Lørdag 25. juni 2022
En perlerad av klassikere
Deep Purple var en av headlinerne på årets Tons of Rock, hvor de spilte for en fullstappet slette på Ekeberg på festivalens siste dag.
De gamle traverne i Deep Purple var en av hovedattraksjonene på lørdagen. Opprinnelig var de, så vidt jeg kan huske, headliner på sin dag på 2020-plakaten, men festivalen har jo vært utsatt to ganger, og på 2022 plakaten hadde Five Finger Death Punch sneket seg forbi dem.
Deep Purple har en ny midlertidig gitarist i besetningen på årets turné grunnet sykdom i Steve Morse’ nærmeste familie. Innhopperen heter Simon McBride, og er til daglig soloartist litt i Joe Bonamassas ånd. Han ble nok valgt fordi han har samarbeidet med både Don Airey og Ian Gillan i solosammenheng.
Godkjent vokal
Bandet kom på scenen til tonene av Gustav Holsts mektige «Mars, the Bringer of War» og åpnet med den ikke mye mindre mektige «Highway Star». Spenningen var i første rekke knyttet til hvor godt McBride passet inn i bandet samt hvorvidt stemmen til Ian Gillan holdt mål, hvilket den ikke bestandig har gjort i senere år.
Skeptikerne hadde ikke behøvd å uroe seg. McBride framstod som om han aldri hadde gjort noe annet enn å spille gitar i Deep Purple. Og til glede for de ikke så rent få – undertegnede er IKKE blant dem – som mener at Steve Morse ikke passer inn i Deep Purple fordi han har bakgrunn fra fusion og progrock, er McBrides fundament i den klassiske bluesrocken, og spillet hans er mye nærmere det til Ritchie Blackmore fra glansdagene.
Deep Purple leverte en helt godkjent opptreden på Ekebergsletta.
Ian Giillan hadde en noe middels dag. Jeg har sett bandet en rekke ganger de siste 10-15 åra, og til tider har han vært bedre enn i dag (han slet fælt på «Space Truckin'») og til tider verre. men framførelsen hans av den noe uventede «When a Blind Man Cries» var vakker, og veide opp for det meste. I sum gir vi vel vokalisten karakteren godkjent pluss. Vi skal tross alt huske på at mannen er 76 år gammel, og har holdt på med dette siden han var 20 eller så.
Ikke bare klassikere
Repertoaret var en perlerad av klassikere. I tillegg til de allerede nevnte fikk vi høre «Pictures of Home», «Lazy», «Perfect Strangers» og den uunngåelige «Smoke on the Water», sistnevnte med øredøvende allsang fra publikum. Jeg har mistanke om at mange av de som gaulet med ikke kjente så mye av det øvrige materialet. Innimellom klassikerne fikk vi et par ikke fullt så kjente låter fra de nyere platene, som «Uncommon Man» og «No Need to Shout». Litt risikabelt å velge slike «deep cuts» når du spiller for et festivalpublikum som ikke kun består av kjernefansen, men for en gammel blodfan som undertegnede, var det bare gøy.
Som ekstranumre fikk vi «Hush» og «Black Night» med en litt unødvendig bass-solo av Roger Glover mellom de to. Skal jeg absolutt klage på noe, må det være at man kunne ha byttet ut «Hush» (som jeg begynner å bli lovlig lei av) med f.eks. «Strange Kind of Woman» eller «Sometimes I Feel Like Screaming», men dette blir småpirk. Deep Purple leverte en helt godkjent opptreden på Ekebergsletta.
Og helt til slutt: Alle gode ønsker til fruen til Steve Morse. Kreft er noe jævelskap, og jeg håper virkelig du overvinner den!
Av Dag Rossing
Foto Arash Taheri
