredag kveld og skravla går i ett sett nede på gulvet. Heldigvis er det bedre på tribunen, men det summer greit forstyrrende i hele hallen.
Lydmessig er dette slett ikke det verste jeg har opplevd i Telenor Arena.
Krisemye kakling er det også under nye «Soul with Me». En rolig låt som Gahan og Gore gjør alene sammen på scenen. Da skravles det over en lav sko i salen. Vokalen til Gahan kommer i det minste ekstra godt frem når han kun akkompagneres av piano.
Lydmessig er dette slett ikke det verste jeg har opplevd i Telenor Arena. Lyden på vokalen er generelt veldig god, mens spesielt trommene tidvis forsvinner litt. Det er tydelig hvem som er hovedpersonene på scenen her.
Dansing og hoftevrikking
At Dave Gahan har passert 60 er ikke videre merkbart. Ikke bare synger han bra, han danser også fortsatt rundt på scenen! Det er vel ikke så mange som hadde kommet unna med den hoftevrikkinga i hans alder, men Gahan eier scenen og det er langt fra kleint når han vrikker seg gjennom «Precious».
Men spesielt snakkesalig er han ikke. Det er ikke rare kommunikasjonen han har med publikum i løpet av drøye to timer, likevel triller han publikum rundt lillefingeren. «I wanna see your hands,» sier han, og det får han gjentatte ganger i løpet av konserten. For eksempel under «Everything Counts» hvor hele salen kauker med på «The grabbing hands grab all they can, Everything counts in large amounts» mens Gahan tar seg en tur ut på catwalken som stikker ut foran scenen.
Det er 80-tallslåtene som får klart mest respons fra salen, og det sier vel en hel del om gjennomsnittsalderen på klientellet. Riktignok er det folk i alle aldre til stede, men når det er 42 år siden bandet slapp sitt debutalbum Speak & Spell, er det vel ikke til å komme fra at ungdommen er i mindretall her i dag.
Det er 80-tallslåtene som får klart mest respons fra salen, og det sier vel en hel del om gjennomsnittsalderen på klientellet.
Multitalent
Martin Gore står for det meste med nesa ned i keyboardet sitt, men under enkelte låter bytter han det ut med en gitar. Under den rolige «In Your Room» samt «A Pain That I’m Used To» kommer han frem på scenen mens han trakterer gitaren. Sistnevnte er det mer fart i – det hoppes på gulvet foran scenen.
Gore mestrer mer enn «bare» låtskriving, synth og gitar, han kan også synge. Det beviser han under «A Question of Lust» som han synger stødig som et fjell ute på catwalken.
«World in My Eyes», fjerdesingelen fra solide Violator (1990), dediseres til avdøde Andy Fletcher ved at alle skjermene fylles av portrettbilder av ham, som skifter mellom å ha øynene åpne og igjen og med og uten briller.
Den ordinære delen av settes avsluttes ikke uventet med deres største hit «Enjoy the Silence», også den fra Violator. Da sitter allsangen løst i arenaen.
Etter en i overkant lang pause på bakrommet er bandet klare for fire ekstranumre. Først ut er «Waiting for the Night», et dypere kutt fra Violator. Denne rolige låta fremføres som en duett av Gahan og Gore ute på catwalken, med de to andre bandmedlemmene på synth. Det er en finfin harmoni mellom de to stemmene som gjør det til et stemningsfullt øyeblikk, og folk finner frem lommelyktene på mobilene sine.
Fem tiår
Herfra og ut er en eneste stor hitparade fra 80-tallet. De har et tress i ermet med «Just Can’t Get Enough», «Never Let Me Down Again» og selvfølgelig «Personal Jesus». Publikum synger velvillig med på alle tre og veiver armene frem og tilbake på oppfordring fra Gahan.
Det sier litt om katalogen som Depeche Mode etter hvert har bygd seg opp, når de ikke finner plass på settlista til låter som «Master and Servant», «Shake the Disease», «Strangelove» og «Home». Men at de utelater «Policy of Truth» og ikoniske «People Are People» er mer spesielt. De spiller heller ingen låter fra forrige plate Spirit, så det materialet er fortsatt uspilt live her til lands.
Depeche Mode er inne i sitt femte tiår og evner fortsatt å holde seg relevante.
Men utover det er ikke mye å klage på hva gjelder repertoaret. I tillegg til å fronte det nye albumet er det så godt som en best of-liste vi blir servert. «Wrong» fra 2009 er den nyeste som spilles ved siden av Memento Mori-låtene.
Selv om nostalgifølelsen i høyeste grad blir vekket under kveldens konsert, er det ikke først og fremst fordi musikken minner om en svunnen tid, men snarere fordi låtene fortsatt er sabla gode. Depeche Mode er inne i sitt femte tiår og evner fortsatt å holde seg relevante. Jeg håper vi ses igjen!
Settliste
- My Cosmos Is Mine
- Wagging Tongue
- Walking in My Shoes
- It’s No Good
- Sister of Night
- In Your Room
- Everything Counts
- Precious
- Speak to Me
- A Question of Lust
- Soul with Me
- Ghosts Again
- I Feel You
- A Pain That I’m Used To
- World in My Eyes
- Wrong
- Stripped
- John the Revelator
- Enjoy the Silence
Encore: - Waiting for the Night
- Just Can’t Get Enough
- Never Let Me Down Again
- Personal Jesus
