Gammeldags death/thrash med moderne lyd
Possessed gir ut nytt album, over tredve år etter det forrige. Kan ikke si jeg så den komme!
Helt siden Jeff Becerra gjenopplivet bandet i 2006, med nye medlemmer (som rett nok var ingen ringere enn Sadistic Intent i første omgang) bak seg på samtlige instrumenter, har det virket som feiring av gamle dager i liveformat var det som gjaldt. Og det er mer enn fett nok det når man har vært med å skape genren death metal (og hatt betydelig innflytelse på andre).
Men nå har vi altså fått «Revelations of Oblivion». I den forbindelse er Jeff Becerra, resten av bandet og Nuclear Blast seg svært bevisst akkurat dette med hvem som kan hevde å ha funnet opp death metal. Og det hevdes på egne vegne. Ikke uten grunn som sagt; «Seven Churches» er en legendarisk skive, selv blant andre legendariske skiver. Selve hjørnesteinen i dette narrativet, låta «Death Metal», finnes også på Possesseds første demo fra ’84. Denne anmelder mener nok heder og ære for tilblivelsen av death metal kan spres på flere hoder, men det er en annen diskusjon.
Hvorfor si alt dette? Jo, fordi «Revelations of Oblivion» ikke høres ut som death metal, ikke det mange forbinder med death metal i hvert fall. Her er det mer enn mye thrash metal. Det finnes heller ingen growling eller dyp br00tal lyd. Jeff Beccerra har skrevet det meste av musikken og hans inspirasjonskilder ligger godt forankret i egen historie, thrash og heavy fra åttitallets gylne tider. Mer om det etter hvert, men litt overskriftsmessig blir det til death/thrash med noen mindre innslag av tradisjonell heavy på «Revelations of Oblivion».
Jeff Becerra høres ut som han fortsatt synker nedover i helvetes syv sirkler med hodet hevet.
De mest vellykkede låtene er drevet frem av et thrash-rammeverk hvor det ikke spares på noe av den stilartens krutt. Med dette i bånn spyttes det ut villskap og barbari, men gjerne på en litt kalkulert måte. Fine eksempler finnes spedd i låtene «Damned» og «Abandoned». Enkelte andre steder pekes det mot en litt mørk og obskur dimensjon som for eksempel på låta «Ritual».
Det bærende elementet mer enn noe annet er vokalen til Jeff Becerra. Han har bikket 50, men høres ut som han fortsatt synker nedover i helvetes syv sirkler med hodet hevet. Han synger på en måte som er forankret i thrash og heavy, men med en særegen desperat og nesten ond vri. Finnes ikke noe bedre ord for dette enn det slitte «infernalsk», men er det noen som har rett på sånt så er det Possessed.
Skivas beste øyeblikk finnes der hvor også musikken målbærer det infernalske. Det er her man kan høre bandets historie og hadde det vært mer av dette kunne vi snakke om en bragd av de helt store. Det er også her jeg tror Jeff Beccerras uttalte innfallsvinkel kommer til sin rett. Han staket ut kursen da han skapte uttrykket death metal og for ham er det det han skapte da som er death metal. Han vet hva han vil, og i mine ører er det å formidle en lengsel etter de juv og avgrunner som finnes i mytologi og sinn; som om musikken ikke helt hører hjemme her i vår hverdag, men under jorda i svovel, mørke og ild. Dette var blodferskt i første halvdel av åttitallet. I dag er det et spørsmål om å treffe spikeren i et stort landskap der hele old school segmentet leter.
På sitt aller beste tar denne skiva deg med tilbake til den tiden da bandene vi elsker var bra alle som en og nye skiver kunne sprenge forestillingsevnen i et ungt sinn.
Tekstmessig er det ingen store overraskelser. En god blanding av klassisk ondskap både på jord og i underverdenen. Det er flere beskrivelser av ting som skjærer seg på fatale måter når religion får spille fritt og når den går i oppløsning. Ingenting i veien med de temaene, men selve utførelsen fremstår litt kollasjaktig. Jeg skulle gjerne hørt Jeff synge litt kvassere metaforer.
På sitt aller beste tar denne skiva deg med tilbake til den tiden da bandene vi elsker var bra alle som en og nye skiver kunne sprenge forestillingsevnen i et ungt sinn. Den er imidlertid litt ujevn og klarer ikke holde dette nivået helt igjennom. Det er snakk om låtpartier som ikke når helt opp. Rett ut dårlige låter finner du ikke på «Revelations of Oblivion». Hvis jeg likevel skal peke på en låt må det bli «The Word». Første halvdel av denne høres litt vel hverdagslig ut. En hverdag fra åttitallet riktignok.
De som måtte se etter en stilren ny «Seven Churches» eller «Beyond the Gates» vil ikke finne det her, men det kan man heller ikke forvente tredve år etter sånne monumenter. «Revelations of Oblivion» er gammeldags death metal, eller death/thrash (velg din definisjon), med moderne lyd. Ikke en kombinasjon du finner så ofte og den vil sannsynligvis splitte folket etter hvor puritansk man måtte være. Helt i orden det – for min del ser jeg frem til å se hvordan dette materialet fungerer live sammen med de gamle klassikerne.
Av Bjørnar Hagen
