Onsdag 27. mars 2019
Make country great again
At countrymusikken står sterkt i Norge, bekreftes av The Polaris Digital Music Survey, som viser at én av 5 nordmenn har country som sin favorittsjanger.
Country anno 2019 er likevel en noe forslitt sjanger. Musikksjangerens rykte er kraftig ødelagt av rølp og rosa cowboyhatter. Inn fra siden kommer canadiske Colter Wall ridende inn som en reddende helt.
Sammen med artister som Kacey Musgraves er han med på å gjøre sjangeren hipp igjen. Det er et helt annet publikum som gjester Sentrum Scene denne kvelden enn for eksempel det som frekventerer countryfestivalen i Seljord for å si det slik. Ikke til forkleinelse for festivalen og publikummet i Seljord. Hver mann sin smak.
Colter Wall er bare 23 år, men har allerede rukket å gi ut flere glitrende album. Minialbumet «Imaginary Appalacha» fra 2015 har blitt fulgt opp av en selvtitulert fullengder. Og på tampen av fjoråret fikk vi servert «Songs Of The Plains». Legenden Steve Earle har uttalt at «Colter Wall er uten tvil den beste unge sanger og låtskriver jeg har sett de siste 20 årene». Med et slikt skussmål i bagasjen skjønte undertegnede sin besøkelsestid.
Unge Colter er en historieforvalter av rang og de fleste historiene han forteller er langt eldre enn ham selv. Publikum blir servert en god blanding av selvskrevne låter og covere. Og det er en hyggelig fornøyelse å være vitne til historiefortellingen.
Jeg tar meg i å drømme meg bort fra et Sentrum Scene som stinker av sure sokker til en røykfull saloon i Texas.
Konserten starter med at Colter kommer inn på scenen alene med cowboyhatt og akustisk gitar. Når han starter med den tradisjonelle låten «Old Paint (Ride Around Little Dogies)» har han salens fulle oppmerksomhet. Det er behersket stemning, det er tross alt onsdag kveld i Oslo. Det låter nakent og kaldt.
Etter tre låter alene låter kommer bandet på. Temperaturen stiger betraktelig, og jeg tar meg i å drømme meg bort fra et Sentrum Scene som stinker av sure sokker til en røykfull saloon i Texas.
Vi får levert en gnistrende versjon av «Thirteen Silver Dollars» fra den selvtitulerte debutplaten. Vi er for alvor på vei til loven vest for Pecos. Publikum er entusiastisk.
«Will you marry me?», roper en mannlig publikummer til Colter.
«No», svarer Colter, «but thanks for asking».
Etter hvert som kvelden blir til natt får publikum servert låter fra samtlige av Walls album i fine versjoner. For undertegnede ble likevel en fantastisk versjon av Townes van Zandts «White Fright Line Blues» kveldens høydepunkt. Den intense versjonen av Willy Don Burns sin låt «Mad Dog» er også verdt å nevne.
Colter Wall spilte sin første norgeskonsert på lille Mono for drøye to år siden. Onsdag spilte han på et nesten fullstappet Sentrum Scene. Hvor går ferden videre? Ikke godt å si. Musikkens vei er uransakelig. Jeg anbefaler på det varmeste å ta turen neste gang han dukker opp i Norge. Før man vet ord av det kan det jo være for sent. Hvilket i dette tilfelle vil betyr å måtte møte opp i en kald og upersonlig idrettshall. Det er langt fra saloonen i Texas det!
Av Christopher Viland
Foto Per-Otto Oppi Christiansen
