Tool | «Fear Inoculum»

Etterlengtet mesterverk

4750 dager, eller 13 år, etter «10 000 days» er Tool tilbake med sitt kanskje mest progressive album til dags dato. Med unntak av «Chocolate Chip Trip» er alle låtene (på den fysiske platen) over 10 minutter lange og hvert instrument får mer spillerom enn noen gang.

Å si at «Fear Inoculum» er en av tiårets mest etterlengte metallalbum er ingen overdrivelse, etter at bandet allerede i 2008 begynte å snakke om å starte på et nytt album. Etter årevis med usikkerhet, rettssaker og appetittvekkere fra live-opptredener slipper Tool endelig ny musikk – på hele 79 minutter i fysisk format og 86 minutter digitalt. Og Tool leverer bedre enn man kunne håpe på.

«Fear Inoculum» er på mange måter veldig forskjellig fra mange av Tools tidligere utgivelser. Om du leter etter en umiddelbar fengende låt som «The Pot» fra «10 000 days» eller «stinkfist» fra «Ænima» finner du det ikke på dette albumet. Platen relateres mer mot «Lateralus», hvor store deler av magien kommer fra selve atmosfæren på platen. Bandet tar seg ofte lange instrumentale breaks, i form av mellomspillslåter eller introer før, mellom eller etter Keenans vokallinjer. Albumet skylles dermed over lytteren og gir en opplevelse man skal lete lenge etter.

Abstrakt lyrikk

Lyrisk kunne man nesten skrevet en masteroppgave. Tekstene er ofte spirituelle og er innom temaer som å jage onde tanker vekk i tittelsporet, apokalypse i «Descending», og det å fylle hodet med massive konsekvenser i «Culling Voices». Strofer som «We are will and wonder, bound to recall – remember, We are born of one breath, one word, We are all one spark, Sun becoming» fra «Pneuma», viser at mye av tekstene er abstrakte og vanskelig å analysere før noen fra bandet spesifikt kommer ut og sier noe om tankegangen bak, uten at det gjør dem mindre spennende.

Tool leverer bedre enn man kunne håpe på.

Låten som åpner albumet er tittellåten. Den starter med en 2 minutter instrumental intro som bygger seg sakte, men sikkert opp til hvor Keanan kommer inn. Danny Carey skinner på denne låten som på resten av albumet, og gjør sin sak som samtidens beste trommis svært sterk. Trommene høres lyriske og dynamiske ut og spiller ekstremt spennende grooves som funker som små trommesoloer gjennom hele låten. Det føles aldri som om ett sekund er likt et annet, selv om det gjerne er det. Dette er på grunn av komplekse rytmer og en spennende dynamikk.

«Pneuma» er Adam Jones sin tur til å skinne. Hans gitarriff er simple, men innovative. De eneste effektene som ligger på gitaren er en svært tight delay og vreng. Hver eneste note spilt treffer hjertet til en metallentusiast med høy presisjon, og når bare gitaren er igjen i miksen i et par takter vekker det gåsehud på undertegnedes arm.

Polyrytmisk dynamikk

«Invincible» starter med et veldig rent gitarriff som groover stort til en synth(?) kommer inn rett før vokalen, noe som gjør låten polyrytmisk, med flere taktarter samtidig. Låten er kanskje den mest fengende på albumet. Keenans vokallinje er klar og varm. Han begrenser vokalbruken betydelig i forhold til tidligere album. Det finnes ingenting som minner om skriket på «The Grudge», men «Invincible» viser hvor bredt Keenan kan bruke stemmen sin, fra lys og klokkeren til forvrengt og mer dyp. Låten vil aldri slutte og stopper opp helt, eller nesten helt, flere ganger i løpet av nesten 13 minutter, noe som gjør låten intet mindre enn episk.

La oss bare håpe det ikke tar 13 år før neste albumutgivelse.

Både «Invincible» og «Descending» har blitt spilt på sommerturneen til Tool hvor de blant annet stoppet innom København. «Descending» er best beskrevet som nok et høydepunkt hvor det blant annet kommer inn en nydelig gitar-harmonilinje som gjør at den også skiller seg ut fra resten av låtene, selv om mye høres noenlunde likt ut på platen.

«Culling Voices» er albumets mest dynamiske låt og bygger seg stødig opp i omtrent 9 minutter, innledet av en synth og et nydelig og rolig gitarriff som driver gjennom halve låten. Uten trommer på store deler av låten gjør Danny Carey mye spennende på synth før Justin Chancellor sin basstone blir låtens store helt, som låter bedre enn noensinne. Når trommene kommer inn blir låten betydelig mer heavy og tar låten fra en ballade til en skikkelig metallåt.

Leverer nok en klassiker

«Chocolate Chip Trip» er en rar låt bestående av synth og trommer som binder «Culling Voices» til den avsluttende «7empest», som er Tools lengste låt noen gang, med sine 15 minutter og 43 sekunder. Det er en låt hvor alt som er gjort bra tidligere på platen blir gjort enda bedre. «7empest» er generelt bare en eksepsjonell låt.

Mellomlåtene på den digitale versjonen – «Litanie contre la peur», «Legion Inoculant» og avslutningssporet «Mockingbeat» – har jeg ikke nevnt, men de hverken gir eller tar noe fra albumet. De holder på atmosfæren og gir en enda bedre grunn til å lytte til «Fear Inoculum» fra start til slutt.

13 år etter forrige album, og nesten 30 år siden Tool startet som band, leverer de nok en klassiker. La oss bare håpe det ikke tar 13 år før neste albumutgivelse.

Av Mathias Bergfjord