Rammstein über alles

Rammstein er endelig tilbake, etter ti års taushet på platefronten. Men den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, heter det.

Rammstein cover 2019Hele ti år etter deres forrige skive har ting gradvis begynt å skje igjen med det tyske industriell-fenomenet Rammstein. Deres første stadiumturné ble utsolgt like fort som den ble annonsert, og Ullevaal står for tur i august. Så begynte ryktene å svirre om når vi kunne forvente deres syvende skive. Det dukket opp bilder fra bak scenen, før første singelen «Deutschland» ble sluppet i april. Det ble et triumferende comeback, med det som mange regner som en av tidenes mest gjennomførte musikkvideoer. 

17. mai i 2019 kunne nordmenn feire ikke bare Norge, men også Rammsteins brudd på deres ti år lange studiostillhet. Uten tittel og med kun en fyrstikk på hvit bakgrunn som albumcover, var det endelig duket for Rammsteins mystiske syvende album. Vi ble bydd på de tradisjonelle 11 sangene slik vi har blitt vant til. «Deutschland» er en perfekt åpningslåt som gir deg et skikkelig adrenalin-kick, med en deilig synthintro i harmoni med Rammsteins typiske tromme-beats.

Vi blir tatt med videre av en nesten power metal-aktig gitar, før et stille pre-chorus der Till Lindemann synger om hvordan Tyskland har grått mye over landets trøblete historie og rykte. «DEUTSCHLAND!» brøles det i kor i refrenget. Det er tydelig at de er stolte av landet sitt, selv med mye tragisk historie. De viser også at den definitivt ikke skal legges skjul på, da det plutselig bygges opp til Till som roper «Deutschland über alles!». Drøyt, men utrolig imponerende at de turte. 

Den andre singelen «Radio» er den mest Kraftwerk-lignende låten de har gitt ut, og viser svært tydelig inspirasjon fra bandet, med pågående synth-melodier gjennom hele låten. Dette er definitivt Flake sin tur til å skinne, noe som nesten kan sies om hele albumet. Videre kommer «Zeig Dich» som starter med latinsk koring, og hadde definitivt passet som albumets åpningslåt. Lindemann ramser opp forskjellige ord som beskriver hykleriet i kirken, på skikkelig klassisk Rammstein-vis.

Sexy overraskelser
«Ausländer» er en av albumets to største overraskelser. Når man tror man er vant til Rammsteins mørke og ofte politisk rettede låter, gir de oss denne party-låten som like godt kunne vært Tysklands bidrag til Eurovision. Høres helt grusomt ut på papir, men til tross for det er den faktisk ett av skivas høydepunkt. Igjen skinner Flake med sitt keyboard sterkt, sammen med skikkelig gode tromme-beats fra Schneider. Der «Liebe Ist Für Alle Da» hadde «Pussy», har denne skiven «Ausländer». 

«Sex» byr på et harry gitarriff noe à la «Psycho» av Muse, og kunne fint passet inn på Lindemanns soloalbum fra 2015, om han bare sang på engelsk. Her synger han på skikkelig sleskete måte i versene, før han brøler ut «Sex!» og synger om hvordan man bare lever en gang i refrenget. Enda en «Pussy»-lignende låt, og kanskje en av dem som passer minst inn på denne skiven. 

Så kommer vi til midtpunktet «Puppe». Dette er Rammsteins mest overraskende låt, kanskje noensinne. Hvis du ikke har hørt den ennå, gjør det nå. Den starter svært langsomt med en skikkelig guffen atmosfære. Lindemann synger fra perspektivet til et lite barn, som forteller om søsterens jobb som prostituert. Barnet blir låst inne på et rom med bare en dukke å leke med. Teksten skildrer at søsteren blir drept, og der kommer refrenget inn; Lindemann brøler ut på det mest intense viset man har hørt fra ham inntil nå, «Jeg river av dukkens hode!». Stemmen hans er utslitt, knust, og man har aldri hørt så mye følelser fra ham. Det må bare høres!

Aldri har jeg følt slikt ubehag ved å høre på noe så fint.

Andre halvdel består for det meste av typiske Rammstein-ballader. «Was Ich Liebe» er en nyinnspilt demo fra forrige album, og det høres. Den kunne fint passet inn på «Liebe Ist Für Alle Da», både tekst- og lydmessig. Det er fremdeles en svært fin låt. Riffet etter refrenget er utrolig tøft, og i andre vers fanger Flake igjen oppmerksomheten med piano og synth.

«Diamant» er den peneste, roligste og dessverre kjedeligste låten på albumet. Heldigvis den korteste også, på bare to og et halvt minutt. Som en pause før siste innspurt av skiva får vi servert nydelig akustisk gitar og Lindemanns stemme på sitt fineste. Oliver på bass får også skinne her. Det er tydelig at «Diamant» prøver å få til noe av det «Frühling In Paris» klarte på forrige skive, men uten suksess. Hadde den hatt et mer interessant refreng utover «Du er nydelig som en diamant» kunne det reddet den inn, men igjen; kjedelig. 

Heldigvis er det kortvarig. «Weit Weg» starter med en utrolig tøff synthsolo som setter en skikkelig god stemning for låten. Lindemann synger på skikkelig «stolt» vis i denne låten, selv om teksten handler om en pervers mann som spionerer på naboen sin. Refrenget er pent, men en anelse uinteressant i lengden. Vi blir servert en melodiøs gitarsolo, før et avsluttende riff.

Tatoveringer og andre kunstverk
Tiende og nest siste låt er «Tattoo», en av de tyngre og mer typiske Rammstein-låtene på skiven. Den bygger på et simpelt og effektivt riff som pågår hele låten igjennom, mens Lindemann synger om kjærlighet gjennom en metafor av tatoveringer. Refrenget byr på koring i bakgrunnen og minner svært om «Hallelujah» fra «Räriteten»-skiva. Før slutten glir den over i et skikkelig pent parti som nesten er hentet rett ut fra en «The Killers»-låt, på beste mulige måte.

Som avslutning på Rammsteins selvtitulerte album finner vi «Hallomann». Om den er inspirert av norske kanalverter er ukjent, men det håper jeg for all del ikke etter å ha forstått teksten. Denne svært melodiøse, ubehagelige og aldeles fabelaktige låten handler om en mann som lurer med seg ei jente ned til stranden, og resten kan man tenke seg til selv. Ved første lytting er det en skikkelig pen sang, men etter hvert som man forstår den blir man temmelig satt ut av hvordan noe så grusomt kan være så nydelig. Aldri har jeg følt slikt ubehag ved å høre på noe så fint. Denne låten er et ekte kunstverk fra Rammstein, og en av deres beste albumavslutninger noensinne. 

Etter ti år er det risikabelt å ha for høye forventinger til et album, det gjelder faktisk Rammstein også som jeg tør påstå aldri har levert et direkte dårlig album. Heldigvis skuffer de ikke i det hele tatt. Denne selvtitulerte skiven er et album med svært få nedturer, men utrolig mange høydepunkter. Den treffer sitt laveste ved den temmelig uinteressante, men fremdeles nydelige balladen «Diamant», mens høydepunkter som «Ausländer», «Puppe» og «Hallomann» overrasker stort med kreative valg og ekle tekster. Med andre ord; kjent Rammstein-stil.

Gitarene til Landers og Kruzpe er satt litt i bakgrunnen dessverre, men de spiller fremdeles i harmoni med resten av gjengen og gir et generelt bra lydbilde i sin helhet. Denne gangen er det heller keyboardist Flake som skinner mer enn noensinne, og stemmen til Lindemann er på sitt absolutt beste og mest varierte. Dette er virkelig et mesterverk fra de tyske kjempene.  

Av Adrian Øien

ANMELDELSE
Musikk
9
Tekster
8
Utførelse & Produksjon
10
Forrige artikkelVideopremiere: Louise Lemón | «Montaña»
Neste artikkelSeigmen gir ut sine fem klassiske album på nytt
rammstein-rammsteinLabel: Universal <br>Release: 17.05.2019