Søndag 16. februar 2020
Tre i én er ikke nødvendigvis et kinderegg
Amaranthe, Apocalyptica og Sabaton har vært på en omfattende europaturné som ble avsluttet i Oslo Spektrum søndag kveld. Det var ganske tettpakka på gulvet, men litt glissent oppover i den delen av tribunene som var «åpen» for konserten.
Jeg forstår ikke helt kombinasjonen av disse tre bandene. De to svenske – Amaranthe og Sabaton – fungerer fint sammen, og treffer vel mye av det samme publikumet. Men Apocalyptica må kunne sies å være vesentlig snevrere, og for de mer spesielt interesserte. De ble opprinnelig kjent som bandet som spilte Metallica på sine tre celloer. Som er et morsomt og annerledes konsept, når du får store slagere, i en helt ny om morsom innpakning. Men som et instrumentalt band, med flere utgivelser med egne låter, så klarer de på ingen måte å holde liv i publikum, imellom Amaranthe og Sabaton. Sikkert også derfor de er blitt satt i midten, ellers hadde det vært svært få som kom til første act.
Amaranthe
Amaranthe åpner det hele med «Maximize», og følger kjapt på med både «Hunger» og «Amarantine», og klarer å få liv i publikum, på tross av ganske svak og skranglete lyd. Det ble noe bedre underveis, men det er helt tydelig at de som styrer lyden, fremdeles jobber etter det prinsippet at kveldens siste act skal få den beste lyden. Det er unødvendig i 2020. Men folket koser seg stort sett under Amaranthe, og personlig så må jeg si at det som gjør Amaranthe for meg, er den trehodede vokalen. Elize med sin highpitch vokal, Nils Molin med den mannlige versjonen av highpitch vokal, og Henrik Englund Wilhelmsson med sin growling. Det er tøft, annerledes og gir en større bredde. Og fint for sånne som meg, som detter litt av når det er growling fra ende til annen. Og med avslutningen, «Drop Dead Cynical», så ble det ståkarakter til Amaranthe!
Apocalyptica
Apocalyptica har vi vært innom. Flinke folk, som gjør det de kan, men som med dette publikummet bare klarer å skape littegrann liv, når de mot slutten gjør et par av de glade Metallica-låtene. På tross av publikumsfrieri med både gjestevokal fra Elize, og en av gitaristene til Sabaton på ekstra cello på en av de siste låtene.
Sabaton
Sabaton har gjort det til sitt varemerke å lage fest og godstemning av krig. Og med et kult sceneoppsett, og en pyroåpning som nesten ville få Rammstein til å løfte på øyenbryna, banker de i vei! Frontmann Joakim Brodén er en utrolig bra showmann, og frir tidlig til publikum, og skryter oss såpass opp i skyene, at man nesten tror på at han virkelig mener det. Han kaster ut at Norge er i særklasse, når det gjelder å lage fest på en søndag! Heia oss!
Alt i alt en bra konsert for Sabaton, med kveldens suverent beste lyd, og med pyroutgifter som vel banker de fleste andre band.
Og enda bedre blir det når han triller inn «Den Røde Baron» keyboard-oppsettet, og truer med å spille noe skikkelig norsk, nemlig Marcus & Martinus. Som selvsagt møtes av buing, og fører til andrevalget, som da blir Kaptein Sabeltann. Hele Spektrum synger med, og mission accomplished.
Siden dette er siste kveld på turneen, så kommer Amaranthe-vokalistene ut og gjør en gjesteopptreden på et par låter. Litt seinere dras også Apocalyptica inn, og er med på 5-6 låter. Som kanskje var 4 for mye. Men alt i alt en bra konsert for Sabaton, med kveldens suverent beste lyd, og med pyroutgifter som vel banker de fleste andre band.
Totalt en hyggelig kveld i Spektrum, som likevel ikke kommer til å gå inn i historiebøkene.
Av Stein Johnsen
Foto Boris Danielsen
