Søndag 10. mars 2019

Færøysk søndagsmystikk

Færøyske Eivør slapp sin nye liveplate «Live In Tórshavn» på selveste kvinnedagen 8. mars. To dager senere ble den promotert i Oslo, med hovedpersonen selv på scenen på et utsolgt John Dee.

Det var ikke satt opp noen supportartist denne kvelden, men til gjengjeld ble vi varmet opp med store deler av Twin Peaks-soundtracket på anlegget, et stort pluss i seg selv, hvor «Falling» var det siste vi hørte før Eivør entret scenen etter en lang intro akkompagnert av masse scenerøyk. Hun åpnet første låt helt alene med gitaren og fremførte en nydelig versjon av «Verð mín», og vi skjønte allerede da at den neste halvannen timen ville bli svært hyggelig.

Eivør blir kalt den færøyske Björk, og har også blitt sammenlignet med ingen ringere enn Kate Bush. I Norge ble hun først kjent gjennom sitt samarbeid med Vamp, og nå er hennes nye liveplate gitt ut på Wardruna-frontmann Einar Selviks plateselskap By Norse. Men da hun satte i gang med andre låt «Silvitni» kunne jeg ikke unngå å tenke at hun også må være Færøyenes svar på Susanne Sundfør. På dette tidspunktet hadde hun også fått selskap av resten av bandet, bestående av Mikael Blak (keyboard, bass) og Høgni Lisberg (trommer, vokal), som hun senere presenterte som sine mangeårige bandkollegaer som hadde spilt sammen siden de var 15 år gamle.

Flere av Eivørs sanger synges på færøysk, noe som gir musikken ekstra mystikk. Og i kombinasjon med den fortryllende vokalen skulle man nesten tro det var alvespråk vi hørte. Språket kan minne om islandsk, og dermed også gammelnorsk – det er fascinerende når man kjenner igjen ord som blir sunget men likevel ikke skjønner hele sammenhengen. Da er det bare å la musikken tale for seg. Eivør har en rik musikalsk palett, som inkluderer jazz, country, folk, storband, klassisk og trip-hop. Hun har slått dette sammen og skapt sin helt egen versjon av folktronica.

Musikk for regnværsdager
Men hun har også mange engelske låter, som for eksempel «On My Way To Somewhere», som var den første ut denne aftenen. «Brotin» var en mer leken og poppete låt, som sendte tankene til Goldfrapp, mens «Boxes» ble introdusert som en låt om å kvitte seg med gamle spøkelser, noe vel de fleste har prøvd på en gang eller to i løpet av livet. Her ble virkelig Kate Bush-sammenligningen forsvart.

Eivør kunne fortelle at de kom fra en plass hvor det regner mye, og at de fleste artister fra Færøyene har skrevet om regn på et tidspunkt. Det har selvfølgelig hun også, og serverte oss låta som kort og godt heter «Rain». Hun gjorde seg for øvrig godt forstått på et språk som var en hybrid av færøysk og en skandinavisk miks, som bare var kledelig til hennes allerede så charmige vesen.

Vi ble også presentert for en ny låt, «Stirdur saknur», som ikke er gitt ut ennå, men som hun visstnok har rukket å spille live tidligere, ettersom det allerede har gått fire år siden hun ga ut sine to siste soloalbum, som begge kom ut i 2015. I mellomtiden har hun laget et helt soundtrack-album til TV-serien «The Last Kingdom», sammen med den skotske komponisten John Lunn, som blant annet har laget musikken til Downtown Abbey. Denne plata spilte hun ingen låter fra. Det ble faktisk bare spilt låter fra hennes tre siste album, men det opplevdes egentlig helt greit. «Stirdur saknur» var en energisk låt, med samiskaktig preg, hvor keyboardisten multitasket på tangenter og bass.

Har du ikke sett Eivor live før, bør du absolutt benytte sjansen neste gang den byr seg.

Deretter fulgte en fin versjon av «Bridges», før kveldens soleklare høydepunkt «Salt». Her tok hun frem runebommen, som gjorde låta ekstra stemningsfull, i tillegg til å gi den trøkk. Refrenget minnet kraftig om både nevnte Bush og Bel Canto.

«True Love» var det mange som kjente fra før, hvis ikke var hun i hvert fall dyktig til å få med seg publikum til å klappe takta. Her bidro trommisen med markant koring, som utgjorde en fin kontrast til Eivørs vokal. Han må også generelt berømmes for bruk av myke trommestikker, for å unngå den skarpe trommelyden som ofte oppstår på små arenaer, noe som kledde stemningen bedre. Til «Tides» fant Eivør frem en ukulele, som ble en fin variasjon fra de fleste gitardrevne låtene.

Trollbindende tåke
Ikke bare er det mye regn på Færøyene, det er også mange fjell. Vi fikk historien om hvordan hun en gang hadde besteget et fjell i bygda, men ikke funnet veien hjem igjen på grunn av tåka. Sånt blir det låter av, og da er det ikke rart at refrenget i «Í Tokuni» låter som pustebesvær. Kudos til bassisten for det fete basspartiet i denne låta.

De rundet av med «Falling Free», som begynte rolig, men som bygde seg opp med en synthbass som duret under fotsålene. Deretter gikk de av, til trampeklapp fra et strålende fornøyd publikum.

Eivør kom ut igjen på scenen, alene, for en siste låt. «Trøllabundin» ble fremført kun med runebomme, og det var fascinerende hvordan hun fylte hele rommet helt på egen hånd. Deres islandske lydmann må også berømmes for 90 minutter med god lyd.

Har du ikke sett Eivor live før, bør du absolutt benytte sjansen neste gang den byr seg. Hun jobber for tiden med nytt album, så forhåpentligvis er det ikke altfor lenge til. Neste gang spiller hun kanskje på en noe større arena, med tanke på at hun klarte å selge ut konserten, og det på en søndag. Hun appellerer tydeligvis til et bredt publikum, her var begge kjønn og alle aldre representert. Dog så jeg langt flere strikkagensere enn skinnjakker.

Av Marianne Lauritzen
Foto Johannes Andersen

Settliste
1. Verð mín
2. Silvitni
3. On My Way To Somewhere
4. Brotin
5. Boxes
6. Rain
7. Stirdur saknur
8. Bridges
9. Salt
10. True Love
11. Tides
12. Í Tokuni
13. Falling Free
Encore:
14. Trøllabundin