Fredag 17. mars 2023
Lekent og flørtende
Den amerikanske bluesartisten Samatha Fish besøker endelig Oslo, sammen med makker Jesse Dayton.
Tekst & foto Geir Kihle Hanssen
Samantha Fish er en artist som har vært på radaren min en stund. Det var en gang en fuktig kveld med venner for en del år siden hvor noen spilte av et YouTube-klipp av en tøff dame på en scene som skulle sende gåsehud ned nakken til samtlige i rommet med sin cover av “I Put a Spell on You”. Det var en fremførelse som sørget for at vi var flere den kvelden som skjønte at her var en artist som man bare måtte utforskes.
Spol videre frem noen år igjen og vi er i 2023. Det er tredje gangen Samantha Fish skal prøve å avholde konsert i Oslo. Ved tidligere forsøk i 2021 og 2022 ble konsertene avlyst (av grunner jeg ikke tror noen trenger at jeg går inn på her). Publikum er spente på noe mange har venta lenge på, og klokka ti over ni er ventetiden over. Bandet med sine hovedpersoner entrer scenen, og godstemningen som har ligget tjukt i lufta den siste timen i lokalet får frie tøyler.
Som varslet kommer hun ikke alene. Hun har med seg kompanjong Jesse Dayton som hun har laget et knippe samarbeidsprosjekt i lag med, en av hvis de kaller The Stardust Sessions. The Stardust Sessions er nok fint hva vi kan kalle en EP og er et lite sett coverlåter. I tillegg har de også sluppet en egen låt, “Death Wish”, som kom ut som en singel.
Jam sessions
Under starten av første sang stusset jeg noe på om vokalen traff der den skulle. Jeg klarte rett og slett ikke bli sikker på om det låt rent eller ikke på visse harmonier. Var det disharmoni gjort med kunstnerisk vilje, eller var det bom? Det kan ha vært jeg som ikke hørte rett der jeg under de tre første sangene navigerte den åletrange fotopiten på John Dee, det kan ha vært monitorproblemer, og det kan ha vært mangel på god nok oppvarming. Hva enn det var, det var iallfall helt borte innen neste sang kom i gang.
Både Dayton og Fish er begge meget kapable gitarister i sin sjanger og koser seg på scenen. Lekent, nesten flørtende, har de periodevise blues jam sessions innbakt i sangene og et par ganger mellom sangene. Den gode stemningen på scenen smitter over på publikum og folk koser seg.
Både Dayton og Fish er begge meget kapable gitarister i sin sjanger og koser seg på scenen.
Konserten hadde jevnt over ganske godt tempo frem til et avbrudd i midten hvor bandet forlater scenen og etterlater de to hovedpersonene. Duoen fremfører så et par mer avslappede låter, så dette roer ned salen. Det er fare for at disse to sangene ikke var det beste valget for publikumet i John Dee denne kvelden da en god andel av salen ser på den rolige seansen som sin sjanse til å snakke så høylytt om alt mulig at lokalet blir 75% musikk og 25% samtalestøy. Ikke at dette er et nytt fenomen selvsagt. Man kan argumentere for at sanger og fremførelser som får så mye prat i salen bare ikke fenger nok, enten om det står på fremførelsen eller sangen i seg selv, men det skal også sies at nordmenn er spesielt ille på dette.
Trollbinder publikum
Etter de to rolige segmentene kommer bandet tilbake og lokalet blir hypet opp av hovedpersonene med beskjeden om at vi skal få høre en sang som ikke er sluppet enda; “Lover on the Side”. Den er fra et album som skal slippes senere i mars, så vi skal være prøvedukkene for sangen, noe publikum selvsagt setter stor pris på. Det er ingenting med sangen som virker grensesprengende nytt for Samantha, så hun er ikke i ferd med å tre inn i nye stier med sitt nyeste. Det er en catchy og fet låt, så ingenting tyder på at hun er i ferd med å miste teften for stilen heller. Jeg ser frem til slippet så jeg kan høre mer nøye på sangen.
Siste halvdel av konserten er en blanding av både Samantha og Jesse sine egne låter, samt en miks av coverlåter de hver for seg har spilt inn før. Jesse har blant annet spilt inn en cover av “Whole Lotta Rosie” som også ble fremført under konserten og som ble godt mottatt av publikum. Innspillingen har tung bruk av munnspill, noe vi ikke så eller hørte noe til i denne fremførelsen. Følgelig ble det mye likt AC/DC sin egen versjon, men det var lagt inn nok elementer av southern blues som iallfall gav følelsen av at sangen passet inn i settet ellers.
Konserten var uten tvil et sterkt stykke prestasjon innen kategorien blues rock.
De obligatoriske låtene til Samantha kommer også ut i siste halvdel, og kanskje spesielt godt mottatt ble “Bulletproof” og “I Put a Spell on You”. Fremførelsen av sistnevnte viser også at Samantha har det i seg å trollbinde nok til at selv det norske publikumet faktisk tier stille og følger med på sangen selv om det ikke går så fort og er mye kunstpauser mellom strofene i låta. Det i seg selv kan man nesten bruke som argument til å lure på om de to mer rolige låtene i midten av konserten med fordel kunne blitt droppet da de tydeligvis ikke traff hjem nok til publikum her til lands, men igjen: nordmenn er generelt dårlige på dette.
Stemmekontroll på høyt nivå
Det er fælt å si, men med enda 4 sanger til gode på setlista måtte jeg forlate konserten grunnet krasj i planer på kvelden. Konserten startet litt forsinket og varte mye lenger enn jeg forutså rett og slett.
Alt i alt fremførte Samantha Fish og kompanjong Jesse Dayton en meget kompetent konsert. Noe som kunne oppfattes småruskete i de første par minuttene kan fint avskrives ettersom de gjennomførte halvannen time konsert uten noe rusk senere. Begge synger meget bra, det råder det lite tvil om, og spesielt Samantha behersker kontroll over stemmen på et nivå ikke mange gjør. Setlisten var om mulig ikke spesielt finplukket og bar kanskje litt preg av at selv om det var Samantha Fish på plakaten så var en viss andel av konserten også Jesse Dayton. Ikke noe galt i det selvsagt, spesielt siden de to har relativt lik stil, men det gjorde nok også at en viss andel av sangene ikke var kjent materiale for mange i rommet.
Jesse selv kunne kanskje øvd litt på publikumstekke mellom sanger. Jeg krever ikke at en artist skal interaktere med publikum mellom sangene, ei heller at det skal være engasjerende, men når han roper ut “How you feeling, Oslo?” for fjerde gang innen første halvdel av konserten blir det ikke bare jeg som ikke helt klarer å lire av meg et entusiastisk svar. “Jo, takk, omtrent som for 5 minutter siden når du spurte sist” klarer ikke jeg helt la være å tenke da. Smålig pirk kanskje, men det var en tanke jeg ikke klarte å legge fra meg.
Konserten var uten tvil et sterkt stykke prestasjon innen kategorien blues rock, og de heldige som kom seg til konserten gikk uten tvil fornøyde hjem. Vel verdt turen, og kommer hun tilbake til Oslo er det bare å komme seg ut for å høre dama selv.
