Enslaved @ Rockefeller, Oslo

Torsdag 5. november 2020

Nesten som normalt 

Pandemien har satt sitt plagsomme preg på konsertscenen, og det var en etterlengtet konsert Enslaved leverte i Oslo nylig. 

Den såkalte «konserthøsten» slik vi kjenner den er avlyst. For oss «konsertjunkier» er det utrolig trist – ikke bare er musikken en avkobling i hverdagen, men også en del av identiteten til mange. Enda mer håpløst er det for bransjen selv, for artistene og stedene som i løpet av de siste månedene har mistet enorme inntekter. Særlig den siste ukens innstramminger er kritiske, og dermed blir det desto viktigere å backe opp de få arrangementene som faktisk gjennomføres, som Enslaved sine to konserter i Oslo denne torsdagskvelden.

Selvsagt vil en sittende konsert aldri gi det samme kicket som å stå som sild i tønne, svett og glad, i godt selskap med likesinnede. Men musikk servert av levende mennesker på en scene er fortsatt mye bedre enn LP og Spotify hjemme.

Av innlysende årsaker var torsdagens konsert med Enslaved for mange første gig siden februar. I køen på vei inn kunne man overhøre ventende gjester diskutere hvordan dette kom til å bli. Sittende konsert liksom? Går det i det hele tatt an? Blir det «ordentlig» konsert av det, eller skulle man heller vært kompromissløs og ventet til situasjonen er normalisert, og Rockefeller igjen kan fylles til bassengkanten?

Sulteforet publikum

Tidligere i høst slapp Enslaved sitt femtende album «Utgard», og dette i kombinasjon med avlysning av sommerens Tons of Rock – der Enslaved var en del av lineupen – gjorde at de nå gjennomførte en dobbelkonsert i Oslo som del av konseptet «The Return of Metal». Med Tons som hovedarrangør, utgjør konseptet en rekke konserter som følge av vårens og sommerens avlysninger. Hensikt? Å gjenåpne hardrockscenen. 

Å kjøre to konserter på en og samme kveld har nærmest blitt malen i disse dager.

I august sto Vreid på scenen, og seinere i høst og vinter skulle blant andre 1349, Audrey Horne og Gaahls Wyrd spille. Etter den siste ukens innskrenkninger henger imidlertid disse i tynne tråder. Enslaved derimot rakk å gjennomføre to konserter i Tigerstaden før ny lockdown.

Å kjøre to konserter på en og samme kveld har nærmest blitt malen i disse dager. Strenge restriksjoner i møte med et sulteforet publikum, gjør at dette er eneste måten å demme opp for noe av etterspørselen der ute.

Like bra live som på plate

Oppsummert besto settet av både nytt og eldre materiale, med et spenn over så godt som hele katalogen. Det åpnet med «Utgarðr», et kort parti på i underkant av to minutter som på siste album «Utgard» fungerer som en pause midtveis, en slags bro, over til den eksperimentelle – selv til Enslaved å være – «Urjotun». Valg av åpningsnummer viste imidlertid at sporet fungerte like godt på denne måten — som myk start før det dundret videre inn i «Jettegryta», også fra den nyeste skiven «Utgard».

Derfra fortsatte settet med «Homebound», også fra siste album. «Utgard» har stort sett utelukkende gode spor, og «Homebound» er blant de definitive høydepunktene. Omtalen i plateanmeldelsen er like beskrivende for liveutgaven: «Med en uimotståelig intro, eksplosivt driv, gåsehudframkallende riff og smidig vokal peker «Homebound» seg ut som et av flere høydepunkt.»

«Utgard» har stort sett utelukkende gode spor.

Blant andre høydepunkt denne kvelden, var «Havenless», ett av flere spor fra «Beyond the Lights», en låt som innlemmer både metallens mange fasetter og det mer norrøne, og sånn sett utgjør et solid spor i Enslaved-katalogen. Godt hjulpet av også den karakteristiske taktfaste introen og outroen, som for øvrig engasjerte til taktfast klapping fra et entusiastisk men behersket publikum. 

Omtrent midtveis bød den noe langdryge «793 (Slaget om Lindisfarne)» på et slags brudd, og et dykk ned i et av katalogens flere progpregede spor. Ingen releasekonsert heller uten høstens eksperimentelle overraskelse fra Enslaved, i samme ånd som «793» men med musikalske output i andre enden av spekteret. Og det viste seg raskt at «Urjotun» gjorde seg like godt live som på plate. Miksen av synthintro over i relativt punkete bass, før Grutles gjenkjennelige vokal kommer inn sammen med resten av komposisjonen, er fortsatt besnærende bra.

Øret som hører

I det som etter hvert har blitt typisk koronastil, spilte Enslaved to konserter denne kvelden. Det viste seg at de valgte å kjøre to ulike settlister, noe som ikke er så overraskende. Det er tross alt mer inspirerende å spille to ulike sett når du skal på scenen to ganger på samme kveld. BLEZT var på den første konserten, men har fått nyss i settlisten for konsert nummer to. Det er vanskelig å si hvilken settliste som står igjen som den «beste», i den grad det egentlig er mulig å si noe om når det er snakk om en katalog så omfattende som den Enslaved har, med godbitene som perler på ei snor.

Det er vanskelig å si hvilken settliste som står igjen som den «beste», i den grad det egentlig er mulig å si noe om når det er snakk om en katalog så omfattende som den Enslaved har.

Eneste innvending, er muligens inkluderingen av «793 (Slaget om Lindisfarne)» omtrent midtveis i første sett. Dette er en solid låt, uten tvil, som også reflekterer den eksperimentelle tilnærmingen som Enslaved tross alt har markert seg med gjennom de 25 årene de har holdt på. Samtidig er det muligens vågalt å svi av 10–15 minutter på én låt midtveis i et relativt kort sett, og hvorvidt dette var et godt valg eller ikke avhenger av øret som hører.

Typisk solid

Som alltid er det fint lite å utsette på Enslaved, hver låt framføres med innlevelse og perfeksjon. Hvert riff, hvert trommeslag sitter der det skal, og den karakteristiske brummende vokalen til Kjellson er i godt selskap med ren vokal fra både Sandøy og Vinje. 

Etter månedsvis med konserttørke, er det vanskelig å komme unna følelsen av å oppleve levende musikk igjen.

Eneste bemerkning er at lyden tilsynelatende ikke satt helt som det skulle denne kvelden, i hvert fall ikke i første sett. Den opplevdes tidvis som grumsete, med en klang som kunne minne mer om et kjellerlokale og ikke en av Oslos storstuer. Til bandets forsvar skyldes nok dette dels at det kun var 200 gjester i et lokale som normalt rommer 1400. Det er klart at når det er manko på 1200 myke kropper i skinnjakker vandrende rundt, så gjør det noe med akustikken. Samtidig er det interessant å merke seg at lyden på Vreid, som spilte tidligere i høst under samme konsept, var bedre.

Lydpirk til siden: Etter månedsvis med konserttørke, er det vanskelig å komme unna følelsen av å oppleve levende musikk igjen, kjenne bassen dundre i kroppen – til og med i sittende stilling – og oppleve stemningen i møte med livemusikk. Oppsummeringen er følgelig at de få heldige publikummerne opplevde en konsert levert i typisk solid Enslaved-stil: Tilstedeværende, solide og energiske, akkurat sånn som vi som har sett dem flere ganger tidligere kjenner dem. Legg til at samtlige låter introduseres med dramatisk buldrende basstemme slik bare Grutle Kjellson kan, og det er nesten så alt kjennes normalt igjen. Nesten. 

Av Monica Holmen
Foto Arash Taheri

L1000002

L1000036

L1000104

L1000112

L1000113

L1000133

L1000187

L1000250

L1000272

L1000282

L1000290

L1000317

L1000328

L1000350

L1000363

L1000868