Vital slange biter godt fra seg – nok en gang
Fire år har gått siden sist vi hørte noe nytt fra Whitesnake, men nå er de altså ute med nok et nytt studioalbum, det 13. i rekken, ved navn «Flesh & Blood».
Whitesnake og jeg går mange år tilbake. Båndene har vært følelsesladede og tette. Min kassettkopi av «1987» ble spilt i stykker, og jeg har fulgt opp så vel tidligere medlemmer som de ulike besetningene av moderbandet selv. Bandets to seneste album har snurret titt og ofte hos undertegnede, nå er altså Coverdale og co. tilbake med nok et solid stykke arbeid i «Flesh & Blood».
Man er alltid litt spent når grupper man liker godt slipper nye ting, men det er noen få band og artister som alltid får blodpumpa til å dunke litt ekstra. Whitesnake er et sånt et for meg. Heldigvis har jeg ikke opplevd å bli nevneverdig skuffet over det de har kommet med ennå. Vel, når sant skal sies har det vært enkelte småting jeg har hengt meg opp i siden reunionen i 2003. Spesielt syntes jeg alltid at «Good to be bad» led litt under den ultra-jålete Uriah Duffy og den tasne bassingen hans, men sånt kan skje når en velger bandmedlemmer ut fra hvem man tror ser bra ut i en musikkvideo. Derfor er det deilig at dagens besetning fremstår som en solid musikalsk enhet som har fokuset der det bør være – på å lage god klassisk hardrock.
Håndverksmessig er «Flesh & Blood» bunnsolid fra A til Å. Lekkert innspilt og dynamisk og kraftig mixet – ear-candy rett og slett! Er det lov å si at jeg digger coveret også?
«Flesh & Blood» er spekket med knalltøffe låter, men det er et par spor her som står såpass ut at jeg nærmest ikke tror det jeg hører. Spesielt «Heart of Stone» er nærmest en perfekt Whitesnake-låt der den kombinerer den bluesy følelsen fra plater som «Lovehunter» og «Saints & Sinners» med de grandiose og melankolske elementene fra Coverdale/Page og «River Song» fra «Into the light». Gamlefar DC låter fyldig i de stemningsfulle versene, men når han drar på er det nærmest som at tiden har stått stille siden 1994! Gåsehud!
Håndverksmessig er «Flesh & Blood» bunnsolid fra A til Å.
Som forventet er det også en og annen akustisk ballade på «Flesh & Blood». Dette materialet kler Coverdales stemme usedvanlig godt, og så lenge de er så elegante som «After All» bidrar de bare til å styrke helhetsinntrykket.
Dessverre er det også et par litt halvhjertede kutt her. «Get up» vil neppe gå inn i historien som noe mesterverk, men kjenner jeg bandet rett er det en av dem som vil bli spilt på den kommende turneen… ville ikke det vært typisk?
Platas siste låt «Sands of time» bærer tydelig preg av at bandets nye hovedgitarist Reb Beach har hatt mer enn ti fingre med i spillet. Tidvis er det tendenser til ideer som hadde gjort seg på en hvilken som helst Winger-skive … kanskje ikke så rart? I realiteten er det en herlig komposisjon som smaker av både Zeppelin og «Judgement Day» fra «Slip of the Tongue». Beach sin spillestil minner tidvis nokså mye om Steve Vai i Whitesnake-sammenheng, og selv om jeg har forståelse for at enkelte Moody/Marsden-purister fnyser av slikt, er jeg ikke en av dem. «Sands of time» avslutter «Flesh and Blood» på en storslått og verdig måte.
Dette albumet vil muligens ikke snu MTV på hodet eller selge 10 millioner kopier i USA alene, men du verden for en herlig hardrockplate det er! David, Tommy, Reb, Michael, Joel og Michele – it’s good to have you back dear Sirs.
Av Henrik Haugsnes Kaupang
