Onsdag 23. oktober 2019
Fengslende flukt
Med engasjert småprat mellom låtene, tydelig tilstedeværelse og en samkjørt helhet, var Aurora-konserten i Sentrum Scene en ren fryd å overvære.
Aurora hører til de få artistene som setter standarden fra starten, med prestasjoner det er nærmest umulig å overse. Allerede som 18-åring ble hun i 2014 kåret til Årets nykommer i P3 gull, deretter Årets Nykommer under Spellemannprisen i 2015, før hun i 2016 ble trukket frem som en av ti nye artister å følge med på av Rolling Stone. Når hun nå gjestet Oslo for tredje gang i år, er det de to første albumene i det som er planlagt å bli en serie som hun er aktuell med: «Infections of a Different Kind (Step 1)» (2018) og «A Different Kind of Human (2019)».
Aurora sorterer under popmusikken, men ikke den intetsigende, strømlinjeformede, «har hørt det cirka tusen ganger før»-popen. I stedet har hun markert seg med en kjøligere variant, pop med en viss coolness, og en tiltrekkende men udefinerbar karakteristikk – noe mørkt og nærmest magisk, kanskje? Tidvis er det til og med et ganske så rocka uttrykk, i alle fall live, med solid gitar og tromme, ved siden av de sedvanlige synthene.
Åpen hjertepolitikk
Det er alltid noe tilfredsstillende med artister som har noe på hjertet, noe de brenner for og tror på – utover å skape musikk. Aurora er blant disse, noe hun har gitt uttrykk for i både intervjuer og underveis i konsertene. «Åpen hjertepolitikk» har hun selv kalt det. Hun er opptatt av eksistensielle temaer, hva vi mennesker er i stand til, og har laget låter som føyer seg inn i engasjementet rundt Metoo («Queendom»), klimakrisen («The Seed»), eller generelt hvordan enkeltmennesket kan utgjøre en forskjell, samme hvor ubetydelig en handling synes å være («Daydreamer»).
For Aurora kan ingens politikk stoppe henne fra å røre ved mennesker, uansett hvor i verden de befinner seg.
Tro på musikkens evne til endring gir hun også uttrykk for å ha. Senere i høst skal hun holde to konserter i Tel Aviv, Israel, noe som naturlig nok har møtt motstand, og det var noen få demonstranter utenfor Sentrum Scene før onsdagens konsert. Men er egentlig kulturell boikott svaret i komplekse politiske konflikter?
Israel er utvilsomt en okkupasjonsmakt som må møtes med sanksjoner, men det kan nok tenkes at sanksjoner på statlig nivå har en langt bedre effekt enn at en norsk artist avlyser et par konserter. I tråd med en idé om at en tilsynelatende liten handling kan ha betydning, kan man også tenke at forandring kan begynne i det små, for eksempel i noe så hverdagslig som en konsert. For Aurora kan ingens politikk stoppe henne fra å røre ved mennesker, uansett hvor i verden de befinner seg: «Jeg tror det er det beste en musiker kan gjøre. Og kanskje det viktigste.»
Og røre ved oss, det gjorde hun så absolutt denne oktoberkvelden i Oslo.
Påfallende presisjon
Standarden for konserten ble satt allerede med første låt. Det var tight, samkjørt og en helhet som satt akkurat slik den skulle: Lyden, lyset, balansen mellom kjølig pop, insisterende trommer som ledet assosiasjonene til nærmest dyrisk, forlokkende, understreket av et hissig blinkende lysshow, og vokalen – oi, vokalen! Auroras særegne vokal bryter igjennom det aller meste, men ikke på en skjærende infernalsk måte, snarere på forlokkende og smått imponerende vis. Det er påfallende hvordan stemmen selv på sitt lyseste ikke framstår som svak eller irriterende unnvikende, og hvordan hun er i stand til å veksle mellom et stort spekter.
Settet åpnet med «Churchyard» etterfulgt av «All Is Soft Inside», begge to relativt rolige men med tydelig tilstedeværelse og tyngde, som gjorde dette til en god åpning av kvelden. Fremføringen av «Warrior», fra debutalbumet, viste med all tydelighet hva Aurora, godt akkompagnert av livemusikerne, er gode for. En solid prestasjon der bevegelsene og dansingen Aurora selv foregikk med påfallende presisjon i takt med musikken.
Auroras særegne vokal bryter igjennom det aller meste, men ikke på en skjærende infernalsk måte, snarere på forlokkende og smått imponerende vis.
Aurora er som nevnt opptatt av blant annet det eksistensielle, noe hun kom inn på i en åpenhjertig mellom-låtene-prat i forkant av «Murder Song (5, 4, 3, 2, 1)»: «Det er så fascinerende, hvordan vi mennesker er. Vi kan elske hverandre, og vi kan elske våre barn. Og samtidig drepe vår nabo». Fascinerende absolutt, og talende for de mange aspektene ved menneskets natur, og en tematikk som kom til uttrykk i en nydelig fremført duett med en av livemusikerne (som jeg dessverre ikke fant navnet på) akkompagnert av kun et par-tre enkle grep på gitaren. Enkelt, men effektfullt.
Oppløftende fest
«Animal» sørget for å få opp temperaturen igjen, og ikke minst trigge assosiasjoner mot det mer primale i mennesket. Eksistensielle aspekter er utgangspunktet også for «A Different Kind of Human», som Aurora introduserte ved å snakke litt om døden, og komme med en varm oppmuntring til dem blant publikum som kanskje sliter med noe vanskelig akkurat nå: «Dere kommer dere gjennom det, det er jo det fantastiske i mennesket – hva vi er i stand til å takle!» Det er alvorlige og høyst reelle temaer som angår oss alle, og dermed nesten litt ufint med publikums humring og smålatter når Aurora faktisk deler noen tanker om kompliserte temaer.
Herfra og ut var det en eneste oppløftende fest med et eget driv. «Queendom» nærmest manet til kamp og opprør, med heftig energi fra en utholdende dansende Aurora og band for øvrig. «Running with the Wolves» sørget for å runde av konserten med en kraftprestasjon, så vidt tangert av encoren «Daydreamer», etter en trampeklapp så heftig at Sentrum Scene ristet. Med tidvis allsang, rungende applauser mellom nesten hver låt, varm tilstedeværelse fra Aurora og jevn prat med publikum, ble dette en fengslende flukt fra en ellers kald oktoberkveld.
Av Monica Holmen
Foto Arash Taheri
Settliste
1. Churchyard
2. All Is Soft Inside
3. It Happened Quiet
4. Warrior
5. In Bottles
6. Murder Song (5, 4, 3, 2, 1)
7. Animal
8. Forgotten Love
9. Apple Tree
10. A Different Kind of Human
11. I Went Too Far
12. Runaway
13. The River
14. Queendom
15. The Seed
16. Running with the Wolves
Encore:
17. Daydreamer
