Lyden av høst
I år er «konserthøsten» avlyst, noe som betyr at god lyd på øret til innetiden som venter er desto viktigere. Islandske Auðn sitt siste album framstår som perfekt soundtrack til årstiden som nå er over oss.
Som ivrig konsertgjenger, hender det at man får noen positive overraskelser. Fra tid til annen oppdager man noe nytt, noe uventet, og brått snubler man over noen nye favoritter. Noen ganger blir man ikke bare lett overrasket, men nærmest slått i bakken. Følelsen av å ha oppdaget gull er overhengende.
Omtrent sånn føltes første møte med Auðn. Året var 2017 og stedet var Infernofestivalen. Lørdagens John Dee-lineup var sentrert rundt Island, med Kontinuum, Auðn, Zhrine og Svartidauði. Solid lineup, uten tvil, men på Infernofestivalens tredje dag, etter timevis med mørk metall og lysshow primært kjørt i hvitt/svart og svart/rødt, så er både hode og øyne smått tåkete. Jeg husker jeg tenkte nettopp dette denne kvelden.
Likevel klarte Auðn å skrike seg inn i hukommelsen – bokstavelig talt. Prentet seg inn, og ble der. Islendingene hadde en tilstedeværelse som skilte seg ut denne kvelden, godt hjulpet av det faktum at de er befriende fri for staffasje. Fem musikere på scenen i svarte skinny jeans, svarte skjorter og that’s it. Ikke noe teatersminke, ikke fillete klær, ingen overdimensjonerte nagler, ikke kostymer. Kun musikk, stemning, atmosfære.
Siden den gang har Auðn raget i toppsjiktet på listene over mørk metall verd å vie lyttetid til. Heldigvis var bookingansvarlig på Inferno av samme oppfatning, og året etter sto islendingene igjen på Infernoscenen, nå oppgradert til Rockefeller. Det selvtitulerte debutalbumet er noe av det bedre hva angår den mer kontemporære utslaget av svartmetall som vi har sett de siste årene, vel verd plassen på undertegnedes liste over beste utgivelser det siste tiåret. Den «vanskelige andreplata» «Farvegír Fymdar» svarte til forventningene og vel så det, og nå er altså tredjeplaten her.
Særegen stemning
Etter utallige gjennomlytt, fordi albumet er så bra at det er vanskelig å rive seg løs, framstår «Vökudraumsins fangi» etter en kjapp oppsummering på sett og vis som mer aggressiv enn de to foregående, men også preget av mer desperasjon, uten at det melodiøse må vike og uten at den særegne stemningen glipper.
Første singel ut varslet nettopp mer aggresjon enn før, mens de neste to, «Ljóstyrá» og «Verður von að brað», hentet fram igjen den familiære Auðn-atmosfæren. «Birtan hugann brennír» byr på innsmigrende gitar, «Drepsótt» kan knapt beskrives som annet enn nydelig atmosfærisk, «Á himin stara» er tåredryppende bra. Tittelsporet sørger for en nesten utelukkende instrumentell avslutning, som om kaoset vi har vært gjennom til nå avtar, strupetaket slippes opp, man kan puste ut.
Naturens brutalitet og skjønnhet – det sublime – får sitt soniske motstykke med Auðns musikalske univers.
På tredjealbumet har kvintetten blitt til en sekstett, der Mattías Hlífar Mogensen har tatt over for Hjálmar Gylfason på bass. Sistnevnte har plukket opp gitaren i stedet, noe som bidrar med sitt til det allerede ganske så tettpakkede lydbildet: På buldrende trommer hamrer Sigurður Kjartan Pálsson og sørger for strupetak på lytteren, mens Adalsteinn Magnússon, Andri Björn Birgisson og Hjálmar Gylfason på gitar sørger for hvert sitt lag i et komplekst lydbilde, utfylt av Hjalti Sveinssons vokal som med sitt spenn fra det desperat skrikende til det mørke brølende blir et instrument i seg selv – og den siste brikken som kompletterer helheten.
Ytre og indre landskap
Godt fundert i svartmetallen er det likevel et mer oppdatert uttrykk islendingene sørger for, og noe av det som kjennetegner Auðn, er et utpreget visuelt lydlandskap. Selv snakker de mye om at musikken deres kretser rundt den islandske naturen med alt det innebærer. Og det er ikke så vanskelig å se – eller lytte seg til. For det er et heftig landskap som definerer Sagaøya: Store øde områder, kullsvart vulkansk jord med vulkansteiner så skarpe at selv en hard islandshestehov kan skade seg hvis den tråkker feil, ensomhet og skjønnhet på en gang. De som har besøkt Island og opplevd landskapet som inspirerer Auðn, vil kjenne seg igjen. Sett på nær sagt hvilken som helst låt og lukk øynene, og de mektige landskapene som islendingene maner fram er knapt til å unngå.
Godt fundert i svartmetallen er det likevel et mer oppdatert uttrykk islendingene sørger for, og noe av det som kjennetegner Auðn, er et utpreget visuelt lydlandskap.
For øvrig også godt hjulpet av coverart signert kunstneren Mýrmann aka Viðir Ingólfur Þrastaron, som bidrar med abstrakte, men like fullt dramatiske landskap som formidler mye av den samme stemningen som musikken. Naturens brutalitet og skjønnhet – det sublime – får sitt soniske motstykke med Auðns musikalske univers.
Det er imidlertid ikke bare naturens fysiske landskap som kommer til overflaten i møte med Auðn. Et indre landskap har alltid vært underliggende hos islendingene, vekslende mellom det drømmeaktige og det mer desperate. Det bales tilsynelatende med tunge tanker, og muligens i desto større grad denne gangen, det er på sett og vis en mer merkbar desperasjon som preger uttrykket. Sånn sett er inntrykket på mange måter sårere, blottlagt, bak den tilsynelatende harde innpakningen.
Innetid
Opplevelsen av indre landskap reflekteres også i de deskriptive låttitlene, men kanskje særlig albumtittelen som sier noe om det å være fanget i en slags våken drøm. Og hvem har vel ikke opplevd det en gang i livet? Den desperate følelsen av å være fanget i en drøm, eller kanskje mareritt, som du ikke kommer deg ut av?
Høsten er på mange måter en perfekt tid å slippe album på, og desto mer i år. Litteraturfolket snakker om «bokhøsten», mens musikkfolket gjerne snakker om «konserthøsten». Amputert som den blir i år, kan vi heller snakke om «platehøsten». Tid for innetid med noe bra på øret!
Som de foregående, er også Auðns siste album et passende soundtrack til denne hustrige og mørke årstiden. Akkurat som høsten – hvis man er heldig – byr på noen få skarpe lysglimt med høstsol en sjelden gang, brytes også Auðns lydbilde tidvis opp av noen lettere og lysere partier. Ikke mange, men akkurat nok til å skape et helhetlig, solid og overbevisende uttrykk.
Av Monica Holmen
Sporliste
1. Einn um alla tíð
2. Eldborg
3. Birtan hugann brennir
4. Verður von að bráð
5. Drepsótt
6. Næðir um
7. Horfin mér
8. Á himin stara
9. Ljóstýra
10. Vökudraumsins fangi
