Jotner og jettegryter
Enslaved har alltid dyttet på grensene, og gang på gang vist at de er mer enn bare ekstremmetall. Siste album ut er enda et bevis på dette.
Når Enslaved denne høsten slipper nytt album, er det det femtende i rekken, og gjengen fra Sunnhordland trenger neppe noen videre introduksjon. Siden 1991 har utvilsomt stadig nye tilhengere funnet veien til flokken, om enn noen seinere enn andre. Heldigvis er det aldri for seint å oppdage god musikk, og enda mindre når et band startet opp lenge før en selv har nådd musikalsk modningsalder.
Da Enslaved slapp første EP i 1993 var undertegnedes fokus rettet mer mot hest, Michael Jackson, NKOTB og mer hest, enn hva som rørte seg av den mørkere metallen på andre siden av fjellet. Først i 2012, under press fra en av mange dødlinjer, og med Spotify som kilde til både prokrastinering og mulig nye musikalske bekjentskaper, dukket sporet som fikk meg på kroken opp. «Ethica Odini». Denne smått episke låten som går hardt ut fra starten av, kjører på i et driv fra en annen verden, tar en liten pause, for deretter å eksplodere i et slags crescendo mot slutten – som etter ørti lytt fortsatt er til å grine av.
Mer enn metall
Siden oppstarten har Enslaved vært drevet av en nysgjerrig og uredd tilnærming til musikk, uavhengig av sjanger, en holdning de stadig besitter. Følgelig er det fristende å påstå at ekstremmetall-kategorien egentlig er utilstrekkelig som definisjon på Enslaved, selv om det er den som oftest trekkes fram.
Enslaved oppsto parallelt med den norske smått mytologiserte svartmetallen på nittitallet, men er mer enn det. Balanserende et sted mellom mørk metall, episk heavy rock, sofistikert prog, vikingmetall, synth, folkreferanser, i velkomponert selskap med vekslende brøling og ren vokal, framstår det som tidvis ekstremt men også vilt atmosfærisk.
Og kanskje er det nettopp derfor de har klart å holde det gående siden nittitallet, uten å framstå som utdaterte eller kjedelige. For hver gang har grensene for hva som er mulig blitt tøyd litt til, uten å miste særpreg eller fotfestet i metallen. Ferskeste tilskudd i katalogen, «Utgard», er intet unntak.
Sjangerhybrid
Første lytt på «Utgard» levner liten tvil om at det er Enslaved som har signert helheten. Brå men smidige tempoendringer, ampre men stødige beats avløst av harmoniske myke partier, partier med mer melodiske deler og ren vokal, løftet fram av forlokkende riff. Ikke minst gjenspeiler lydbildet en nysgjerrig og uredd tilnærming til det å lage musikk.
Lydbildet gjenspeiler en nysgjerrig og uredd tilnærming til det å lage musikk.
«Urjotun» er for øvrig et godt eksempel på dette, muligens albumets mest eksperimentelle låt. Med en uventet miks av en synthintro, som ved første lytt oppleves malplassert og overraskende, folkaktige partier, over i heftige gitarpartier som trigger ståpelsen, sørger den for en uventet opplevelse – en sjangerhybrid der krautrock, synth og psykedelisk møter mørk metall. For noen vil den kanskje kreve noen ekstra runder lytting og tilvenning før den aksepteres som del av Enslaved-repertoaret. Sånn sett er kanskje også «Urjotun» et godt bilde på at Enslaved er blant landets ledende progressive metallband, og at kategorier kommer til kort.
Inn i det ukjente
Lenge før Vikings ble en greie og Ragnar Lothbrok ble stilguide nummer én for hipsterne på Løkka, rotfestet Enslaved sitt musikalske univers i den norrøne mytologien, og der har de blitt værende – selv om det kanskje ikke er like uttalt hele tiden.
Med eksplisitte titler kombinert med de metaforiske rommene som lydlandskapene åpner for, er det liten tvil at vi med «Utgard» befinner oss i det norrøne universet. Som det påpekes i pressemeldingen kan Utgard være utallige ting, det kan være et bilde, en metafor, et esoterisk sted.
Lenge før Vikings ble en greie og Ragnar Lothbrok ble stilguide nummer én for hipsterne på Løkka, rotfestet Enslaved sitt musikalske univers i den norrøne mytologien.
For de uinnvidde er Utgard utkanten av Midgard, utenfor menneskenes og gudenes verden. Det er her jotnene og andre onde makter bor. Mytene og fortellingene knyttet til dette stedet er mange, deriblant historien om Tor som her møter og blir lurt av Utgard-Loke (ikke til forveksling med Loke som bodde blant æsene). Utfordringene han møter på i Utgard er en ikke helt irrelevant parallell til albumet, der det nærmest buldrer avgårde, bygger seg opp i intensitet, holder lytteren i et jerngrep, gjennom opp- og nedturer, før det gir slipp mot slutten – som om den strabasiøse ferden endelig er over.
Utgard kan også representere søvn og drømmer, bevissthetens grenser og underbevisstheten. Og sånn sett tar kanskje «Utgard» oss med enda lenger ut i det ukjente? Til Ginnungagap, dette store intet som beskrives som en dyp kløft mellom Nivlheim og Muspelheim – nordsiden og sørsiden av verden, og metaforer på henholdsvis frost og ild – og kløften der alt liv skapes ved kjempen Yme og urduen Audhumbla, i følge norrøn mytologi.
Trolsk kaos
Sett under ett byr «Utgard» på et atmosfærisk og tidvis ganske suggererende lydbilde, spekket med overbevisende detaljer: Drømmeaktig gitar i «Fires in the Dark», det brennende drivet som trommene sørger for i «Jettegryta», taktskiftene i «Sequence» og hvordan to vidt forskjellige vokaler spilles opp mot hverandre. Med en uimotståelig intro, eksplosivt driv, gåsehudframkallende riff og smidig vokal peker «Homebound» seg ut som et av flere høydepunkt.
På hver sin måte reflekterer låtene det kaoset og energien som Utgard kan sies å representere.
Typisk Enslaved er albumet konseptuelt sett fundert i det norrøne, noe som etableres allerede med åpningssporet «Fires in the Dark», der et mannskor med norrønt preg setter stemningen. «Jettegryta» er også blant sporene som kobler seg på det norrøne, men også overtro og mytologier. I realiteten er jettegryter et geologisk fenomen, men det er knyttet stor overtro til disse hullene man kan finne i fjell. Mulige forklaringer på hva det er, er jutulen som trengte kokekar, eller trollkjerringer som hadde boret hull i berget for å lage en trolldrikk for mot og styrke. Overtro fortalte også om vannets helbredende krefter. Uansett forklaring kommer det trolske og smått kaotiske fram i låten, med en stemning som gjenspeiler følelsen av se ned i disse fascinerende naturfenomenene med skrekkblandet fryd.
På hver sin måte reflekterer låtene det kaoset og energien som Utgard kan sies å representere. Et eksempel er «Flight of Thought and Memory», der en nærmest frenetisk stemning skaper en følelse av nettopp flukt og kaos, som en bøyg man må overkomme, før «Distant» avslutter helheten på nydelig vis. Den intense stemningen som albumet har dratt oss gjennom løsner opp, og det energiske og smått kaotiske som mytologiens Utgard også kan tenkes å representere avtar. Smekre riff og harmonisk vokal tar over. Med det siste sporet skinner også referanser til syttitallsprogen gjennom, og sånn sett er vi kanskje full circle her: Grensene pushes stadig vekk, litt til for hver gang.
Av Monica Holmen
Sporliste
1. Fires in the Dark
2. Jettegryta
3. Sequence
4. Homebound
5. Utgardr
6. Urjotun
7. Flight of Thought and Memory
8. Storms of Utgard
9. Distant Seasons
