Mandag 12. november 2018
Kim Ljungs tredje band, ved siden av Seigmen og Zeromancer, har aldri tidligere spilt i hovedstaden, enda Ljungblut har eksistert siden 2005. Forventningene var derfor skyhøye før konsertstart denne mandagskvelden i november. Og en mer perfekt ramme rundt det hele enn Jakobskirken kunne vi knapt fått. Kirken var innredet med sitteplasser for anledningen, og alle som var tilstede var definitivt dedikerte fans.
Med seks fullengdere i bagasjen var jeg spent på hvor mange favoritter jeg ikke ville få servert denne kvelden, og «Kast blomstene på» var en av de låtene jeg var mest redd for å ikke få høre. Gleden var derfor stor da nettopp disse tonene var det første jeg hørte da gutta slo seg ned på scenen. Faktisk var det såpass overveldende at det piplet frem et par tårer i øyekroken allerede før Kim Ljung hadde sunget et eneste ord. Det er noe usigelig vakkert med introen på denne låta, og når vokalen kommer på gir teksten en ekstra melankolsk dimensjon til låta. Kim solte seg for det meste alene i spotlighten under denne låta, men mot slutten ble jeg truffet midt i mellomgulvet av noen episke trommer. Og med det var standarden satt for en magisk aften.
Perfekte kulisser
Scenen var innredet med gulvteppe og vintage-stålamper, som ga et inntrykk av at vi var invitert hjem i stua på konsert. Kim selv satt stille ytterst på scenekanten hele konserten igjennom og spilte synth. Resten av bandet består av Dan Heide (gitar), Sindre Pedersen (bass), Ted Skogmann (trommer) og Joakim Brendsrød (keyboard). I tillegg hadde de med seg Terje Johannessen blant annet på trompet.
Ensemblet fulgte opp med «Krysantem» og «Til Warszawa» fra deres to siste utgivelser, som bare bekreftet inntrykket vi fikk etter åpningslåta. Det er noe helt spesielt med de norske låtene i Ljungbluts repertoar. De har en egen nerve i seg, og du kan mer eller mindre høre med en gang at det er en norsk låt som kommer. Så var også tilfelle da de satte i gang med «Oktober» fra den nye plata «Villa Carlotta 5959». Et særdeles vakkert høydepunkt, som toppet seg med lasershow helt i Seigmen-ånd.
«Ikke alle netter er like sorte» ble både innledet og avsluttet med kirkeorgel, noe som ble ekstra stemningsfyllt i disse omgivelsene, sammen med trompeten som ga låta et ekstra melankolsk preg, før «Triumfbuen» fulgte opp med sin spesielle nerve og Dans særegne gitar.
«Migraine Sky» var kveldens første engelske innslag. Og også ett av de mest stemningsfulle. En nedstrippet låt med særs sjelfull vokal, som kulminerte i effektfulle trommer i takt med lyset som i korte blaff lyste opp altertavla, som dannet et naturlig bakteppe. Ryktene skal ha det til at Kim, som selv er ekstremt plaget av migrene, faktisk spilte med migrene denne kvelden. Det gjør i så fall denne kvelden enda mer imponerende.
Festaften
Jeg hadde faktisk ikke trodd vi ville få noen Seigmen-låter i løpet av denne konserten, men at de heller ville konsentrere seg om alt det egne materialet de har, men jaggu hostet de ikke opp «The Modern End» fra Seigmens undervurderte engelskspråklige album «Radiowaves». En hyggelig og rørende overraskelse, samtidig som det var et naturlig valg ettersom det er Kim som originalt har vokalen på denne låta.
«Medaillon» var første låt ut fra «Over skyene skinner alltid solen», den første i rekken av trilogien med norske plater. Tydeligvis et album mange har et nært forhold til, skal vi dømme etter applausen som braket løs etter denne låta. Noe Kim belønnet oss ydmykt for, før de raskt satte i gang med «235», singel nummer to fra «Villa Carlotta 5959». Her må Dan igjen berømmes for sitt karakteristiske gitarspill. Spesielt hans bruk av EBow er med på å gi Ljungblut sitt helt spesielle sound.
Den ikke mindre vakre «En vakker idé» fulgte videre, og mens Kim sang «Jeg fant alt som forsvant, var det støv alt som brant, var det lyden av kjærligheten som vant», akkompagnert av et nydelig orgel, var det eneste jeg kunne tenke at denne konserten var en usedvanlig vakker idé.
Denne konserten var en usedvanlig vakker idé.
Deretter fortsatte de med «Norway Has Not Yet Died», «Tempelhof» og «The Other Side Of All Things», før Kim lurte på om vi ble plaget av at det bråket for mye i synthen hans. Hvorpå en observant sjel i salen kunne påpeke at ulydene kom fra bassgitaren. «Så da trenger jeg ikke bytte ut denne fjøla likevel?» svarte en fornøyd Kim, som ellers kunne opplyse om at han hadde enda en Arp Omni fra 70-tallet liggende på bakrommet i tilfelle. Mens vi ventet på at de tekniske problemene til bassist Sindre skulle bli løst, innrømte Kim at han aldri inviterte til fest hjemme. «Jeg trenger ikke det, det er bare å spille konsert så kommer alle sammen. Det er bare kjentfolk her. Alle de fine folka jeg er glad i er her inne i denne kjerka.» Så gikk det plutselig opp for ham at Sindre ikke var med på neste låt, og at de derfor bare kunne fortsette konserten før kvelden utartet seg til å bli et standup-show.
En perfekt overgang til tekstlinjen «Is there another way out, of this mess». «Is There Another Way Out», for øvrig eneste låt fra albumet «Capitals», bød på mer trompet, samt et a capella-parti som beviste at Kim Ljung også er en habil vokalist. Denne låta gled sømløst over i Gasolin sin «Som et strejf af en dråbe», som Seigmen tidligere har covret under navnet «Dråben», som en hyllest til nylig avdøde Kim Larsen. Sannsynligvis også til ære for Kims foreldre, som i følge ham selv er gedigne fans av nettopp Kim Larsen.
Deretter ble settet rundet av med «Satellitt», «The Silence Inbetween» og «Ohnesorg». Sistnevnte låt fra «Villa Carlotta 5959» satte et perfekt punktum for en innholdsrik aften som spilte på et bredt følelsesregister. Dog håper vi ikke Kims messende strofer «Aldri mer sammen» medfører riktighet.
Bandet gikk av til stående applaus, hele kirkerommet reiste seg frydefullt og klappet gutta ut igjen for en aller siste låt. «Hasselblad», første singel fra det nyeste albumet, fikk æren av å runde av festiviteten. En verdig avslutning, og også det mest energiske bidraget.
En andektig forestilling
Det ble forståelig nok spilt flest låter fra bandets to siste album. Ljungblut har etter hvert fått en haug av låter å velge mellom, og naturlig nok var det derfor noen personlige favoritter som uteble fra settlista. Men at de glemte å spille «Novae», «Facades», «Søvn» og «Superga» kan nesten ikke gå upåaktet hen. Jeg hadde for øvrig heller ikke blitt lei meg om jeg hadde fått høre «The Emblem», «Adelsten» og «Diamant». Det ble generelt spilt for lite fra de fantastiske platene «Over skyene skinner alltid solen» og «Capitals». På samme tid er det vanskelig å fjerne noen av de andre fra kveldens repertoar, så konklusjonen blir derfor at konserten var litt for kort. Vi hadde så visst hælet en stund til i Jakobskirken sammen med dette eminente orkesteret, selv om vi heller ikke kan klage på en 1 time og 50 minutter lang forestilling.
For dette var mer en forestilling enn det var en konsert. Og i den sammenheng er sikten det eneste jeg har noe å utsette på. Det var ingen forhøyning på scenen, og det var derfor litt vanskelig å se over alle hodene i salen. Et kulturhus med helning på gulvet hadde derfor kanskje vært å foretrekke, samtidig som man da hadde mistet den ekstra atmosfæren som kirken ga oss. Man kan visst ikke få i pose og sekk.
Lydmannen må derimot berømmes for upåklagelig lyd. Faktisk over all forventning, etter noen mindre bra erfaringer fra tidligere konserter på samme sted. I tillegg skal publikum ha kudos for eksemplarisk oppvisning i hvordan et takknemlig publikum behandler musikere med respekt. Foruten musikken som fylte kirkerommet var det for det meste musestille i kirken. Man kunne nærmest høre knappenåler falle mellom låtene, mens folk andektig og forventningsfullt ventet i spenning på neste låt. Muligens var det også en fordel at konserten var lagt til en mandag, da unngår man naturlig en del helgefyll. Når det er sagt, så tror jeg de fleste som befant seg i kirken denne mandagskvelden var der ene og alene fordi de hadde ventet i årevis på nettopp denne seansen.
Og da er det bare å håpe at det ikke går syv år før neste gang denne gjengen inviterer til fest. Dersom du ikke er blodfan av musikken, synes du muligens at konserten fremsto en tanke ensformig og i overkant melankolsk, men for oss som visste eksakt hva vi gikk til svarte opplevelsen desidert til forventningene. En enestående aften, som virkelig minnet meg på hvorfor jeg elsker musikk, uten at jeg egentlig trenger noen påminnelse om det. Definitivt en av årets aller beste konsertopplevelser. Takk!
Av Marianne Lauritzen
Foto Arash Taheri
Les også intervju med Kim Ljung
