Historien om tidenes største polfarer

De fleste kjenner til nasjonalhelten som satte Norge på verdenskartet, men de færreste av oss vet så mye mer om den litt mystiske privatpersonen bak alle heltedådene. Filmen om Roald Amundsen gir oss et lite innblikk.

Regissør Espen Sandberg står bak flere storfilmer og kjente norske helter, som «Max Manus» og «Kon-Tiki», men dette er første gang han har regien helt på egen hånd.

«Amundsen» tar for seg historien om verdens største polfarer, som er mest kjent for å ha ledet ekspedisjonen som først kom frem til Sydpolen i 1911. Men filmen er også innom flere andre av Roald Amundsen (Pål Sverre Hagen) sine ekspedisjoner, og den handler vel så mye om hans bror Leon Amundsen (Christian Rubeck). Noe som er en av grunnene til at filmen heter bare «Amundsen».

Brødrene Amundsen 
Filmen er en dramatisering av virkelige hendelser, basert på virkelige personer. Den lar oss bli kjent med mannen bak nasjonalikonet, gjennom ekstreme ekspedisjoner i spektakulær natur, hans kompliserte kjærlighetsliv og det turbulente forholdet til hans egen bror. Handlingen i filmen er retrospektiv og begynner med slutten, hvor Roald Amundsen som 56-åring krasjlander med et fly på vei til Nordpolen. Deretter gjenfortelles det meste av historien fra bror Leons perspektiv.

Mens Roald Amundsen er savnet under en ekspedisjon møter Leon tilfeldigvis sin brors siste elskerinne, og senere forlovede, Bess Magids (Katherine Waterston). De to blir sittende en hel natt å snakke om Amundsens liv. Samtalen blir fremprovosert av skuffelsen som oppstår da Leon skjønner at broren ikke har nevnt ham med et eneste ord til Bess. Bess unnskylder det med at Roald Amundsen sjelden snakker om annet enn sine ekspedisjoner, som hun jo ikke tror at Leon har vært delaktig i. Men Leon er mer enn en storebror, han er i høyeste grad en av mennene bak suksessen Roald Amundsen. Han var sentral i Amundsens karriere som polfarer, han var forretningsfører og den som tok støyten for brorens økonomiske problemer, og han var også den som håndterte pressen.

Vi får et lite glimt av hvordan brødrene som barn blir fascinert av at globusen til faren inneholder uoppdaget land ved polene. I en tid hvor hele verden ennå ikke er utforsket, bestemmer Roald Amundsen seg tidlig for å plante det norske flagget i uutforsket territorium. Og han ofrer alt for å nå denne drømmen.

Amundsen fremstilles som en mindre sympatisk og noe uempatisk mann, hvor hans indre drivkraft er altoverskyggende.

I 1903 ledet Amundsen den første ekspedisjonen som kom seg gjennom Nordvestpassasjen mellom Atlanterhavet og Stillehavet, med fartøyet «Gjøa». I filmen blir denne hendelsen for det meste forbigått i stillhet, og vi blir ikke tatt med på ekspedisjon før Sydpolekspedisjonen 1910–1912. Her får vi se hvordan Amundsen får låne polarskipet «Fram» av Frithjof Nansen (Trond Espen Seim) for å komme seg til Nordpolen. Men grunnet at amerikanske Robert Peary hevdet å ha nådd frem til Nordpolen rett før Amundsens planlagte ekspedisjon, endret han planene i smug og satte skuta mot Sydpolen i stedet. Han lurte både mannskapet, Nansen og Kongen.

Med britiske Robert Falcon Scott i hælene, drives Amundsen av et enormt begjær etter å være førstemann som kommer frem til polpunktet. Han viser en stålvilje og selvdisiplin en toppidrettsutøver verdig. Amundsen fremstilles også som en mindre sympatisk og noe uempatisk mann, hvor hans indre drivkraft er altoverskyggende. Han oppleves ikke som noen god leder som tar vare på teamet sitt, snarere er han narsissistisk og gjør nøyaktig hva han vil uten å tenke på resten av mannskapet. Dette medfødte konkurranseinnstinktet var skjebnevangert for ham, og det ble også hans bane. Amundsen ble heller aldri gift, og de forholdene han hadde var stort sett til gifte kvinner. I tillegg til tidligere nevnte Bess Magids, blir vi i filmen også introdusert for Kristine «Kiss» Elisabeth Bennett (Ida Ursin-Holm).

Polfarer vs polarforsker
Filmen fremstiller Frithjof Nansen som en mann med edlere hensikter enn Amundsen. Mens Nansen var opptatt av forskning på sine ekspedisjoner, var Amundsen mer opptatt av å vinne kappløpet om å være førstemann til å nå sine egne egoistiske mål. Dette ser vi spesielt i en av scenen mot slutten hvor Amundsen forteller Nansen at han holder på å skrive en bok som skal hete «Mitt liv som polarforsker», hvor Nansen ser ut til å være skeptisk til akkurat bruken av ordet polarforsker. I denne boka nevner han heller ikke sin bror ved navn, han blir kun titulert som «min ledsager».

Scott når Sydpolen noen måneder etter Amundsen og kompani, bare for å finne det norske flagget og et blærete brev fra Roald Amundsen. Scott overlever ikke hjemreisen fra Sydpolen, og blir hyllet som martyr, mens Amundsen aldri får den anerkjennelsen han fortjener. Han blir for eksempel hetset for å ha brukt trekkhunder, i stedet for å trekke sledene selv, slik Scott gjorde. Denne manglende anerkjennelsen bidrar bare til å fyre opp under konkurranseinstinket og han ønsker kjapt å bli den første som har vært på begge poler.

Noen år senere går han i Nansens fotspor og leder ekspedisjonen gjennom Nordøstpassasjen med det nye polarskipet «Maud», hvor målet er å drive med isen over polpunktet. Flere år om bord på skuta viser en mildere utgave av Amundsen, som blant annet tar til seg to småjenter fra Sibir, som han tar med hjem til Norge for et bedre liv.

Ekspedisjonen til Nordpolen lykkes ikke, og Amundsen bestemmer seg for å prøve luftveien i stedet. I 1925 foretar han en mislykket flyferd mot Nordpolen, og det er ikke før året etter han lykkes ved hjelp av luftskipet «Norge». Mot slutten av filmen ser vi en litt smådesperat Amundsen som lurer på hva mer livet har å by på, da han innser at det ikke er flere hvite flekker igjen på kartet.

Pål Sverre Hagen og Christian Rubeck gjør en hederlig innsats som brødrene Amundsen, og det er et pluss at de ikke har prøvd å glamorisere ikonet Roald Amundsen. Kudos må også rettes mot sminkørene i denne filmen. Måten karakterene eldes på hele filmen igjennom er svært troverdig og elegant utført.

Forventer du deg en action-film med masse spenning og dramatikk bør du kanskje styre unna denne filmen, da du mest sannsynlig vil oppleve den som litt langtekkelig. Men som et biografisk drama er den underholdende nok, og attpåtil litt lærerik. Dog kunne jeg tenke meg at de gikk enda mer i dybden slik at vi kom mer under huden på Roald Amundsen. Jeg skulle gjerne sett litt mer av forhistorien om hvordan han endte opp som polfarer, hva slags bakgrunn han hadde, hvordan han lærte seg å fly selv osv.

Rulleteksten akkompagneres av en nyskrevet låt fra Madrugada, ved navn «Half-Light». For den musikkinteresserte kinogjenger er dette en højdare, da det gir forhåpninger om mer nytt materiale fra dette bandet som for tiden feirer både comeback og 20-årsjubileum.

Av Marianne Lauritzen
Foto SF Studios / Motion Blur