Fredag 14. september 2018
Zeromancer inviterte denne fredagen til festaften på Parkteatret – med en melankolsk undertone. En fest fordi det er hele fem år siden de sist spilte i hovedstaden, men samtidig litt trist fordi gitarist Dan Heide noen dager tidligere hadde annonsert at dette ville bli hans avskjedskonsert med bandet.
Låtskriver og bassist Kim Ljung har vært flittig opptatt med både Seigmen og Ljungblut de siste årene, og det kan virke som Zeromancer har vært en smule nedprioritert. Fem år har gått siden «Bye-Bye Borderline», men nå når det verste comeback-hysteriet rundt Seigmen har lagt seg, og Ljungbluts nye album slippes senere i høst, tør vi håpe på en ny vår for industrimetallbandet fra Tønsberg som har høstet vesentlig mer fortjeneste i Tyskland enn her hjemme. Enda så folkekjære Seigmen er, og enda Zeromancer ble dannet av opptil flere Seigmen-medlemmer i kjølvannet av Seigmens oppløsning, har de ikke lykkes å nå igjennom til et like bredt publikum med sin engelskspråklige synthrock.
Debutskiva «Clone Your Lover» står seg fortsatt, og er i mine ører noe av det bedre Norge har fostret av musikalsk verdi. Jeg så Zeromancer live for første gang på Rockefeller på starten av 2000-tallet, og ble mildt sagt blåst i bakken av hvordan bandet leverte på scenen. Og helt siden den gang har disse gutta hatt en spesiell plass i hjertet mitt, til tross for at jeg må innrømme at den siste plata dessverre ikke levde helt opp til forventningene.
Da gutta entret en særs røykfull scene, med like stemningsfullt lys, og fyrte opp med «V» ble det tidlig klart for undertegnede at dette gjensynet i høyeste grad var etterlengtet, og at det ville bli en sabla bra kveld. Og mens Alex Møklebust bedende sang «Help me, God, I can’t control myself», var det lett å tenke «Takk Gud for at du ikke kan det», der han eide scenen og hadde publikum i sin hule hånd. Makan til energisk frontmann med majestetisk attitude skal du lete lenge etter. Noe mindre attitude er det ikke på sidemannen Kim Ljung, der han spiller bredbeint med bassgitaren nesten subbende i gulvet.
Definitivt på nett
«Auf Wiedersehen Boy» var andre låt ut, og den eneste fra deres hittil siste plate, noe som kan vitne om at det kanskje ikke er deres favorittplate heller. Denne låta derimot, inviterte lett til allsang blant publikum. Publikum ble riktignok enda mer med på notene av de velkjente tonene fra den eldste delen av katalogen. «Chrome Bitch» var en av disse, sammen med «Opelwerk», som et øyeblikk fikk oss til å lure på om vi befant oss på en Seigmen-konsert. Denne låta kunne glidd rett inn på Seigmens eneste engelske album «Radiowaves».
Deretter var det duket for kveldens første virkelig store høydepunkt, «Clone Your Lover». Denne latterlig fengende låta som det er umulig å ikke hoppe med på, der den attpåtil starter rett på refrenget. Alex takket deretter alle for at vi kom, og ba oss være med på dagens trim. Det vil si reise henda i været. Under «Sinners International» klatret Alex opp på podiet sitt for å filme publikum mens han ba oss synge med. Hvilket vi selvsagt gjorde. «Mercenary» bød på hissig orgelsprak fra Lorry Kristiansen, samt showing fra Kim Ljung og Dan Heide.
«Mint» roet det hele litt ned, med vokal og tangenter som de bærende elementene, før «Something For The Pain» løftet stemningen betraktelig igjen. Alex takket oss igjen hjertelig for at vi kom, og oppfordret til jubel i salen, mens Kim var mer bekymret for om det var liv i bakrekka på scenen; «Er dere to på nett eller, går det bra bak her?». Vi fikk vel egentlig ikke noe svar fra hverken Lorry eller Noralf Ronthi (trommer), men utfra spillinga å dømme lot de definitivt til å være på nett.
De fortsatte med «Stop The Noise», som eneste låt fra tredjeskiva «Zzyzx». Samt den noe roligere, og kanskje dagens mest anonyme låt, «The Pygmalion Effect», hvor høydepunktet var en semi-synthsolo. «The Hate Alphabet» fikk opp intensiteten igjen, og fremkalte bilder av gammel Depeche Mode.
«Rekker vi en liten skål?» spurte Alex, og innrømte at det egentlig bare var en liten unnskyldning for å få igjen pusten. «Neo Geisha» fra «Eurotrash» innledet et nytt parti med gode gamle låter, sammen med «Cupola» fra samme skive. Sistnevnte er en seig låt som begynte rolig, men som endte opp langt mer aggressiv.
«Livet handler ikke om musikk, musikk handler om livet.»
Kim uttalte så det vi alle sto og tenkte, at tiden gikk litt for fort denne kvelden; «Vi tenkte settet var langt da vi øvde, men nå er vi jo snart ferdige. Det er ikke vits å stå her å prate i hvert fall.» Det kunne vi si oss enige i, og det var et fornøyd publikum som stemte i på «Fade To Black». Denne kruttpakka av en låt rundet av hovedsettet, og gutta forlot scenen.
De kom selvsagt tilbake igjen, og Kim kunne erkjenne at de hadde prøvd å booke seg inn på Parkteatret i mange år, og at det var litt vemodig at når de nå endelig hadde fått det til var det en som skulle si «Ha det bra!». Videre spurte han Dan hva han tenkte da han ble «intervjuet» for et mulig jobbtilbud fra Zeromancer for 15 år siden, da gitarist Chris Schleyer forlot skuta. Hvorpå Dan humoristisk svarte: «Jeg tenkte at hvis jobben kræsjer med andre konserter så sier jeg opp på dagen». Han veide opp flåsingen med å sitere en tysk filharmonidirigent som skal ha uttalt at livet ikke handler om musikk, det er musikk som handler om livet. Der måtte Alex bryte ham av ved å innrømme at det ble for dypt for ham, og at han heller ville overrekke Dan en champisflaske.
Episk utmarsj
Men de hadde ikke kommet ut igjen på scenen bare for å skravle. Flere låter sto på agendaen. Alex betrodde oss at han ikke rakk å være med på gårsdagens øving fordi han måtte se siste episode av Kardashians, og at han derfor måtte se om han husket teksten på neste låt, «God Bless The Models». Etter hva jeg hørte klarte han seg utmerket.
Tankene gikk igjen til Depeche Mode, denne gang med rette, da de gjorde sin versjon av Depeche Modes «Photographic». Med et ganske så fett orgelparti. «Orker dere en til?» ble vi spurt. «Jaaa», jublet vi, og ble belønnet med «Ammonite». En låt som bygget seg gradvis opp fra en rolig start, til den kulminerte i marsjtrommer, med Kim og Lorry på hver sin skarptromme fremme på scenekanten. En episk avslutning, før de nok en gang forlot arenaen.
Men publikum var ennå ikke tilfredsstilt, det manglet da vel minst én obligatorisk låt? Joda, det var bandet enig i, og kom ut igjen for å sette punktum med en aller siste godbit. Den umiskjennelige synthintroen til «Dr. Online» fikk stemningen i taket på Parkteatret.
Det er ikke mye å utsette på denne kvelden. Selv lyden på Parkteatret var særdeles bra, noe som resulterte i en klokkeklar vokal. En fryd for øret rett og slett. Det eneste jeg må kommentere er settlista. Her manglet det flere essensielle låter. Hvor ble det for eksempel av selvfølgeligheter som «Need You Like A Drug» og «Flirt (Wirth Me)»? Eller hva med «Doppelgänger I Love You» eller «Send Me An Angel»? Personlig skulle jeg gjerne også hørt «Famous Last Words» og «Houses Of Cards», men jeg skjønner at ikke de roligste låtene ble prioritert på en festkveld som dette.
Vi takker Dan Heide for følget de siste 15 årene, og håper samtidig at en arvtaker er på trappene, slik at vi snart sitter med en flunkende ny Zeromancer-plate i hånda.
Av Marianne Lauritzen
Foto Arash Taheri
