Tirsdag 29. oktober 2019
Finsk-tunisisk toppmøte på Vulkan
Et nesten utsolgt Vulkan Arena var åsted for en interessant metal-happening denne tirsdagskvelden. Finske Beast In Black og tunisiske Myrath besøkte begge hovedstaden for første gang.
Myrath er ganske spesielle i moderne metallsammenheng. Basisen i musikken er progressiv metall, ikke veldig fjernt fra hva for eksempel Riverside eller Pain Of Salvation driver med, men bandet legger inn elementer av etnisk musikk fra den regionen de kommer fra.
Arrangøren hadde annonsert at Myrath kom til å gå på nokså rett etter at dørene åpnet kl. 19:00, og det hadde samlet seg hele to ganske lange køer – en i hver retning sett fra inngangspartiet – utenfor spillestedet. Innslipp lot imidlertid vente på seg og vi skjønte hvorfor da vi hørte at de fremdeles holdt på med lydsjekk der inne lenge etter kl. 19. Noen i køen sa også at de hadde sett Myrath-medlemmene ankomme Vulkan kort tid i forveien. Cirka en halvtime forsinket ble vi sluppet inn i lokalene.
Manglende keyboard
Myrath kastet seg ut i det med «Born To Survive» fra siste LPen, etter en introtape med arabisk musikk. Og forsinket lydsjekk med alt stress det medfører til tross, det låt bra fra første stund, og bandet med vokalist Zaher Zorgati i spissen så ikke ut til å være nevneverdig preget av forsinkelsene. Zorgati er den utadvendte av dem og en sympatisk frontmann. Noen norske gloser hadde han lært seg og, og han snakket overraskende godt engelsk til å være fra et arabisk land. Eller det er kanskje bare mine fordommer? Jeg har aldri selv vært i de deler av verden.
Myraths første opptreden i Norge og Oslo ble en nesten ubetinget suksess.
En annen litt uheldig omstendighet var at keyboardisten deres var strandet i Frankrike, uvisst av hvilken grunn, og dette var nok medvirkende til at bandets musikk låt noe mindre «progga» enn på platene. Elementene av arabisk musikk var også mindre til stede enn jeg hadde ventet. Disse kan det vel også hende hadde vært tydeligere om keyboardisten hadde vært med, men det må jeg vente til neste gang jeg ser Myrath med å få bekreftet eller avkreftet.
Hovedvekt på nytt materiale
Men de som var der gjorde en finfin jobb, inklusive danserne som kom ut ved to anledninger. Gitarist Malek Ben Arbia avleverte mange flotte soli, og rytmeseksjonen var solid. Repertoaret var veldig dominert av årets utgivelse, «Shehili». De to første albumene ble ikke sveipet innom i det hele tatt, og vi fikk kun én låt fra hver av «Tales Of The Sands» og «Legacy». Vi i publikum, og særlig sånne som meg som var førstereisgutt i Myrath-sammenheng, kunne kanskje ha ønsket at de hadde fordelt repertoaret mer jevnt over alle de fine albumene sine, men fra bandets ståsted kan vi alltids forstå det, særlig ettersom de hadde mindre enn en time til disposisjon.
Myraths første opptreden i Norge og Oslo ble en nesten ubetinget suksess. Vel, la oss si en betinget suksess. De som var der gjorde en praktfull innsats, men neste gang håper vi å se dem med komplett line-up. Gjerne som headliner.
Tidløs melodiøs power-metall
Beast In Black kommer altså fra de tusen skihopperes land, og headlinet kveldens begivenhet. Stilmessig har de basis i nokså tidløs melodiøs power-metall, men er mykere i kantene enn mange innen den sjangeren. I mange tilfeller krydrer de låtene med syntheffekter som, i de mest ekstreme tilfellene kunne kommet fra Soft Cell, The Human League eller lignende. Man fikk en følelse av at bandmedlemmene ønsket at de hadde vært kjønnsmodne på åttitallet. En av låtene kunne jeg nesten ha sverget på var «You Give Love A Bad Name» med en annen tekst.
Grunnlegger av og primus motor i Beast In Black er gitarist Anton Kabanen. Han var tidligere med i Battle Beast, men etter noen år ble det dårlig stemning i bandet, og de begynte å krangle på finsk, og da vet vi jo at det meste kan skje. Et par lavtflygende vodkaflasker senere var Anton ute av bandet og dannet sitt eget, som i motsetning til Battle Beast hadde mannlig vokalist. Han tenkte kanskje at det ble mindre drama på den måten, uten at jeg på noen måte prøver å fordele skyld i konflikten. Begge bands navn er for øvrig inspirert av den japanske mangategneserien «Berserk».
Bandet gjorde som på deres nye, og andre, fullengder «From Hell With Love» og åpnet ballet med «Cry Out For A Hero». Musikalsk låt det for så vidt bra fra begynnelsen av, men det går lang tid nå til dags mellom hver gang jeg ser denne typen åttitalls heavy metal-poseringer fra gitarister og bassist på en scene. Steel Panther er antagelig innom dem i ny og ne mellom all grisepraten. Også har du svenske Bullet da!
Låtutvalg og vokalprestasjoner
Vokalist Yannis Papadopoulus (som er strandløve, ikke skihopper) er kanskje det som på nynorsk kalles en «acquired taste». Da han kom utpå fikk jeg assosiasjoner til Udo Dirkschneider med en lei bronkitt. Kan ikke noen ta disse vokalistene – ta gjerne med han i Airbourne og – til siden en gang og la dem få høre en dose Paul Rodgers eller tidlig Coverdale? Du blir ikke Bon Scott av å høres ut som et vepsebol som noen heller bensin på. Nuvel. Jeg syntes kanskje det bedret seg noe etter hvert. Mulig han ikke hadde fått oppvarmingen sin? Eller muligens vente jeg meg bare til det? Jeg snakker jo uansett med mange som er forkjølet nå om dagen.
Du blir ikke Bon Scott av å høres ut som et vepsebol som noen heller bensin på.
Låtutvalget var ganske likt fordelt mellom bandets to utgivelser, «Berserker» og «From Hell With Love» – kanskje med en viss overvekt fra sistnevnte. Battle Beast-repertoaret ble ikke rørt i det hele tatt. Noe sier meg at om jeg hadde hørt dette bandet for tjue år pluss siden, da jeg hadde for vane å kontinuerlig mate CD-spilleren med Stratovarius, Freedom Call og Edguy, hadde jeg svelget dette bandet med hud og hår. Nå, i oktober 2019, ble jeg imidlertid stående å rynke på nesa, himle med øynene og riste på hodet med få sekunders mellomrom.
Bandet gjorde vel strengt tatt ikke så mye feil utfra deres egne forutsetninger; det er bare det at mine musikalske preferanser har forandret seg såpass mye at denne typen band ikke går hjem hos meg lenger. Det hender nok at jeg tar fram en gammel Helloween-klassiker fremdeles, men hjemme-alene-kvelder med vegg-til-vegg tyskermetall og en kartong rødvin er «few and far between». Ikke at jeg hadde så mange av akkurat dem før heller.
Synth-effekter på bånd
Som musikere holdt Beast In Black god nok standard. Sjefs-beast Anton framsto som en slags missing link mellom Gary Moore og Randy Rhoads. Jeg skulle mer enn gjerne ha hørt ham i et mer bluesbasert band. Gitarpartner Kasperi Heineken (sorry, jeg kunne ikke dy meg; han heter Heikkinen) var og veldig god, og dessuten et stort smilefjes konserten gjennom. Stilen hans, når han fikk sine soli, var mer i shred-landskapet.
Jeg er veldig i favør av originalitet hos band. Stilblanding byr ofte på veldig interessant musikk. Men blandingen av tradisjonell metall og synthpop som vi fikk servert her i kveld falt ikke helt i min smak. Hadde de hatt et bandmedlem på synth kunne jeg muligens sett litt annerledes på det, men jeg er et barn av syttitallet, da menn var menn og de instrumentene du hørte på konserten så du noen på scenen som spilte. Synth-effekter på bånd – eller harddisk – er noe jeg har irritert meg over hos mange flere band enn bare Beast In Black. Men her var det påtrengende.
Vi ble vitne til to veldig ulike band i kveld. Jeg skulle ønske oppvarmingsbandet hadde vært headliner og vice versa, men det får vi ta en annen gang. Begge band gjorde for så vidt sine saker helt greit, men det ene begeistret en gammel musikkelsker mer enn det andre.
Av Dag Rossing
Foto Geir Kihle Hanssen
