Søndag 24. november 2019
The Madcap screams
Devin Townsend er en av metallens eksentrikere. Kanskje den største. Og i kveld gjestet han Sentrum Scene, denne gang med et nytt band. Hvem kunne vite hva vi ville få?
Den 47-årige Devin platedebuterte i 1993 som vokalist på albumet «Sex & Religion» av gitarikonet Steve Vai, utgitt under bandnavnet Vai. I ettertid har han konstant forvirret oss med stilmessig sprikende album, delvis som soloartist, delvis som bandleder av blant annet Strapping Young Lad eller Devin Townsend Project. Tidligere i høst ga han ut albumet «Empath», og det er dette han nå for tiden turnerer som soloartist.
Haken
Supportband på denne turneen er britiske Haken. Disse spiller progmetall av den moderne sorten influert mer av Tool, Meshuggah og Opeth enn av for eksempel Dream Theater. «Puzzle Box» og «A Cell Divides» fra det siste albumet «Vector» åpnet settet deres, men i mine ører låt det mer tamt enn vanlig. Undertegnede har sett dette bandet sju-åtte ganger, og i likhet med norske Leprous – nok et band som kan sammenlignes stilmessig – er de så godt som alltid svært intense.
Men det tok seg opp i løpet av de 45 minuttene settet varte. «Hit’en» – i hvert fall deres mest kjente låt – «The Cockroach King», og den avsluttende «1985» låt riktig bra. Spilleferdigheter kan ingen ta dem på, men det mest karismatiske av band er de ikke.
Eksentrisk hovedattraksjon
Aftenens hovedattraksjon er en helt annen historie. Og en Devin-konsert er også mer enn bare musikken. Den første fra bandet til å komme ut på scenen hadde vært der ute tjue minutter tidligere. For Hakens keyboardist Diego Tejeida deltar og i Devins band på denne turneen. Imponerende av mannen å sjonglere to band på denne måten, som begge spiller rimelig kompleks musikk.
Scenekulissene tok oss til en annen årstid på helt andre breddegrader. Motivet var en strand antagelig lokalisert et eller annet sted i Karibien. Diegos keyboards skulle minne om en bardisk, og selv begynte mannen å mikse mojitos og piña coladas som han serverte til de andre musikerne etter hvert som de innfant seg på scenen.
Forstår du deg på Devin Townsend er du antagelig moden for innleggelse på en eller annen anstalt.
To låter fra årets nyskapning, «Borderlands» og «Evermore», åpnet den musikalske delen av showet, og det låt faktisk melodiøst og …sommerlig? Rekken av «Empath»-spor ble så brutt av gammellåta «War», før «Empath» igjen ble besøkt i form av låta «Sprite».
Det låt tight og tøft, og eksentrisk, et ord jeg allerede har brukt, og som det er naturlig å bruke mye når man omtaler Devin Townsends musikk. Bandet bestod av ti personer når man inkluderer korister. Gitarist Mike Keneally visste vi var dyktig (du fikk ikke jobb i bandet til Zappa d.e. uten å vite hva du drev med). Morgan Ågren på trommer (Mats & Morgan, The Tangent, Kaipa etc.) fra vårt vindturbininfiserte naboland går det gjetord om og han skuffet heller ikke i kveld. Vokalist og gitarist Ché Aimee Dorval viste seg som mer enn et «pretty face» Og de øvrige bandmedlemmene, som muligens har færre musikalske meritter på sine CV’er, gjorde også sine saker aldeles utmerket.
For spesielt interesserte
Etter hvert fikk vi et sceneskifte. S(n)ydenferien ble avbrutt, og Devin & co. kastet seg ut i en kavalkade av låter fra DTP’s ti år gamle album «Ki». Ché gjorde en god jobb her og alle herrer fra rad én til femten ble forelsket. Etter en stund ble seansen avbrutt av låter fra andre album, og hoveddelen av konserten ble avsluttet med ytterlige tre låter fra «Empath»; «Castaway», «Genesis» og «Spirits Will Collide»
Bandet kom etter masse kos, klapp og klem ut på scenen igjen, og da fikk vi disco som om vi var hensatt til Loftet i 1981. «Disco Inferno» fra «Saturday Night Fever» låt interessant i Devins versjon, for å si det på den måten. En Zappa-cover var bare logisk deretter, hvorpå kvelden ble avsluttet med «Kingdom» fra det som er universelt kjent som gubbens verste album, «Physicist».
Forstår du deg på Devin Townsend er du antagelig moden for innleggelse på en eller annen anstalt. Jeg registrerer imidlertid at de fleste jeg var der sammen med opplevde konserten som det beste siden sin siste egg-og-bacon-frokost. Dem om det! Det finnes ingen objektive sannheter om musikk. Vi liker det vi liker, og for de fleste av oss er det basert på følelser. Når det gjelder Devin er det muligens en eller annen kode man må knekke (som med Zappa og Motorpsycho), men jeg har ikke knekt den ennå. Det er ikke dårlig, bare veldig for spesielt interesserte.
Av Dag Rossing
Foto Arash Taheri
