1349 slipper i disse dager sitt sjuende album «The Infernal Pathway», og har i den forbindelse fortalt oss litt om både plateinnspilling, okkulte visjoner, pyro, Edvard Munch, og ikke minst hvordan det var å bli invitert til å lage et bestillingsverk.
Av Adrian Øien
Foto Dmitry Valberg | Livefoto Arash Taheri
Det norske black metal-bandet 1349 er aktuelle med nytt album, fem år etter forgjengeren «Massive Cauldron of Chaos». Vi tok en prat med bassist Tor Risdal «Seidemann» Stavenes, og lurte på om han kunne fortelle oss litt om deres nye album «The Infernal Pathway».
– Ja, selvsagt kan jeg fortelle om det! Vi begynte med trommeinnspilling rett etter Inferno – dagen etter gikk vi i studio. All musikk er skrevet av gitarist Archaon, all tekst med unntak av «Dødskamp» er skrevet av Kenneth Svartalv fra Nocturnal Breed, han har skrevet mye tekster for oss før. Han er ekstremt flink med ord og til å tenke konseptuelt, og siden det er en viss okkult vibe over hele skiva så var det veldig viktig at han skrev det meste av tekstene. Eneste unntaket er som sagt «Dødskamp», som ble spilt inn før resten av skiven. Da var det jeg og gitaristen som skrev teksten. Den låten er jo spesiell, da den er basert på dette Munch-maleriet. Skiven ble spilt inn i Studio Studio Nyhagen hos Ronni Le Tekrø. Det er sjette gang vi spiller inn plate hos han. Og som med «Massive Cauldron of Chaos» jobbet vi igjen med Jarrett Prichard som produsent og til mixing av skiven.
Kvalitet fremfor kvantitet
– Dere er tydeligvis komfortable med dem dere har jobbet med før?
– Jepp, garantert. Jarrett er også en utrolig dyktig gitarist, som tar gitaren fra deg og sier «Nei, gjør det skikkelig da for faen!» om det er noe han ikke liker. Så pleier han også å si «Goddamn Norwegians, just because you burn churches you think you can get away with everything!”. Som vanlig så lager ikke 1349 en skive før vi er 100% overbevist om at den er bedre enn den forrige. Det er nok av band der ute som spyr ut like skiver en gang i året. Det vil ikke vi. Derfor går det litt tid mellom hver skive, samtidig som vi også turnerer en god del. Det tar tid. Folk spør meg ofte hvorfor det går så lang tid mellom hver plate, og da er responsen min «Hvor lang tid bruker DU på ei skive?». Det tar den tiden det tar. 1349 skal alltid være synonymt med kvalitet!
«1349 skal alltid være synonymt med kvalitet!»
– Det inntrykket får man virkelig av denne skiven også, det er langt ifra noe som føles half-assed eller slengt sammen for å si det slik.
– Det skal være komponert, og jeg vet ikke om du har lagt merke til det men 1349 har alltid vært litt tematisk, og med «Hellfire» for eksempel fikk vi hamret inn at vi kan spille veldig fort, det er ikke noe problem. Nå er det på tide å se på hva annet vi kan gjøre. Med «Revelations» var det for mange litt ambient og sakte, og «Demonoir» er litt mer brutal death metal-aktig. «Massive Cauldron» er igjen litt mer thrash og gammeldags. Nå på «The Infernal Pathway» føler jeg at vi har litt mer av den 80-talls heavy metal-greia på plass, etter hva jeg har observert selv. Jeg vet ikke helt hvor gjennomtenkt det var fra starten av, men den er ganske tydelig.
Okkult retning
– Hadde dere en spesifikk visjon da dere dro inn i studio, eller kom det litt etter litt?
– Siden dette var vårt sjuende album og vi alltid har hatt en greie for det numerologiske, så var det konseptuelt viktig at den sjuende skulle være en litt mer okkult greie. Vi hadde allerede hanket inn Jordan Barlow til å gjøre artwork. Han har tidligere gjort mye for oss til skjorter og merch, han har mye av den okkulte retningen vi lette etter. Og nå skulle det gå enda dypere enn før. Det er et veldig tungt og mørkt album som bare går nedover og dypere.
«Det er et veldig tungt og mørkt album som bare går nedover og dypere.»
– Har du personlig en spesiell låt eller et øyeblikk på skiven du liker ekstra godt?
– Jeg er veldig stolt av skivens helhet, men det skal sies at skivens aller siste låt, «Stand Tall in Fire», er en atypisk 1349-låt, med et lite tilbakeblikk til «Demonoir»-tittelsporet, som også er ganske rart. Låten gir meg frysninger på en veldig god måte, samtidig som den har et hint av Roky Erickson, som 1349 har tenkt på å covre mange ganger. Det er det nok svært få fans som har sett for seg. Han gikk jo bort rett rundt tiden vi spilte inn skiven. Vi har lenge tenkt på å covre «Stand Tall for the Fire Demon», så da ble låten vår kalt «Stand Tall in Fire», som en liten hilsen til Rocky.
– Definitivt en verdig låt å hedre Rocky med, på en beskjeden og respektfull måte – definitivt ett av mine favorittspor på den nye skiven og en perfekt avslutning på det hele.
Munchs dødskamp
I januar slapp 1349 singelen «Dødskamp». Dette var et bestillingsverk fra Innovation Norway, Visit Norway og Munchmuseet, som inviterte fire norske artister innen fire ulike sjangre til å tolke et fritt valgt bilde av Edvard Munch.
– Hvordan var det å bli kontaktet av Innovasjon Norge og Munchmuseet om dette unike prosjektet?
– Det var veldig hyggelig! Munch er ekstremt viktig for Norge og norsk kunst, det var veldig inspirerende å jobbe ut ifra dette maleriet. Det var også veldig kult å faktisk se det ekte maleriet i stedet for bare et bilde av det. Munch har et veldig ekstremt uttrykk, jeg er overbevist om at hvis han hadde levd i dag så hadde han drevet med black metal. Han har en veldig enkel men uttrykksfull måte å male på. Alle menneskene i dette Dødskamp-bildet har veldig uttrykksfulle ansikt. Det at Innovasjon Norge dukket opp er litt rart må jeg innrømme, ettersom vi hører til denne undergrunnsjangeren. Her har vi noen techno-artister og DJ’s – og så har vi 1349! Det var hyggelig som en anerkjennelse, men litt rart var det jo. Veldig ålreit, og behagelige folk å jobbe med. Vi fikk jo betalt! Hahaha! Det var en veldig god opplevelse sånn sett, det var fantastisk å få jobbe ut ifra et Munch-maleri. En ny måte å jobbe på for 1349.
– Hvor mye frihet fikk dere rundt dette prosjektet?
– Vi fikk tilsendt en PDF med forskjellige Munch-bilder, så skulle vi da velge ett. Ut ifra disse begynte jeg å skrive tekster, altså før vi valgte hvilket bilde! Archaon valgte til slutt «Dødskamp» og begynte da å skrive tekst, så sendte han den til meg. Vi skrev både en norsk og en engelsk versjon, og begge er spilt inn.
– Jaså! Kan vi få høre den norske versjonen også en dag?
– En dag håper jeg på det ja, vet ikke helt når, men den finnes!
«Munch har et veldig ekstremt uttrykk, jeg er overbevist om at hvis han hadde levd i dag så hadde han drevet med black metal.»
– Var det noen andre malerier det stod mellom, eller var det åpenbart «Dødskamp» som passet best for dere?
– Vel, «Selvportrett i Helvete» var litt FOR åpenbart black metal til at vi kunne velge den. Vi ville være litt mer subtile enn som så. Det var «Dødskamp» som pekte seg ut av en eller annen grunn. Da vi fikk se det faktiske maleriet, som er gigantisk, så skjønte jeg hvorfor det ropte så på oss.
Massiv pyrobruk
– Dere har veldig mye turnering i vente, har dere noen spennende sceneshow og produksjoner på gang eller blir det ganske standard 1349-stil?
– Vel, vi er jo veldig glad i pyro, men det er vanskelig å reise med dessverre. På en lengre turné er det logistisk sett vanskelig, spesielt på en support-spot som vi har med Abbath. Det blir selvsagt en del nye sanger også, i tillegg til de klassiske låtene folk vil høre.
«Pyroen er jo en del av helvetesilden, på godt og vondt.»
– Apropos pyro, jeg har alltid hatt lyst til å spørre; Når man kjenner det så godt, eller vondt, i publikum, hvordan føles det for DERE, som står enda nærmere på scenen?
– Vel, jeg er jo ikledd en varm og fin kappe i tillegg til fakler bak meg og flammevegg foran meg, da blir det ganske godt og varmt! Jeg fryser sjelden på scenen for å si det slik! Pyroen er jo en del av helvetesilden, på godt og vondt. Det som er så flott med å spille black metal er at det er en prosess å komme seg inn i karakteren på scenen. Det er ikke jeg som står på scenen, det er Seidemann. Det er litt av greia her. Karakteren gjør ting jeg aldri ville gjort, for Seidemann er det helt naturlig med helvetesild på alle kanter. Slikt sett er det ganske flott egentlig. Musikken skal være tight og brutal, men vi skal også gi publikum noe visuelt man husker.
– Med tanke på at Inferno-opptredenen var dagen før dere gikk inn i studio, så var det kanskje ganske inspirerende å spille en siste, skikkelig intens og varm konsert før innspilling?
– Ja, det gjorde faktisk ingenting, og spesielt når Studio Nyhagen ligger helt for seg selv midt i skauen langt utenfor Oslo! Vi har bilde av studioet inni coveret til «Demonoir» faktisk. Stemningen i studioet er perfekt, man er isolert fra verden på en god måte. 1349 har alltid vært noe som er større enn oss medlemmene, som tar over på et vis. Det er litt vanskelig å forklare hvorfor og hvordan. Man kan si at ja, det er fire personer i et rom som spiller, men det er noe mer der. Noe mer enn oss. Vi pleier å kalle det «bandspiriten» som kommer og ordner opp.
Tettpakket program
– Var det noe annerledes med innspillingen denne gangen eller var det som forventet?
– Vi har jo gjort det før for å si det sånn, vi har med tiden blitt veldig klar over hva som funker og ikke, og vi har jo gode hjelpere som Ronni og Jarrett. Vi visste hva vi gikk til.
«1349 har alltid vært noe som er større enn oss medlemmene.»
– Dere er altså klare for plateutgivelse og turné nå?
– Ja! Det blir slippfest i Oslo 16. oktober, med Fleshmeadow som support. Vi skal til USA i slutten av oktober og turnerer der i tre uker. Så blir det pause og øving før turneen med Abbath i januar og februar. Vi blir opptatt!
– Det høres definitivt tettpakket ut ja! Jeg synes det er veldig kjipt at Abbath-turneen ikke kommer innom Norge, men man kan vel ikke få tid til alt. Har du noen avsluttende ord til deres fans og våre lesere?
– Tja, avsluttende ord, da må jeg vel finne på noe vettug! «The Infernal Pathway» blir sluppet 18. oktober, da er det bare å stikke innom en platesjappe, hvis de fremdeles finnes, ellers så selger vi den nok på slippkonserten på Røverstaden i Oslo 16. oktober. Håper vi ses på veien!
