Torsdag 13. juni 2024
De gamle er eldst
Det var duket for en skikkelig gæmlisaften på Rockefeller denne juni-torsdagen da gamle Canned Heat spilte opp til dans.
Av Dag Rossing
Foto Geir Kihle Hanssen
Mange har kanskje liten eller ingen kjennskap til dette bandet, som imidlertid var ganske kjente på den sene seksti- og det tidlige syttitallet. Men de fleste har sikkert sett Woodstock-filmen en gang eller to, og husker kanskje tidlig i filmen der folkemengden går opp mot festivalområdet, og da spilles det en låt sunget av en veldig lys mannsstemme. Denne låta er «Going Up the Country» av Canned Heat, muligens bandets mest kjente låt. Den lyse stemmen tilhørte Alan «Blind Owl» Wilson, som i likhet med flere i denne line-up’en, ikke lenger er med oss. Ellers spilte bandet på selve festivalen også, og dukker opp i filmen i et liveopptak.
Ikke mange er igjen fra den gang nå, imidlertid. I dagens besetning har kun trommeslager Fito de la Parra vært med siden sekstitallet. De øvrige medlemmene i dag er vokalist Dale Spalding, gitarist Jimmy Vivino og bassist Rick Reed. Sistnnevnte er muligens den mest bereiste her med fortid i Paul Butterfields band, Steppenwolf og The Fabulous Thunderbirds.
Billettsalget hadde tydeligvis vært så som så til kveldens event, for Rockefeller hadde valgt å sette ut stoler i salen, og stenge adgang til alt som var av gallerier og røyketak. Sikkert like greit for mesteparten av publikum, da det ikke var mange under 50 år å spore.
Oppvarmingsband var Spoonful Of Blues fra Notodden, et dyktig bluesrockband i Fabulous Thunderbirds-ånd. Vokalisten var til og med en jævel på munnspill – just like Kim Wilson! Jeg synes Spoonful gjorde en helt utmerket jobb. Deres mangeårige gitarist Morten Omlid gikk bort forholdsvis nylig, noe som var tema for mye av chatten mellom låtene, og har blitt erstattet av to av sine gitarelever. Bandet gjorde en fin figur i kveld, til tross for at de nok ikke er vant til såpass store scener. Vokalist Jostein Forsberg er nok vel så komfortabel på landets mange bluesklubber.
Varierte settlister
Men så til det vi hadde kommet for å se. Dagens Canned Heat består altså av fire velvoksne karer, og de kjørte i vei med sin tredje mest kjente låt, «On The Road Again». Skjønt «sin låt»? Den skal vel krediteres et par bluesgubber fra 1920-tallet, men i likhet med Led Zeppelin bearbeidet Canned Heat mange låter som andre opprinnelig sto bak, og gjorde dem til sine egne. Alt var lov før!
Og de fortsatte i samme format. «Whiskey Head Woman» var opprinnelig av Tommy McClennan, en bluessanger som var på sitt mest aktive på sent 30- og tidlig 40-tall. Det originale Canned Heat var kjennere av årgangsblues og gjorde sin egen versjon av denne låta, da med tittelen «Whiskey Headed Woman No. 2» på sitt kanskje mest essensielle album, Boogie With Canned Heat (1968) der også kveldens åpningslåt kommer fra. Den låt bra i kveld òg – gamlegutta var i godlunet og leverte en overbevisende versjon av denne perlen.
Først og fremst var det en trivelig feel-good konsert.
Det virker som Canned Heat liker å variere en del på settlisten på denne turnéen. Og hvorfor skulle de ikke gjøre det? Hvis Setlist.fm er noe å gå etter, gjorde de ikke «Whiskey…» i Køben kvelden før. Derimot gjorde de «Time Was» som tredje låt både der og her. Dette er en låt fra Hallelujah, deres fjerde album fra 1969, og dagens besetning gjorde den i en upåklagelig versjon.
Dagens besetning ja. Ingen andre enn Fito har vært med fra forrige årtusen. Vivino med sine 17 år i bandet er vel den som har vært med nest lengst, men alle så ut til å være i mer eller mindre samme aldersgruppe (uten å ha sjekket personalia) – mer hvitt enn svart i hår og skjegg – og det er helt greit. Det er tross alt noe mer naturlig med bandmedlemmer som tilhører samme generasjon enn når det er stor aldersspredning, selv om de ikke har spilt sammen siden de var i speider’n.
Voksent publikum
En ny låt, «Tease Me» kom fra deres nyeste album, Finyl Vinyl, en skive som – paradoksalt nok – kun ble solgt på CD etter konserten. Grei låt, men her gikk det nok litt på rutinen.
Men det er helt i orden. Her snakker vi gamle ur-rockere som neppe trenger støttehjul på MC-en. De to som snakket mellom låtene var vekselvis Spalding og Vivino. Spalding var nok den som snakket mest, men Vivino var vel den mest fargerike der han hevdet å ha hatt fordeler tidlig i sin karriere gjennom sin italienske bakgrunn og kontakter innen «a certain Italian network in NYC».
Nuvel. Vi skal ikke gå mer inn på det, og det gjorde ikke Vivino heller. Bandet fortsatte ufortrødent med låter fra deres tidlige liv, som «One Last Boogie» og «East West Boogie» (de liker boogie). Sistnevnte stakk seg litt ut med sine arabiske akkorder.
Her snakker vi gamle ur-rockere som neppe trenger støttehjul på MC-en.
«Going Up the Country» ble gjenstand for stor applaus da den kom ca. midtveis i konserten. Det er Vivino som står for den lyse leadvokalen som «Blind Owl» sto for i originalversjonen, og den fikser han utmerket. Den dypere vokalen på tidlige Canned Heat-plater ble gjerne sunget av Bob «The Bear» Hite, og de låtene blir sunget av Spalding i dag.
Etter gode, gamle «So Sad (The World’s in a Tangle)» fikk vi et par nyere låter igjen i form av «Goin’ to Heaven (In a Pontiac)» og «When You’re 69», begge fra Finyl Vinyl, før vi skulle få åpningslåta fra deres debutalbum, «Rollin’ And Tumblin'», en låt om ulykkelig kjærlighet (som så mange andre). Spalding introduserte den med at «if you haven’t been hurt by love, you’re either lying or you’re too young to be here». Det var ikke mange av sistnevnte gruppe å se i salen.
Stor spilleglede
Da var det endelig duket for bandets nest mest kjente låt, «Let’s Work Together». Mange av dere kjenner nok denne låta i Bryan Ferrys versjon fra midten av syttitallet. Den ble opprinnelig skrevet som «Let’s Stick Together» (som den også heter hos mr. Ferry) av en viss Wilbert Harrison i 1962 og siden omskrevet litt. På denne reiste det tilårskomne publikummet seg i stolene og gaulet med. Topp stemning! Og Spalding hadde lært å si «tusen takk», noe han for så vidt allerede hadde gjort flere ganger i løpet av konserten.
Og da var det kun ekstranummeret igjen. Spalding spøkte med at det vanlige var at man gikk av scenen for så å komme inn igjen noen øyeblikk senere, men hvis det var OK for oss, så droppet de det i dag. Vi hadde forståelse – de er tross alt ingen ungdommer lenger. «Woodstock Boogie» fikk avslutte kvelden og inneholdt både bass- og trommesolo.
Jaja. Det har vel blitt sagt at dette blir Canned Heats avskjedsturné, og blir det det har de all grunn til å være bekjent av exit’en. Alle i bandet viser fremdeles stor spilleglede, selv bassisten som så litt mutt ut konserten gjennom, men når man begynner å nærme seg de åtti er det lov til å begynne å tenke på å gi seg.
Brede smil både fra band og publikum da konserten var over. For å være helt oppriktig, så har jeg nok sett like gode band spille på landets mange bluesklubber, uten at det er ment som noen forringelse av Canned Heat. Først og fremst var det en trivelig feel-good konsert vi hadde vært på.
