Søndag 1. mars 2020
Variabel nostalgi
I disse dager er det drøyt 40 år siden skotske Simple Minds debuterte med albumet «Life In A Day». Det markerer de med turneen kalt «40 Years Of Hits». 40 år inn i karrieren selger bandet konsertbilletter som aldri før og hele to kvelder i Oslo ble utsolgt på rekordtid.
Simple Minds startet opp som et kunstrockband, men utviklet seg i løpet av 80-tallet til et streit, pompøst stadionband med en predikerende, pretensiøs Kerr i front, og med sanger om Nelson Mandela og konflikten i Nord-Irland. Dette delte fansen, og bandet gikk fra å være kritikeryndlinger til et band for massene.
Kun frontfigur Jim Kerr og gitarist Charlie Burchill er igjen fra originalbesetningen. Disse har uansett alltid utgjort grunnstammen i bandet. Bandet har hatt en rekke besetninger, men de har til enhver tid knyttet seg til et knippe svært så habile musikere. Så også i kveld.
Bandet går på scenen presis kl 20.00 til tonene av låten «Signal And The Noise» fra sistealbumet, «Walk Between Worlds», som kom ut i 2018. Selv om det nok ikke er låter fra dette albumet publikum først og fremst er kommet for å høre, tas den godt imot.
Karaoke
«Vi skal spille lenge, så jeg håper dere har tatt med mat», proklamerer Jim Kerr etter kveldens andre låt, «Waterfront». «Vi har bare så vidt begynt å varme opp!»
Første del av konserten lener seg tungt på bandets tidlige karriere. Vi får gjenhør med klassikere som «I Travel», «Celebrate», «Love Song», «Promised You A Miracle», «Glittering Prize» og «The American». Det låter godt, selv om de metronomiske og industrielt pulserende tonene er erstattet med et mer konvensjonelt rockesound. Og publikum er absolutt med på notene.
Første del av konserten lener seg tungt på bandets tidlige karriere.
Etter et drøyt kvarters pause, kommer bandet tilbake på scenen og åpner med «Theme For Big Cities». Dette lover godt. Men så skjer det noe. Når bandet starter opp tonene av «Book Of Brilliant Things» er ikke Jim Kerr å se på senen. Sangen blir sunget av kordamen. Selv om hun har en svært så bra stemme får seansen, med bare Burchill på scenen fra originalbesetningen, litt preg av karaoke. Dette blir den første av flere små nedturer for undertegnede idet det skal vise seg at andre del av konserten i stor grad er dedikert den senere delen av bandets karriere.
Himmel og helvete
Selv om undertegnede ikke har all verdens forhold til låter som «She’s A River» og «Hypnotized» legger ikke dette taktskiftet nevneverdig demper på publikum, som ser ut til å storkose seg.
Når vi får servert «Someone Somewhere In Summertime» fra 1982 begynner jeg å få troen igjen, men dessverre fortsetter de ikke i dette sporet, og vi får heller servert begredelige «See The Lights» fra 1991. Og slik fortsetter det. Det er kort mellom himmel og helvete for undertegnede, med andre ord.
Jeg får likevel en real opptur når bandet spiller klassikere som «Don’t You Forget About Me» og «New Gold Dream».
Og etter at bandet har avsluttet med gnistrende versjoner av «Alive And Kicking» og «Sanctify Yourself» kan også dette ego vandre fornøyd ut av Sentrum Scene.
Av Christopher Viland
Foto Boris Danielsen
