Fredag 17. januar 2020
Forlokkende reise
Musikknørding og solid teknisk kompetanse sørget for komplekse komposisjoner som både kilte øreganger og trigget tinninglappen da Astrosaur spilte gjennom det nyeste albumet «Obscuroscope» på fredag. Tilbake står en skribent (og sikkert flere) sugen på mer.
Astrosaur er trolig et heller ukjent navn for de fleste, i alle fall utenfor undergrunnscenen, og da særlig den som orienterer seg mot doom/metall/stoner/prog og alt som er beslektet. Oslobandet kan skilte med utdannelse fra Musikkonservatoriet i Kristiansand, og har spilt sammen siden 2014, i 2017 slapp de debuten og i høst kom oppfølgeren. For de uinnvidde kan for eksempel Motorpsycho være én mulig knagg, mens «instrumental power» kan gi mening for andre. Referanser til siden: Astrosaur er ikke akkurat entydige.
I det jevnt over komplekse lydbildet som disse kompetente musikerne maler opp, kan man finne lag av blant annet prog, psykedelisk, stoner og metall. Legg til hyppige taktskifter, vekslinger i tempo og temperament, komplekse riff og annet snask av lydeffekter satt sammen i en pakke, og du nærmer deg noe. Innimellom dette sniker mer atmosfæriske og storslåtte lydbilder fra postrocken seg inn, godt akkompagnert av typiske psykedeliske svevende lydbilder, og en og annen lydeffekt som gir assosiasjoner til spacerocken.
Instrumentalt landskap
Astrosaur er gjennomgående instrumentelt, fritt for plagsomme vokaler som ikke sitter som de skal. For den som stusser så er det et poeng å påpeke dette, for undertegnede har opplevd konserter og plater der lydbildet er aldeles fortreffelig – helt til vokalen blander seg inn. Jaiks! Hvor digg er det ikke når den instrumentelle musikken sitter omtrent akkurat slik den skal, uten forstyrrelse?
Med kun instrumenter er det som om hierarkiet i lydbildet oppløses, inntrykkene blir flere fordi alle elementene kommer bedre til sin rett og oppleves som jevnbyrdige, og med det åpner landskapet seg.
Det fineste med den vokalfrie musikken, er at det er som om landskapet som dannes blir større. Rettere sagt: Det blir et lydlandskap å snakke om. Inntrykkene er flere, de flyter utover og får større bevegelsesrom, som om de ikke lenger er bundet fast til vokalen – som, når den er der, nesten uten unntak ender opp som center of attention. Med kun instrumenter er det som om hierarkiet i lydbildet oppløses, inntrykkene blir flere fordi alle elementene kommer bedre til sin rett og oppleves som jevnbyrdige, og med det åpner landskapet seg. De ulike instrumentelle lagene, det musikktekniske og oppfinnsomheten går opp i en høyere enhet.
Inspirert av alkymi
Denne kvelden spilte Astrosaur gjennom hele siste skiva «Obscuroscope», fra begynnelse til slutt. Å spille seg kronologisk gjennom hele album har blitt en trend på konsertscenen, men det gjelder oftere tidligere utgivelser og gjerne i anledning jubileer eller andre markeringer. Selv om kveldens gig ikke var et jubileum, så er det grep jeg kan like godt. For fakta er jo at ei plate er strengt kuratert, i alle fall kan man som lytter håpe såpass. At låtene ikke er tilfeldig satt sammen, men at det ligger en tanke bak. Og selv om det samme selvsagt er tilfelle for enhver settliste, så er det noe digg i å få servert et album i sin helhet live også.
Allerede fra første låt sparker Astrosaur ifra, ikke rart med tanke på at førstelåta på «Obscuroscope», «Poyekhali» også gjør det. Den smått tyngre «Karakoram II» følger hakk i hæl, før tredjelåta, «White Stone» tar over. Dette er uten tvil en av de deiligste låtene fra albumet, og er angivelig inspirert av alkymi og alkymistenes evige – men hittil ikke suksessfulle – forsøk på å framstille gull. I mangel av å si det bedre selv, er det like greit å låne presise sitater fra bandet selv, for som bassisten Steinar Glas har sagt det så godt:
«[låta] kombinerer klassisk orientert hardrock med stoner/doom og jazz-inspirerte melodiske elementer, noe som bør få tankene over på alkymister som prøver å løse universets mysterier.»
Akkurat som på plata hamrer låta avgårde fra første anslag, og framstår som en forlokkende reise inn i ukjent musikalsk landskap, der man ikke helt veit hva man kan forvente rundt neste sving før man faktisk har runda svingen.
Fortreffelig hardt og godt
Med «Elephant Island» kom noen roligere partier, før den omtrent midtveis eksploderte i et heavy og mektig lydbilde med assosiasjoner til ytre rom på netthinna, for så å trappe ned igjen og gli over i «Supervoid» som vanskelig kan beskrives som noe annet enn fortreffelig hardt og godt samme tid. «Homewards» sørget for en mer dempet og relativt rolig avslutning, i både tempo og uttrykk. Dette er på mange måter den mest ensartede av sporene på siste plata – en beskrivelse som dog ikke må misforstås i negativ retning. I typisk postrock-stil er den langdryg, insisterende, drømmende og nærmest meditativ.
Musikk som dette er ofte metaforisk og sterkt assosiativ – det er nærmest umulig å unnslippe egne bilder i hodet i møte med lydlandskap som dette.
Encore bød på et par høydepunkter fra forrige album «Fade In // Space Out», deriblant «Necronauts». I løpet av sine 11 tilfredsstillende minutter går den fra å starte ut seigt og relativt hardt, til å trappe opp tempo og nærme seg noe mer heavy, for så å bremse helt opp og dempe seg, før den gir slipp og går over i et atmosfærisk sonisk landskap som omslutter tilhørerne. Akkurat som på plata glir «Necronauts» smidig over i «Space Mountain», som dundrer avgårde kun avbrutt av mer oppløftende partier her og der gjennom låten.
Kvelden ble rundet av med en coverlåt, «Pyramid Song» av Radiohead. Astrosaurs versjon var ikke overraskende milevis fra originalen i uttrykk, men står ikke tilbake for originalen.
Helhetlig totalopplevelse
Konserten ble akkompagnert av visuals og videoanimasjoner signert kunstner Ingrid K. Bjørnali, der animasjoner av verdensrom, planeter og lignende nok speiler det mange ser for sitt indre øye i møte med Astrosaurs lydlandskap. Musikk som dette er ofte metaforisk og sterkt assosiativ, og dette er blant kvalitetene til denne sjangeren vil jeg påstå – det er nærmest umulig å unnslippe egne bilder i hodet i møte med lydlandskap som dette.
Bjørnalis videoanimasjoner bidro til en sammensatt totalopplevelse, i et sett der hver låt gled over i den neste. Flyten ble kun avbrutt av en mikroskopisk pause da «Obscuroscope» var gjennomspilt, og en ektefølt takk fra gitarist Eirik Kråkenes før siste låt. Roligere partier hist og her sørget for et par pustepauser, mulighet for publikum til å ta inn inntrykkene og samle seg før det brakte løs igjen.
Musikknørding og solid teknisk kompetanse fikk utløp gjennom komplekse komposisjoner som kilte øregangene og trigget tinninglappen, og etterlot en sugen på mer. Utført presist og med tydelig tilstedeværelse kunne man neppe vært bedre steder denne fredagskvelden.
Av Monica Holmen
Foto Anette Skutevik
Settliste
1. Poyekhali
2. Karakoram II
3. White Stone
4. Elephant Island
5. Supervoid
6. Homewards
Encore:
7. Necronaut
8. Space Mountain
9. Pyramid Song
