Lørdag 2. april 2022
En variert metallbukett
På den første lørdagskvelden i april inntok tre av nabolandenes mer hardtslående aktører John Dees scene. Svenske Dark Tranquillity og finske Ensiferum var definert som «double headliners» mens det, for denne anmelder, til nå ukjente Marianas Rest – også de fra de tusen vodkamerkers land – åpnet seansen.
Undertegnede ankom John Dee litt etter 19:00, men ble møtt av en stengt dør og en dørvakt som informerte oss om at dørene først åpnet 20:00. Hjemmesiden til Rockefeller sa én tid og Facebook-eventet til konserten en annen. Dette har skjedd før, og vi ber om at Rockefeller ordner opp i dette rotet. Vær klare på når en konsert starter på alle plattformer! Og der var det negative ute av veien. La oss nå konsentrere oss om selve konserten.
Marianas Rest
Marianas Rest hadde hverken jeg eller noen av mine konsertvenner hørt om tidligere. De viste seg å spille en slags symfonisk post-metall med ekstremvokal. Litt utenfor denne anmelders vanlige nedslagsfelt, men fengende nok og godt gjennomført. Det hadde vært interessant å vite historien bak bandnavnet (som fortoner seg rimelig absurd). Antagelig var de det beste bandet jeg har hørt i år som jeg aldri kommer til å kjøpe en plate av.
Ensiferum
Deres landsmenn i Ensiferum var neste band ut. Ensiferum spiller folkmetall med vekselvis growl og renvokal. Låtene deres er varierte; på enkelte tar metallen overhånd, på andre er folkemusikken i førersetet. Et par låter hørtes nærmest ut som drikkeviser, og det er vel ikke så vanskelig å forestille seg at disse gutta liker å ta seg et glass eller fem. Tre av medlemmene deler på det vokale. Det synges for det meste på engelsk, men på en låt var teksten på finsk.
De krigsmalte finnene sto fram fra en svært positiv side.
Det var et underholdene show vi fikk presentert. Samtlige bandmedlemmer – fem i tallet – var malt i ansiktet med en slags «hedensk» krigsmaling som fikk meg til å tenke Braveheart Light. Da jeg ikke hadde all verdens kjennskap til Ensiferum fra tidligere, skal jeg ikke gå i detalj om hvilke låter de framførte, men to som stakk seg positivt ut ble spilt mot slutten: «Treacherous Gods» og den lange «In My Sword I Trust» (montro om de er litt Manowar-influerte når det gjelder tekstforfatterskap?). Den noe MGP-aktige «Lai Lai Hei» var imidlertid ikke noe høydepunkt.
Men alt i alt sto de krigsmalte finnene fram fra en svært positiv side. Innimellom fikk vi også visse power metal-elementer, særlig når keyboardisten sang. Og som gammel fan av et nokså glemt band ved navn Skyclad, syntes jeg at jeg hørte ting som minnet om deres folk-thrash og. I sommer spiller Ensiferum på Tons Of Rock. Det skal bli spennende å se om de takler en festivalscene like godt som en klubbscene. Hvis de blir satt opp i et av teltene, gjetter jeg på at svaret er ja.
Dark Tranquillity
Da var det duket for Dark Tranquillity. Svenskene var en del av Göteborg-scenen som også omfattet band som In Flames og At The Gates. Melodiøs death metal – noe som høres ut som en selvmotsigelse – var tingen, og Dark Tranquillity var muligens undertegnedes favoritt blant disse bandene.
Dark Tranquillity svinger som et lite uvær fra låt én. Og de er åpenbart i godt humør etter endelig å ha blitt sluppet ut på veiene igjen etter to år med svært begrensede muligheter til å spille live. Vokalist Mikael Stanne er et eneste stort smil konserten gjennom og resten av bandet er ikke langt unna. Gitaristene Johan Reinholdz og Christopher Amott leverte hissig riffing og flotte soloer.
Dark Tranquility var i knallform denne kvelden og leverte stor underholdning.
Fra de sparker igang heftige «Phantom Days» fra deres nyeste alster Moment – som har nådd den modne alder av to år nå – til de runder av ca. halvannen time senere med den noe eldre «Misery’s Crown» er det fullt øs hele veien. Favoritter som «Focus Shift» og «Terminus (Where Death Is Most Alive)» ble framført med en innlevelse og intensitet mange kan misunne dem. En annen favoritt, «Lost to Apathy», ble introdusert som en hyllest til «sånna som oss» og som «en hatsong för dom som inte fattar hva vi håller på med» (ingen rødblyant for svensken min, please).
Stemningen var topp selv om et fullstappet John Dee kan bli en prøvelse noen ganger for oss som er litt over vår første (og andre?) ungdom, særlig når det brygger opp til moshpit. Jeg sier som Danny Glover i Dødelig Våpen-filmene: I’m too old for this shit.
Spøk til side, Dark Tranquility var i knallform denne kvelden og leverte stor underholdning. Etter denne opptredenen, og vokalist Stannes smittende humør, foreslår jeg at en ny musikksjangerbetegnelse tas i bruk: Good Mood Göte-death!
Av Dag Rossing
Foto Arash Taheri
