Fredag 29. september 2018
Hvor bra kan det egentlig bli?
I 2005 hadde jeg mitt første møte med Joe Bonamassas musikk. Intetanende satt jeg på hans daværende nye album «You & Me», og det ble et vendepunkt for meg. Her var en gitarist som faktisk fikset å mikse inspirasjoner fra Gary Moore, Paul Kossoff, Peter Green, Jimmy Page og Eric Clapton inn i sin egen musikk på en troverdig måte.
Bonamassa er alltid en glede å se live, enten som soloartist, med Beth Hart eller med supergruppa Black Country Communion, så at jeg hadde forventninger til flott gitarspill og mye god musikk kan jeg ikke lure meg unna. Det jeg ikke ante, var at jeg skulle få se og oppleve en av de sterkeste live-opptredenene jeg hittil har sett.
Det hele startet med åpningskuttene fra hans siste album «Redemption», og det var tydelig fra start at alt satt som det skulle, både musikalsk og teknisk. Vi ble servert flere kutt fra «Redemption» som alle gjorde seg utrolig godt i en live-setting, men det var med mesterverket «How Deep This River Runs» fra hans forrige soloalbum «Blues Of Desperation» at det for alvor begynte å koke. Låten dannet grunnlaget for en improvisert seksjon som bygde seg opp til uante høyder før det eksploderte i en gitarsolo som burde sende selv de hotteste navn i bransjen sutrende tilbake på øvingsrommet. Når refrenget returnerte til slutt for å binde det hele sammen, var det ikke annet å gjøre enn å gi seg ende over. Hele salen reiste seg i ekstase.
Bonamassa prater som regel lite under sine konserter, og det var tydelig at han hadde kommet for å spille. Til tross for dette tok han av solbrillene og viste seg fra sin mest joviale og sjarmerende side midt i konserten. Han takket for oppmøtet, som var ny rekord for ham i Norge, og for at hans siste album nå lå på 6. plass på listene. Han presenterte også bandet, som selvsagt består av toppfolk fra ulike deler av USA. Bassist Michael Rhodes og trommeslager Anton Fig må trekkes frem, sammen med organist Reese Wynans fra Stevie Ray Vaughans band Double Trouble. De utgjør sammen med to blåsere og to kordamer noe av det strammeste jeg har sett på en scene.
Gitaren til Bonamassa var bindeleddet gjennom hele konserten, og han spilte så godt at tærne krøllet seg i skoene mine.
Musikken som ble spilt denne kvelden var både variert og spennende. Det ble bydd på alt fra rhythm & blues, country-blues, Chicago blues, cool jazz og heavy rock. Mitt eneste ankepunkt var at jeg savnet noen av hans mest betydningsfulle sololåter, som lett kunne erstattet B.B. King-låten «Nobody Loves Me But My Mama» og Albert Kings «I Get Evil».
Gitaren til Bonamassa var bindeleddet gjennom hele konserten, og han spilte så godt at tærne krøllet seg i skoene mine. Det var en maktdemonstrasjon rett og slett. Til tider var det overraskende massivt og tungt. Det var akkurat ikke heavy nok til å krysse grensen til tungrock, men det var ikke mye om å gjøre. Til og med når det hele nærmet seg slutten og han smurte på med en 15 minutters versjon av Zeppelins «How Many More Times», som også inkorporerer et par vers av «The Hunter» av Free, var det blues det dreide seg om – Steinhard elektrisk blues på sitt beste!
En ting som også må nevnes, og du har sikkert hørt det en million ganger før; «Oslo Spektrum suger da!» – et banalt utbrudd der man ønsker å gi utrykk for at en konsert har hatt dårlig lyd. Vel, la meg bare avkrefte den myten én gang for alle! Det er ikke Oslo spektrum som suger, det er skranglete band, med dårlig utstyr og ukvalifiserte lydmenn som suger! Joe Bonamassa med orkester låt fantastisk! Lyden var krystallklar, kraftfull og varm.
Det aller verste er det faktum at dette sikkert var «nok en dag på jobben» for dette ensemblet. Det er paradoksalt nok både inspirerende og skremmende å høre hvor bra de skikkelig gode musikerne faktisk er. Bonamassa live i 2018 er ren utklassing!
Dagens moral: Gå hjem og øv!
Av Henrik Haugsnes Kaupang
Foto Boris Danielsen
