Håpefull tristesse
Tre år etter «Skeleton Tree» er Nick Cave tilbake med nok et ulidelig trist album om det å miste et barn. Men det er også usigelig vakkert. Sorg kan vel neppe låte vakrere enn dette.
I2015 mistet Nick Cave en av sine tvillingsønner, Arthur, bare 15 år gammel. Han skal ha falt ned fra en klippe, i LSD-rus. For å slippe å snakke om denne hendelsen, og bakteppet for albumet «Skeleton Tree» som ble sluppet året etter, valgte Cave å uttrykke seg via dokumentarfilmen «One More Time With Feeling» som ble vist på kinoer verden over ved kun et par anledninger. Det er derfor ikke spesielt overraskende at vi knapt hadde hørt et ord om «Ghosteen» før nyheten ble sluppet i sosiale medier halvannen uke før albumet skulle gis ut digitalt. Også denne gangen ble plateslippet høytidelig markert. En time før lanseringen ble vi invitert med på en direktesending med premierevisning av hele albumet på YouTube, visualisert med en lyric-video til hver låt.
«Ghosteen» er et konseptalbum som nok en gang handler om det å overleve sitt barn. Det er også et dobbeltalbum, hvor del 1 består av åtte låter som handler om barna, mens del 2 handler om foreldrene deres, og består av kun tre spor; to lange og en kort låt som binder dem sammen med snakkesynging.
Hjerteskjærende oppfølger
«Ghosteen» er en direkte videreføring av «Skeleton Tree» (2016), og dette har blitt et like hjerteskjærende album som forgjengeren. Her er det enda mer av sorgen, savnet og lengselen fra forrige plate, men man kan også ane et håp. Dette er blant annet coveret et godt eksempel på. Der «Skeleton Tree» nærmest var helt svart og signaliserte en omstart på computeren, er «Ghosteen» den rake motsetningen. Artworken er så fargerik og idyllisk at det er rene Jehovas Vitner-ånd over den. Og når man hører på tekstene kan det virke som om Nick Cave har funnet en trøst i nettopp troen på at det fins noe mer etter døden. Jesus blir i hvert fall hyppig nevnt i flere av låtene.
Musikken er hovedsakelig drevet av piano og synth, signert Nick Cave selv, og til tross for at hele The Bad Seeds er med på albumet er det ikke så lett å legge merke til andre enn Warren Ellis (synth, loops, fløyte, fiolin, piano, kor). Albumet er veldig nedstrippet og har et relativt filmatisk uttrykk.
«Ghosteen» åpner med dystre «Spinning Song», som ironisk nok oppleves mer som snakking enn synging, men den avsluttes med Caves noe desperate falsettstemme som synger «Peace will come / Peace will come / Peace will come in time / A time will come / A time will come / A time will come for us».
Denne følges opp av den stemningsfulle «Bright Horses», med det vemodige budskapet «And anyway, my baby’s coming back now on the next train / I can hear the whistle blowin’, I can hear the mighty roar / I can hear the horses prancing in the pastures of the Lord».
Melankolsk nerve
«Waiting For You» har en av albumets fineste melodier, og besitter det refrenget som er lettest å få på hjernen. Dette har dermed blitt en av mine personlige favoritter. «Night Raid» kan best beskrives som hvordan Leonard Cohen muligens ville lyde hvis han skulle lage musikk til «Twin Peaks», mye på grunn av koret og kirkeklokka som surrer i bakgrunnen.
Heldigvis for oss så velger han å bearbeide sorgen gjennom kunsten.
«Sun Forest» er definitivt ett av høydepunktene på den første delen av albumet. En lang intro bygger opp denne delens lengste spor, som låter mer håpefullt enn mange av de andre. Man kan nesten høre fuglekvitter i bakgrunnen, mens det synges om sommerfugler og ildfluer. Et utpreget kor er med på å bygge opp den fine melodien på refrenget, før låta skifter karakter mot slutten og runder av med strofene «I am here beside you / Look for me in the sun / I am beside you, I am within / In the sunshine, in the sun».
«Galleon Ship» har den samme melankolske nerven som vi hørte i «Jesus Alone» fra «Skeleton Tree», noe som gjør at den lett kan spilles i begravelser. Også på grunn av tekster som «And if we rise, my love / Before the daylight comes / A thousand galleon ships would sail / Ghostly around the morning sun» og «For we are not alone it seems / So many riders in the sky / The winds of longing in their sails / Searching for the other side».
Vandrende sjeler
Nick Cave har forklart at en ghosteen er en vandrende sjel, og de er bokstavelig talt gjengangere på denne plata. «Ghosteen Speaks» er et godt eksempel på dette, hvor teksten for det meste består av de messende strofene «I am beside you, look for me». Deretter rundes del 1 av albumet av med den veldig rolige og noe repetitive «Leviathan».
Del 2 innledes med tittelsporet, som er 12 minutter langt. Det er ikke nevneverdig stor forskjell på de to delene, og «Ghosteen» fortsetter i samme spor som den første delen av albumet, med sorgtunge tekster som «If I could move the night I would / And I would turn the world around if I could / There is nothing wrong with loving something / You can’t hold in your hand» og «Well, there goes your moony man / With his suitcase in his hand / Every road is lined with animals / That rise from their blood and walk».
«Fireflies» er mer for et dikt å regne, enn en sang. Med sin dype stemme proklamerer Nick Cave innholdet, som oppsummeres med «A star is just the memory of a star / We are fireflies pulsing dimly in the dark / We are here and you are where you are».
Høstens soundtrack
Albumet kulminerer i «Hollywood», skivas aller sterkeste spor i mine ører. Dette er også platas lengste låt, på et snaut kvarter. Mer sørgmodige tekster hører vi her, som «And I’m just waiting now for my time to come / And I’m just waiting now for my place in the sun / And I’m just waiting now for peace to come». I siste tredjedel av låta skifter den tone, og Nick Cave går over til falsett mens han sårt synger «It’s a long way to find peace of mind, peace of mind». Selv om jeg foretrekker den mørke stemmen hans, er dette med på å bryte opp albumet litt. I denne delen av låta kan vi også høre en fet bass, for første gang på hele plata.
Det første jeg tenkte etter å ha hørt gjennom hele albumet første gang var: «Stakkars mann!». For det er vel liten tvil om at Nick Cave fortsatt sliter. Man kan vel aldri komme over tapet av et barn, men heldigvis for oss så velger han å bearbeide sorgen gjennom kunsten. Tidvis kan albumet oppleves noe ensformig, men samtidig er det også veldig vakkert. Dette er vel en fase han må gjennom. Kanskje får vi mer gitarer på neste album. Når det er sagt så begynte Nick Cave å roe ned tempoet allerede på «Push The Sky Away» (2013), så kanskje dette uansett er en del av hans naturlige utvikling, uavhengig av sorgen.
«Ghosteen» er perfekt for mørke høstkvelder. Dog må det advares om at den kan bli i tristeste laget å høre på i lengden.
Av Marianne Lauritzen
Sporliste
Del 1:
1. The Spinning Song
2. Bright Horses
3. Waiting For You
4. Night Raid
5. Sun Forest
6. Galleon Ship
7. Ghosteen Speaks
8. Leviathan
Del 2:
1. Ghosteen
2. Fireflies
3. Hollywood
