Lørdag 17. september 2022
Kentucky Fried Rock
Black Stone Cherry blir gjerne regnet som et sørstatsrockband. Om Kentucky, der de kommer fra hører til sørstatene er litt diskutabelt; mange regner den til midtvesten. Men geografi er litt på siden av hva som diskuteres på Blezt, og sist lørdag spilte Kentucky-væringene på Rockefeller i Oslo.
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
Oppvarmingsband var The Georgia Thunderbolts, og denne anmelder så faktisk vel så mye fram til disses opptreden som hovedbandets. Georgia-gjengens album, Can We Get A Witness? kanaliserer Lynyrd Skynyrd og Allman Brothers i en litt mer (men ikke for mye) moderne drakt. Live framstår de noe hardere enn på plate, men dette er et band flere bør få med seg. Undertegnede koste seg i løpet av dette oppvarmingsettet og ser fram til å se The Georgia Thunderbolts som headliner om, forhåpentligvis, ikke så altfor lenge.
Hyperaktiv bassist
Black Stone Cherry har spilt i Oslo flere ganger tidligere, men det begynner å bli noen år siden sist. De åpnet med en av sine hjørnesteinslåter, «Me and Mary Jane» og det låt bra, om noe rufsete, fra begynnelsen. Vokalist og leadgitarist Chris Robertson er vel ikke akkurat noe stort sjarmtroll eller en særlig karismatisk frontfigur, men den biten tar til gjengjeld rytmegitarist Ben Wells seg av. Sistnevnte var særdeles hyperaktiv på scenen, og han og (den relativt nye) bassisten Steve Jewell driver stadig og bytter side på scenen. For øvrig er bassist-byttet fra originalbassist Jon Lawhon til Jewell den eneste utskiftning bandet har hatt i sin snart tjue år lange karriere.
Vi fikk aldri følelsen av at dette var «en dag på jobben» – scenepersonligheter som Ben Wells gjør at du aldri kjeder deg.
Bandet fortsatte med et par nyere låter, «Burnin'» og «Again», men det var nesten påfallende hvordan de tre-fire første albumene dominerte settlisten. Black Stone Cherry har meg bekjent ikke noe spesielt jubileum i år heller, så hvorfor et relativt ungt band som dem ikke fokuserte mer på nytt stoff er litt underlig. Man skjønner liksom at band som hadde sin storhetstid på syttitallet gjør det, men BSC platedebuterte i 2006, og burde ikke være helt der ennå.
Halvfullt Rockefeller
Vel, vel. Nok om det. Publikum – det som var av det – storkoste seg i hvert fall. Rockefeller hadde ikke åpnet galleriene, og salen nede var ikke fullere enn at det gikk an å ta seg fram uten å irritere for mange. Jeg tipper det var omtrent halvfullt, og kapasitet på Rockefeller er vel rundt 1200, så do the math.
Låter som «Blind Man», «Cheaper to Drink Alone» og «Hell & High Water» gledet de oppmøtte, men ca. en time inn i konserten fikk vi høre et dyr jeg trodde ble avlivet omtrent rundt samme tid John Bonham forlot denne jammerdal: en lang trommesolo der de andre musikerne forlot scenen. Selv Deep Purple har sluttet med den slags tull! Rush drev vel for så vidt med det til «the bitter end», men Neal Peart var tross alt «the professor».
En fin konsert fra et band som muligens burde lære forskjellen mellom formel og Formel 1.
Black Stone Cherry ga Oslo-publikummet valuta for pengene. Vi fikk aldri følelsen av at dette var «en dag på jobben» (hvilket det muligens var) – scenepersonligheter som Ben Wells gjør at du aldri kjeder deg. Klassikere som «White Trash Millionaire» og «Blame It on the Boom Boom», som vi fikk mot slutten, gikk også rett hjem.
Storfornøyd blodfans
Som tidligere nevnt var Rockefeller ca. halvfullt, men det var tydelig at de fleste som var der, var blodfans. Folk flest kunne tekstene (bedre enn undertegnede, som er en middels fan). God stemning smitter.
Det gikk mot slutten. Etter en fin «Lonely Train» forsvant gutta av scenen, men de kan ikke ha rukket en medisinsk Heineken engang, for de var tilbake på scenen innen sekunder. Vi fikk et ekstranummer – og bare ett – «Peace Is Free» fra andrealbumet Folklore And Superstition.
Det var tydelig at brorparten av publikum var storfornøyd med det de fikk servert. Undertegnede er litt mer moderat i sin hyllest, men for all del: Black Stone Cherry leverte en flott konsert, men den vil nok ikke bli stående som noen bauta når musikkåret skal summeres opp i desember.
En fin konsert fra et band som muligens burde lære forskjellen mellom formel og Formel 1. Det virket veldig som det gikk på rutinen, men det er kanskje slik det er? Uansett, så håper jeg å se The Georgia Thunderbolts på John Dee eller noe tilsvarende i løpet av et års tid. De fristet virkelig til nærmere bekjentskap.
