Onsdag 16. oktober 2019

Doom og doomere

Göteborgerne i Monolord har gjestet Norge og Oslo flere ganger tidligere, sist på John Dee i fjor høst som oppvarmingsband for tyske Kadavar. Denne onsdagskvelden var de headliner på samme scene selv.

Det var langt fra fullt på John Dee i kveld. Litt uheldig var det selvfølgelig at konserten kolliderte med 1349 på Røverstaden, Cult Of Luna på Parkteateret og Millencolin i badekaret i etasjen over, men det var og litt overraskende at man hadde valgt et såpass stort spillested som John Dee for Monolord. Man skulle tro at Revolver eller Krøsset hadde vært riktigere for dem.

Monolord spiller doom- eller stonermetall, og en relativt tradisjonell variant av det med seig, nærmest dronete riffing og ren vokal. På plate er som oftest vokalen mikset på en slik måte at den låter «hul» og spøkelsesaktig, men dette kommer ikke alltid like godt fram i en live setting.

Noen få ord om oppvarmingsbandet først. Firebreather er i likhet med headlinerene en trio fra Göteborg, og musikalsk er det også lite som skiller de to. Oppvarmerne er kanskje hakket mer «rett fram» – Monolord bygger ofte opp låtene mer – og vokalen en del mer aggressiv. Firebreather leverte et kort, kontant sett som groovet bra. Åpenbart hadde de og fått for mye øl på rideren, for de delte ut minst tre-fire flasker til publikum i løpet av konserten. Selv tar jeg ikke imot øl av fremmede menn.

Midtskill- og slengbuksemetall

Monolord serverte ikke øl, men de serverte blytunge riff, og åpnet kjøret – etter en morsom introtape med Willie Nelsons «Roll Me Up And Smoke Me When I Die» – med «Where Death Meets The Sea». Det var høyt. Det var tungt. Lyden var god til tross for at denne typen midtskill- og slengbuksemetall alltid benytter så mye fuzz på både gitar og bass til at det ofte er vanskelig å vurdere lyd ut fra normale kriterier.

Monolord har blitt kalt doom’ens Nirvana. Jeg vet ikke helt hva som er begrunnelsen for en slik karakteristikk. Selv får jeg mer assosiasjoner til band som Baroness, Clutch og Queens Of The Stone Age, selv om våre svenske venner er betydelig tyngre. Jeg har vondt for å forstå hvordan Monolords repetitive, nærmest hypnotiske, riff kan minne noen om Nirvanas pop/punk hybrid. Når det er sagt så har jeg knapt nok hørt Nirvana på 25 år.

Monolord er avgjort et av de ledende bandene innen doom/stoner-sjangeren nå til dags.

Det ble en nokså kort konsert med høy intensitet. Det er mulig Monolord, som er forholdsvis bevegelige på scenen, er vant til å spille på større scener. På et tidspunkt holdt gitarist/vokalist Thomas Jäger på å ramle opp i Esben Willems trommesett. En roadie måtte komme til for å yte trommisen krisehjelp, men bandet kom ikke ut av det.

Bandet hadde en ny skive med seg i bagasjen, «No Comfort» som ble gitt ut for en måned siden, den første på det nye selskapet Relapse, og denne ble tilgodesett med to låter, «The Bastard Son» og «The Last Leaf». Etter sistnevnte ropte Jäger «Tack skal ni ha, tack som fan» før noen hadde rukket å begynne å klappe.

Suggererende avslutning

Visuelt skiller for så vidt Monolord seg noe fra mange av sine kollegaer. Noen avsnitt ovenfor beskrev jeg jo denne sjangeren som midtskill- og slengbuksemetall, men Jäger var egentlig den eneste av de tre som svarte nogenlunde godt til den beskrivelsen rent utseendemessig. Bassist Mika Häkki, som har bakgrunn fra det finske grindcorebandet Rotten Sound, så ut som en trailersjåfør. Lurer på om den caps’en med «church burner» på var til ære for Norge, eller om han har den på seg når de spiller andre steder rundt om i verden og? Ellers viste gitarist Jäger at han hadde musikkhjertet på rette sted med sin iøynefallende Blue Öyster Cult-tattis.

Den mektige «Empress Rising» fikk avslutte konserten og det var en lang, suggererende versjon vi fikk. Da vi trodde det var slutt ropte Jäger «Är ni med på siste refrängen?», hvorpå bandet kastet seg ut i det igjen til høylydt allsang fra det entusiastiske publikummet. «Tack som fan, Oslo» lød det for n’te gang fra vokalisten. Noe ekstranummer skjønte vi at vi ikke kom til å få da Willie Nelson-låta fra introtapen igjen ljomet ut i salen.

Monolord er avgjort et av de ledende bandene innen doom/stoner-sjangeren nå til dags. Ikke nevneverdig karismatiske eller opptatt av presentasjon, men i vrimmelen av relativt likelydende band, er de blant de mest spennende yngre bandene for tiden. Og kanskje på vei ut av undergrunnen? Det var vel fjerde gang denne skrivende person så dem, og jeg har ennå til gode å gå hjem skuffet. Kule t-skjorter har de og!

Tack som fan!

Av Dag Rossing
Foto Marius Dale

Monolord John Dee Oslo BLEZT
Monolord John Dee Oslo BLEZT
Monolord John Dee Oslo BLEZT
Monolord John Dee Oslo BLEZT
Monolord John Dee Oslo BLEZT
Monolord John Dee Oslo BLEZT
Monolord John Dee Oslo BLEZT
Monolord John Dee Oslo BLEZT
Monolord John Dee Oslo BLEZT
Monolord John Dee Oslo BLEZT
Monolord John Dee Oslo BLEZT
Monolord John Dee Oslo BLEZT
Monolord John Dee Oslo BLEZT
Monolord John Dee Oslo BLEZT
Monolord John Dee Oslo BLEZT
Monolord John Dee Oslo BLEZT
Monolord John Dee Oslo BLEZT
Monolord John Dee Oslo BLEZT
Monolord John Dee Oslo BLEZT
Monolord John Dee Oslo BLEZT
Monolord John Dee Oslo BLEZT
Monolord John Dee Oslo BLEZT
Monolord John Dee Oslo BLEZT
Monolord John Dee Oslo BLEZT
Monolord John Dee Oslo BLEZT
Monolord John Dee Oslo BLEZT
Monolord John Dee Oslo BLEZT
Monolord John Dee Oslo BLEZT
Monolord John Dee Oslo BLEZT
Monolord John Dee Oslo BLEZT
Monolord John Dee Oslo BLEZT
Monolord John Dee Oslo BLEZT
Monolord_4
Monolord_1
Monolord_2
Monolord_3
Monolord_5
Monolord_6
Monolord_7
Monolord_8
Monolord_9
Monolord_10
Monolord_11
Monolord_12
Monolord_13
Monolord_14
Monolord_15
Monolord_16
previous arrow
next arrow
ANMELDELSE
Settliste
8
Utførelse
8
Underholdningsverdi
8
Forrige artikkelVideopremiere: Oberst | «Goddess»
Neste artikkel1349 | «The Infernal Pathway»
monolord-john-deeOnsdag 16. oktober 2019 Doom og doomere Göteborgerne i Monolord har gjestet Norge og Oslo flere ganger tidligere, sist på John Dee i fjor høst som oppvarmingsband for tyske Kadavar. Denne onsdagskvelden var de headliner på samme scene selv. Det var langt fra fullt på John Dee...