Nostalgisk avskjed med en institusjon

På Munchmuseet kan du nå oppleve den siste store utstillingen, før hele museet flytter fra Tøyen til Bjørvika.

Ikke bare er det 5 år siden sist vi kunne se «Skrik» på Munchmuseet – i denne siste store utstillingen på Tøyen oppsummeres også et viktig stykke norsk museumshistorie. EXIT! er en utstilling som ikke bare tar for seg Munchs kunst, den forteller også Munchmuseets dramatiske historie på Tøyen fra 1963 til 2019. En historie som begynner med Edvard Munchs sjenerøse gave til Oslo by i 1940. Utstillingen tar oss gjennom byens visjon om å skape et enmannsmuseum i verdensklasse, en dragkamp mellom østkant og vestkant, etterkrigstid, politisk hestehandel, utro tjenere og brutale ran. Og vi får et innblikk i en kommunal institusjon som i mange tiår slet med dårlig økonomi, men som i 1991 dro i land norgeshistoriens største kulturelle sponsoravtale.

EXIT! viser oss et åpenhjertig museum, som viser frem det som vanligvis er godt plassert i arkivene. Et utvalg malerier, som «Vampyr», «Madonna», «Skrik» og «Det syke barn», og grafikk er stilt ut, sammen med fotografier, gamle avisutklipp og historiske gjenstander, samt originale møbler og vegger.

Da 2. verdenskrig brøt ut ble Edvard Munch bekymret for hva som ville skje med kunsten hans dersom tyskerne inntok Norge, og siden han ikke hadde noen etterkommere testamenterte han i 1940 hele samlingen sin til Oslo kommune. Det originale testamentet er nå utstilt på Munchmuseet. Samlingen besto av nærmere 28.000 verk, og er trolig den største gaven som noen gang er gitt av en enkeltkunstner. Munch døde i 1944, 80 år gammel.

Tilgjengelig kunst
Etter krigen eide altså Oslo kommune en samling bilder de ikke visste hvordan de skulle få vist frem til folket. Til tross for etterkrigstidens bolignød, satte kommunen i gang prosessen med å bygge et flunkende nytt museum. Det var store diskusjoner om hvor dette museet skulle ligge, og utstillingen viser kart over alle de aktuelle områdene i det politiske brettspillet. Til slutt endte det på østkanten og en ubebodd tomt ved Botanisk Hage. To norske arkitekter vant konkurransen om å tegne det nye museet, men EXIT! viser også frem noen av de andre alternativene fra konkurransen.

Munchmuseet åpnet dørene første gang i mai 1963. Munchmuseets første direktør Johan H. Langaard ønsket å skape et museum med et hverdagslig forhold mellom publikum og Munchs kunst – utstillingen var derfor gratis. Den første utstillingen besto av 340 verk, med andre ord bare en brøkdel av samlingen. Utstillingen var samlet på ett plan, for å hindre museumstretthet, som det het. Enkelte kritikere mente museet var altfor lite for Munchs kunst, og var også bekymret for sikkerheten ved museet. En bekymring som var velbegrunnet. Kommunen svarte på kritikken ved å «ansette» rottweileren Ivan, som skulle vokte kunstverkene døgnet rundt. Dette er jo en vits å tenke på i dag, spesielt når vi har sett gjentatte eksempler på hvor lett det har vært å begå tyveri av Munchs bilder opp gjennom årene.

Museet hadde heller ikke full oversikt over all grafikk de hadde i sin varetekt. En konservator ved Munchmuseet klarte i 1968 å smugle ut 70 grafiske trykk fra sin arbeidsplass, for å selge dem på kunstauksjoner i utlandet. Han ble arrestert, og det førte heldigvis til at museet satte i gang en omfattende prosess med å telle og registrere samtlige verk i samlingen.

Det er absolutt verdt å avlegge Munchmuseet et siste besøk på Tøyen, før østkantens kulturstolthet er et tilbakelagt kapittel.

I 1988 ble «Vampyr» stjålet fra Munchmuseet, gjennom en knust rute midt på natten. Gjerningsmennene kom seg unna, men et halvt år senere kom bildet til rette igjen da den unge fotballspilleren Paal Enger meldte seg for politiet. Seks år senere sto riktignok Enger også bak tyveriet av «Skrik» fra Nasjonalmuseet.

Vandalisme
Museet hadde også andre store utfordringer. Det tok ikke lang tid før treverkene i utstillingssalene begynte å råtne mot ytterveggene, og malerier sto lagret i fuktige kjellerrom. Det ble derfor etter hvert innført inngangspenger, i tillegg til at bedrifter fikk anledning til å adoptere kunstverk. Aksjon «Folketieren» ble gjennomført, hvor det norske folk ble oppfordret til å donere en tikroning til museet, og det ble også avholdt et lotteri med originalgrafikk av Munch i premie. Redningen kom i 1991, da det japanske oljeselskapet Idemitsu Kosan donerte 57 millioner til et tilbygg til museet. Som en hyllest til japanerne ble det plantet fem kirsebærtrær utenfor inngangen, som fortsatt står der den dag i dag.

EXIT! vier et helt rom til Munchs to mest berømte bilder, «Madonna» og «Skrik». Munch malte «Madonna» fem ganger, og de to mest kjente versjonene eies av Munchmuseet og Nasjonalmuseet. Også «Skrik» finnes i to malte versjoner, hvor også Munchmuseet og Nasjonalmuseet eier hvert sitt.

I 2004 ble «Skrik» og «Madonna» stjålet ved et væpnet ran, midt i åpningstiden under turistsesongen. Ranet ble et vendepunkt for museet, som endte med et krav om høyere sikkerhet, noe som resulterte i stengte dører og tapte billettinntekter. Først etter to år kom maleriene til sin rett igjen, men skadene som ranet hadde påført verkene er fortsatt synlige. EXIT! viser både gamle avisutklipp om ranet, samt videoer som viser restaureringen av de gjenfunne bildene.

Det er absolutt verdt å avlegge Munchmuseet et siste besøk på Tøyen, før østkantens kulturstolthet er et tilbakelagt kapittel.

Utstillinsperiode: 11. mai – 8. september 2019
Kurator: Elisabeth Byre
Utstillingsarkitekt: Vilhelm Christensen

Av Marianne Lauritzen