Sci-fi-helt i kunstfilmdrakt
Brad Pitt spiller hovedrollen i denne dramatiske science fiction-filmen om hvordan verdensrommet ser ut kun kort tid inn i fremtiden.
Handlingen i «Ad Astra» er relativt enkel. Astronauten Roy McBride (Brad Pitt) legger ut på en reise ut i verdensrommet, eller «til stjernene», med en dobbel agenda. Han må løse et mysterium om overspenninger i verdensrommet som truer vår planets overlevelse, samtidig som han søker svar på gåten om hva som skjedde med hans savnede far som reiste ut i solsystemet på jakt etter utenomjordisk liv for 29 år siden.
Handlingen er lagt til en tid ikke altfor langt inn i fremtiden, hvor vi følger major Roy McBrides kamp mot både eksistensielle spørsmål og indre demoner som ensomhet og frykt for å binde seg til noen som kan svikte ham på samme måte som hans far gjorde.
Ingen blockbuster
Regissør James Gray har vært opptatt av å lage en film med lange scener og inngående samtaler. De personlige dialogene til McBride, både med andre og seg selv, legger grunnlaget for den egentlige handlingen i filmen. Det oppsiktsvekkende faktum at han befinner seg langt ute i verdensrommet er nærmest bare for kulisser å regne.
Vi er aldri i tvil om hva McBride tenker og føler, for i tillegg til dialogene er filmen også utstyrt med en voice-over, også den signert Brad Pitt. Derfor kan det tidvis bli litt vel overtydelig hva han tenker. Samtidig er denne triste fortellerstemmen med på å sette mye av stemningen i filmen. Både fortellerstemmen, de lange scenene og den nærgående filmingen bidrar sammen til at filmen av og til oppleves mer som en kunstfilm enn som en blockbuster. Det kan i hvert fall virke som om James Gray ikke kun har vært interessert i å skape en internasjonal publikumssuksess.
Det er fornøyelig å se hvordan Gray har sett for seg en fremtid hvor måneferder er like vanlig som å sette seg på et fly til Thailand, med flyvertinner som svever rundt deg og serverer ting du betaler for med en chip i fingeren. Og hvor månen har blitt en stor internasjonal transitthall for ferder videre ut i verdensrommet. Månen er nemlig første mellomlanding på McBride sin reise til Mars, og her rekker vi å bli med på en aldri så liten krig mot månepirater. For menneskene er seg selv like også i fremtiden, uansett hvor de er hen, og filmen viser av at vi mest sannsynlig ville klare å ødelegge ressurser på andre planeter også, dersom vi bosatte oss der.
Emosjonell Brad Pitt
Flere problemer møter McBride på sin vei. For eksempel kommer han over et norsk romskip(!) som har problemer med noen aggressive forsøksaper. Og vel fremme på mars prøver han å få kontakt med sin far og blir tatt av saken fordi han er for personlig involvert.
2019 er definitivt et godt år for Pitt, ettersom vi nettopp så ham som den fantastiske stuntmannen Cliff Booth i Quentin Tarantinos «Once Upon A Time… In Hollywood». Og denne filmen simpelthen er Brad Pitt. Sjelden har jeg sett så mye nærbilder av ham i én og samme film, og det i ganske så lange scener også. Og dette må være den mest emosjonelle rollen jeg har sett Brad Pitt gjøre noen gang. Det er ikke få ganger han blir blank i øynene i løpet av denne tårevåte romfarten. Riktignok er nok Pitt mer følelsesladet her enn filmen i seg selv.
Dette må være den mest emosjonelle rollen jeg har sett Brad Pitt gjøre noen gang.
Såpass mye spilletid har Brad Pitt fått i denne filmen, at det knapt er rom for øvrige skuespillere. Donald Sutherland spiller veteranen Thomas Pruitt, som skal bli med McBride på reisen til mars. Men det blir et kort samarbeid som ender på månen, og han skrives ut av historien like kjapt som han kom inn.
Og det lille vi ser av Liv Tyler, som spiller McBrides eks-kone, foregår for det meste på et fremtidens nettbrett, og det eneste ansiktsuttrykket hun har i denne filmen er konstant sørgmodig. I rollen som McBrides far, H. Clifford McBride, finner vi Tommy Lee Jones. Heller ikke dette er noen stor birolle, og det er nesten litt rart at såpass etablerte skuespillere har sagt ja til disse små rollene.
Flotte bilder
I andre roller finner vi Sean Blakemore som astronauten Willie Levant og Ruth Negga i rollen som Helen Lantos, som har ansvaret for basestasjonen på Mars. Hun er født på Mars og har kun vært på Jorden én gang, noe som blir fremstilt som en eksotisk opplevelse. Hun spiller en viktig rolle for den videre historien til McBride, til tross for at heller ikke denne rollen er særlig stor.
At dette er en thriller, som det skiltes med, er vel å trekke det litt langt. Tidvis har filmen noen action-scener, men utover det slår ikke dette meg som noe annet enn et drama. Det kan være greit å vite før du løper til nærmeste kinosal i håp om å få se en fartsfylt science-fiction-film. Da vil du nok bli skuffet, og anse filmen som en tanke kjedsommelig.
Det mest interessante med filmen er nok James Grays tolkning av fremtiden. Og filmfotograf Hoyte Van Hoytema må også berømmes for masse storslåtte bilder i denne filmen. Men om filmen, og Brad Pitt, får en evig plass på stjernehimmelen etter dette gjenstår å se på neste års Oscar-utdeling.
Av Marianne Lauritzen
Foto Twentieth Century Fox
