Hva om The Beatles var yesterday’s news?

«Yesterday» er skapt av regissøren av «Slumdog Millionaire» og forfatteren bak «Notting Hill», og filmen kan vel egentlig best beskrives som en hybrid av nettopp disse filmene.

Hvordan ville verden sett ut i dag hvis ikke The Beatles hadde eksistert? Eller hvordan ville verden reagert på deres udødelige låter dersom de ble sluppet for første gang i dag? Regissør Danny Boyle (Slumdog Millionaire, Trainspotting) og manusforfatter Richard Curtis (Love Actually, Notting Hill, Fire bryllup og en gravferd) har med «Yesterday» først og fremst skapt en feelgood-film, fremfor å svare på disse spørsmålene. Filmen inneholder alle klisjeene en typisk romantisk komedie skal inneholde (selv den obligatoriske jakten til en flyplass eller togstasjon er på plass), samtidig som den er spekket av god musikk og lun humor.

Verdensstjerne over natten
Vi møter den noe mislykkede britiske singer/songwriteren Jack Malik (Himesh Patel), som aldri ser ut til å bli større enn at han trekker max 20 publikummere – selv på større festivaler. Men han har en ihuga fan i sin manager Ellie Appleton, spilt av Lily James (Mamma Mia! Here We Go Again), som nekter å gi opp troen på ham. Hun håper på et mirakel, og skal også bli bønnhørt. Etter å ha blitt påkjørt av en buss, våkner Malik opp på sykehuset og innser at hele verden på mystisk vis har glemt The Beatles. Google har kun biller å vise til ved et kjapt søk på bandet, og selv hans egen platesamling vitner om at The Beatles muligens aldri har eksistert (til motsetning fra The Rolling Stones som selvsagt fortsatt holder det gående). Og da han prøver seg på å spille «Yesterday» for vennene sine blir de lamslåtte av det plutselige talentet hans.

Dermed åpner det seg uante muligheter for Malik for å bli en av verdens største popartister og «låtskrivere». Så stort anses hans talent, at selveste Ed Sheeran tar kontakt for å få ham med som supportartist på en konsert i Moskva – her drar han «Back in the U.S.S.R.» til stående ovasjoner. Og ja, det er Ed Sheeran som spiller seg selv i denne filmen. Faktisk har han også en ganske stor rolle. En god dose selvironi har han også – filmen viser en Sheeran-karakter som er en smule høy på seg selv. Dette kommer for eksempel frem ved at han selvsikkert utfordrer Malik til en låtskriverkonkurranse, eller ved at han gir Malik et råd om å omdøpe «Hey Jude» til «Hey Dude». Eller ved at han rett og slett har sin egen låt «Shape of You» som ringetone på mobilen. Så i tillegg til all musikken til The Beatles, har filmen naturlig nok også innslag fra Ed Sheerans katalog.

Men det skal ikke mer enn et par spillejobber med Ed Sheeran til for at Jack Malik blir verdensstjerne over natten, og karrieren hans skyter rekordfart. Han får platekontrakt og flytter til Los Angeles for å spille inn et dobbeltalbum med The Beatles sine mange klassikere, som resten av verden tror han har skrevet selv. «Jeg føler meg som Harry Potter da han beseiret Voldemort», innrømmer Malik, til null respons fra Ellie. Verden har tydeligvis også glemt både Harry Potter, Oasis, sigaretter og Coca-Cola – en kjapp googling på ordet Coke viser kun helt andre stoffer enn cola, som her kun finnes i varianten Pepsi.

Musikken i seg selv kunne gjerne spilt en større hovedrolle.

Keitete forhold
Filmen tar også for seg det klassiske temaet om at management og andre som har troen på band da de er små og ukjente, raskt går i glemmeboken i takt med voksende suksess og overkjøring fra større plateselskaper. Dette har vi vært innom i de fleste musikkfilmene vi har sett det siste året, som «A Star Is Born», «Bohemian Rhapsody» og «Rocketman». I denne filmen er det Ed Sheerans amerikanske og masete manager Debra Hammer, spilt av Kate McKinnon (The Spy Who Dumped Me), som kjører over Maliks beste venn og manager Ellie, som etter hvert også avslører sterkere følelser for barndomsvennen. Og her dukker også den håpløse romantiske siden av historien opp. Er Maliks nye liv i LA forenlig med et noe keitete fjortissforhold hjemme i England?

Både Himesh Patel og Lily James gjør gode figurer og sjarmerende karakterer i denne filmen. Sammen med musikk og humor er Himesh Patel i høyeste grad med på å redde denne filmen fra det noe slappe manuset. Robert Carlyle dukker sågar opp i en liten rolle som John Lennon, som på mirakuløst vis har blitt hele 78 år gammel, ettersom The Beatles aldri eksisterte.

«Yesterday» er en sjarmerende komedie som kombinerer musikken til The Beatles med romantikk og forviklinger. Men dette er først og fremst en romantisk komedie, etter god gammel og forutsigbar oppskrift. Filmen kunne med hell tatt litt mer for seg spørsmålsstillingen om hvordan det hadde påvirket verden dersom The Beatles aldri hadde eksistert. I tillegg til at musikken i seg selv gjerne kunne spilt en større hovedrolle.

Av Marianne Lauritzen
Foto Universal