Got classic rock? Yes says we!
Gromgutta Gorham og Warwick har samlet en ny besetning av Black Star Riders og serverer oss en real dose ekte rock på «Another State of Grace». Bandet leverer mye av det publikum forventer her, men det er noen elementer som absolutt gir lytteren det lille ekstra.
Mitt forhold til Thin Lizzy er dypt og hjertelig, og i liket med mange andre anser jeg Black Star Riders som et slags Thin Lizzy kapittel 2. At Scott Gorham har valgt et nytt navn på bandet sitt fjerner dessverre ikke forventningene helt slik som han nok har ønsket at det skal gjøre. Da gjenstår jo spørsmålet: lever «Another State of Grace» opp til sine forgjengere? Sammenliknet med «Bad Reputation» og «Jailbreak» blir svaret som forventet: tja, nei, nja…
Men jeg våger å påstå at dette faktisk er den kuleste Black Star Riders-plata hittil. Jeg begrunner dette med den enkle forklaringen at den litt kleine amerikanske metal-tendensen som har preget bandets tidligere album er mindre her.
Helhjertet klassisk rock med keltisk preg
Der pangåpningen «Tonight the Moonlight Let Me Down» gir meg assosiasjoner til den «hemmelige» Lizzy-klassikeren «Dedication», gir tittelsporet og «Ain’t the End of the World» soleklare hint om Warwicks keltiske inspirasjoner. De klarer til og med å klemme inn en aldri så liten bodhrán-solo her. Det gir jo utvilsomt et keltisk preg over sakene. I ett og annet sekund kan man nesten la seg lure til å tro at det er et av disse «Flogging Murphys»-bandene man hører på… heldigvis er det ikke det! Det smaker så meget bedre.
«Another State of Grace» er et album jeg kommer til å spille mye utover høsten.
Riffene er saftige og soloene kiler i øregangene – nøyaktig som forventet. Jeg liker virkelig spillet til Scott Gorham her altså! Det er definitivt helhjertet klassisk rock det dreier seg om, men det er også lett å høre at bandet har basert seg mye på akustiske gitarer gjennom store deler av denne plata, og det trekker definitivt ikke helhetsvurderingen ned, snarere tvert imot.
Løs og smakfull groove
I «Underneath the Afterglow» blir vi servert et tidløst gitarriff som går hånd i hånd med smakfulle hammondtoner og en litt råere Warwick. Kanskje fyren ikke har glemt sin tid som sanger i The Almighty allikevel? Her føles det også naturlig å trekke frem det jeg mener er bandets svakeste element. Ricky Warwick er verdens tøffeste Ricky Warwick, og hans skotske arv gir ham et visst eierskap til de keltiske vendingene som Phil Lynott var så glad i, men han er ikke Phil og det høres ikke alltid like tøft ut når han etterlikner som «forgjenger» for åpenlyst. Imidlertid vil jeg påpeke at han er en av få tekstforfattere som klarer å få meg til å følge med på historiene hele veien, og det er ganske sjelden vare i 2019.
Utover i skiva blir det tydeligere og tydeligere at det nye kompet har en mye løsere og mer smakfull groove enn det for eksempel DeGrasso eller Mendoza bidro med. Personlig har jeg alltid følt at en for metallisk tilnærming til denne typen hardrock ofte dreper sjarmen i låtene. Derfor er også «Nightlife» min favorittplate med Thin Lizzy – ikke «Thunder & Lightning».
Sett bortifra et par litt anonyme spor i midten av plata, koser jeg meg veldig i Black Star Riders sitt selskap her, og jeg merker at «Another State of Grace» er et album jeg kommer til å spille mye utover høsten.
Av Henrik Haugsnes Kaupang
Sporliste
1. Tonight The Moonlight Let Me Down
2. Another State Of Grace
3. Ain’t The End Of The World
4. Underneath The Afterglow
5. Soldier In The Ghetto
6. Why Do You Love Your Guns
7. Standing In The Line Of Fire
8. What Will It Take
9. In The Shadow Of the War Machine
10. Poisoned Heart
