Fredag 15. mars 2019
Lyden av ukonvensjonell musikk
Slovenske Laibach har proklamert at de ikke er en ordinær popgruppe. Dette må være tidenes understatement.
Gjennom snart 40 år har verden vært vitne til Laibachs opptredener som ofte er ekstreme både i musikk og uttrykksform. Musikken er ofte coverlåter av rockeklassikere ikledd et industrielt lydbilde. Uttrykksformen er militant og flørter med totalitære ideologier, hvilket har medført at de i flere land anses som dissidenter. Konsertene bærer ofte preg av performance, hvilket gjør at konsertene tiltrekker seg et nysgjerrig publikum. Hva er det de har funnet på denne gangen?
Stor var overraskelsen da nettopp Laibach i 2015 ble invitert til Nord-Korea som første vestlige band. Turen til Nord-Korea er godt dokumentert i norske Morten Traaviks film, «Liberation Day». Bandet ble usatt for sensur av koreanske myndigheter og valgte som respons på dette å forkaste den planlagte spillelisten for heller å fremføre soundtracket til filmklassikeren «Sound Of Music» i sin helhet.
Laibach var for mange nordkoreanere første møte med vestlig musikk. «For mange var det nok litt som å miste jomfrudommen til en flokk bøfler. Det er klart at i et land hvor man ikke engang kjenner til 50-tallsrock så ble nok Laibach en flying start. Så det kan godt hende vi har vaksinert Nord-Korea mot vestlig popmusikk for alltid», har Traavik uttalt.
Musikken er senere festet på plate. På platen er musikken fra «Sound Of Music» supplert med nordkoreansk folkemusikk. Den ender med et lydopptak der et medlem fra den nordkoreanske stats komite for kulturelle relasjoner erklærer Laibach for å være en fascistorganisasjon.
Musikken er for det meste instrumental, teutonisk og dommedagsaktig og vi trekkes med inn i en samtidsdystopi.
På Vulkan Arena spilles «Sound Of Music» i sin helhet. Konserten starter med musikken fra en strykekvartett før den kvinnelige vokalisten Marina Mårtensson kommer inn og synger tittellåten «Sound Of Music» i rolig solosang før resten av bandet kommer inn på scenen. Marinas engelstemme komplementerer hovedvokalist Milan Fras sin karateriske djevelske dommedagsstemme på en god måte.
Vi får servert «Maria», «Do-Re-Mi», «Edelweiss», «Sixteen Going On Seenteen» og alle de andre klassikerne fra filmen i Laibachifisert versjon. I bakgrunnen vises blant annet filmer koreanske myndigheter har laget for å lære barna engelsk.
Deretter er det pause, eller intermezzo som Laibach kaller det. Klokken tikker ned i 10 minutter før bandet endelig er tilbake på scenen.
Nå får vi presentert et mer konvensjonelt sett, vel dog slik at ingen ting er konvensjonelt med Laibach. Musikken er for det meste instrumental, teutonisk og dommedagsaktig og vi trekkes med inn i en samtidsdystopi der bilder av både Hitler og Trump vises på skjermen.
Vi får servert en makaber verson av Rolling Stones sin låt «Sympathy For The Devil» før endelig Marina Mårtensson kommer inn på scenen med kassegitar og Milan Fras ikler seg cowboyhatt. Det serveres en søt versjon av «Sufing Through The Galaxy», mens det proklameres «Lets make earth great again».
Det er håp, tross alt.
Av Christopher Viland
Foto Boris Danielsen
