Fredag 8. mars 2019
Hjemmekoselig helaften på Grünerløkka
På selveste kvinnedagen inviterte Unni Wilhelmsen til en stemningsfull kveld i hjemlige trakter på Vulkan Arena.
De som har sett Unni Wilhelmsen live før vet at det ventet oss en hyggelig kveld med lun atmosfære og humoristiske anekdoter mellom låtene. Med seg på scenen denne kvelden hadde hun sine medmusikanter Ronny Johnsen (bass) og Ole Jørn Myklebust (trompet). Lokalet var innredet med noen få ståbord med telys. Det kunne med fordel vært flere av disse, men det betyr samtidig at billettsalget gikk bra, noe som er utelukkende positivt for både artist og arrangør. Men når ikke konserten startet før halvannen time etter at dørene åpnet, kunne de gjerne hatt en supportartist.
Unni Wilhelmsen entret scenen alene i første omgang, med ordene «Gratulerer med dagen til de som har dagen», før aftenens musikalske seanse ble åpnet med Lillebjørn Nilsens udødelige klassiker «Alexander Kiellands plass». Hun fortalte at det var spesielt å spille så nærme cooper-testen på videregående (Foss) at hun kunne kjenne det i mellomgulvet. Videre innrømte hun ydmykt at hun hadde vært litt stressa for om det ville komme noen folk, siden de fleste gamle kjente fra Grünerløkka ikke bodde der lenger. Det var åpenbart ikke bare Løkka-folk som hadde tatt turen denne kvelden. Flere venner og familie hadde hun også tilstede, og som stolt rørleggerdatter fikk hennes nesten 80 år gamle far Willy Wilhelmsen en hilsen fra scenen.
Nye samarbeid
For tre år siden deltok Unni Wilhelmsen i TV-programmet «Hver gang vi møtes», og vi fikk servert hele fire av låtene fra denne programserien. Først ut var Ravi sin «Laik dæt». Unni har også spilt med Di Derre de siste seks årene, som gitarist, etter at Knut Nesbø døde i 2013. Vi fikk høre historien om hvordan det gikk til, da Jo Nesbø ringte og spurte om hun kunne tenke seg å være med i bandet. «Har du røyka eller, spurte jeg, enda jeg visste at Jo Nesbø ikke drev med veldig mye destruktivt. Jeg spiller jo ikke el-gitar, svarte jeg. Men Jo Nesbø visste at jeg eide en flosshatt og mente det holdt. Jeg måtte selvfølgelig dra litt på det, siden jeg er vokst opp på østkanten og han et helt annet sted.»
Og siden Unni nå er tatt opp som fast medlem i bandet, livet ut, var det naturlig å ta en Di Derre-låt. Riktignok ikke en av deres største hits, for som hun sa er det ikke så lett å finne Di Derre-låter som ikke handler om damer, og siden hun liker bedre å synge om usikre menn falt valget på «90-meters-bakken». Deretter tok hun plass bak pianoet for å gjøre sin første egne låt «Anything ‘Bout June», og med trompet til ble dette en riktig så fin versjon. Unni vekslet mellom å spille gitar og piano hele konserten igjennom, hun sa hun hadde tatt med seg 10% av gitarsamlinga si denne kvelden, noe som var mer enn hun pleide.
Flere låter fra «Hver gang vi møtes» ble spilt, i form av Eva Weel Skrams «Told You» og Wenche Myhres «Farmors hus». Før sistnevnte fikk vi høre historien om hvordan hun plukket ut Wenche Myhres låt, som TV2 egentlig ikke ville at hun skulle velge fordi den ikke var kjent nok. «De var unge og de jobbet med TV, men TV2 er glade nå for at de ga seg». Hun hadde brukt lang tid på å finne frem til akkurat denne sangen, siden Wenche Myhre har gitt ut typ 600 flere sanger enn henne selv, og hun innrømte at hun gråt en skvett da hun plutselig oppdaget denne perlen blant alle partysangene, hvor teksten ble skrevet av ingen ringere enn Jan Eggum allerede i 1976. Fin stemning ble det også i Vulkan Arena da «Farmors hus» ble innledet av en lang trompetsolo.
Manglende radiotid
Videre fikk vi høre historien om en mislykket date med en dørvakt i bolerjakke på 90-tallet, som resulterte i at hun gikk hjem og skrev en sang om hvordan en date burde være. Resultatet heter «This Means You To Me Now», og var kveldens andre egenskrevne låt. At Paal Flaata ble valgt som duettpartner til denne låta i sin tid fikk plutselig en ny betydning, for større kontrast til bolertype finner du vel neppe. Dessverre innfant han seg ikke på Grünerløkka denne aftenen.
Unni fikk lettet hjertet sitt en smule når det gjaldt hennes frustrasjon mot norsk media. Spesielt radiostasjonene, som gjerne vil ha henne til å møte opp grytidlig til en morgensending, men som ikke kan spille låtene hennes fordi de ikke ligger inne på spillelistene de må forholde seg til. Flott at hun tar opp dette, for sånn er dessverre realiteten. Det er ikke enkelt å bli spilt på radio i disse dager, og når godt etablerte artister sliter er det ikke lett for nye tilskudd som ikke faller innunder kategorien EDM eller som opererer litt på sidelinjen av det som blir betraktet som dagens popmusikk. «Folk tror at jeg bare har gitt ut tre låter i 96-97, fordi de ble spilt på radio den gang».
Ingen kan si at vi ikke fikk valuta for penga.
Før «Pedestrian Slow» fikk vi en lang forklaring på at låta var inspirert av en t-banetur, men at togmetaforer også kan brukes om kjærlighetsforhold; noen synes det står bom stille mens andre synes det går fort i svingene. Denne ble spilt på piano.
Folk på Løkka er utålmodige, opplyste Unni oss, og som et resultat av det ville det nå, etter de første 70 minuttene, bli en kort pause i settet, som varte så lenge det var dokøer og kø i baren. «Det er fint om dere ikke starter for dere sjøl før jeg har levert alt dere har betalt for», ble nevnt et par ganger i løpet av kvelden.
Båter og bling
Etter pausen åpnet ensemblet med «Natta sola», en stemningsfull låt som er en hyllest til Lofoten. Hun fortalte at hun på turné langs kysten stadig fikk kommentarer på feil båtterminologi, men at det aldri hadde vært noen som hadde kommentert at hun har lurt inn i teksten at gud er en dame. I anledning kvinnedagen ville hun gjøre oss oppmerksomme på dette partiet i teksten, noe vi selvfølgelig fikk med oss nå, til latterutbrudd fra salen da det dukket opp.
Admiral Ps «Skakke gi opp» ble spilt, før vi fikk en lang historie om forskjellen på hvordan damer og menn tenker i et forhold, noe som hadde resultert i låta «Orange», som hun nå utførte på piano. Deretter tok hun frem gitaren igjen, det vil si en helt ny gitar som hun stolt viste frem og forklarte at hun hadde fått fra Nashville i høst, og at hun hadde pyntet den selv med ekstra bling. «Bling var ikke i mitt vokabular før «Svenske Hollywoodfruer», som hun sa, og penset over på en litt for lang historie om et møte med en trøndersk frisør, som hun nesten hadde endt opp i catfight med på grunn av en diskusjon om hårsveisen hennes. «Du må gjerne mene at jeg spiller for lenge, eller at jeg prater for mye, men hvordan jeg ser ut det driter du i», utbrøt hun. «You look amazing», fikk hun til svar fra salen. Og denne historien ledet opp til en fin versjon av «Won’t Go Near You Again».
Under «Space Opera» begynte så smått publikum å miste litt fokus, og skravlevolumet begynte å stige. Hun klarte heldigvis å fange inn oppmerksomheten igjen ved å fortelle om en av verdens fire fineste sanger, etter hennes mening – Joni Mitchell sin «Both Sides Now». En låt Unni spilte inn en versjon av på sitt siste album «7». Hun fortalte at Mitchell hadde skrevet låta som 23-åring, noe som egentlig ikke burde vært mulig, da den høres ut som den er skrevet av en gammel sjel. Låta har dessuten publikum i alle aldre, og hun informerte om at hun hadde spilt den i alt fra dåp og konfirmasjoner til bryllup og 50-årslag. «En gang opplevde jeg at en fjortiss, med utovertiss, la fra seg iPaden på grunn av teksten – da ble jeg lykkelig», smilte hun.
Publikumsfrieri
«En gang ba Jo Nesbø meg øve på en ny låt, men da han senere sjekka om jeg hadde hørt på den måtte jeg innrømme at den hadde resultert i at jeg i stedet lærte meg en Lana Del Rey-låt som jeg syntes var finere». Slik introduserte hun «Video Games» fra pianokrakken, før hun rundet av med «Til meg». En låt som handler om å fomle med å fri, hvorpå hun oppfordret folk i salen til å gjøre noe med det, hvis de hadde vært sammen lenge.
Etter ytterligere 75 minutter gikk de av scenen, men Unni Wilhelmsen kom kjapt tilbake for å ta «Fingerbøl» alene på piano. Begge gutta slo følge med henne på scenen for en aller siste låt, en noe uventet cover av Dumdum Boys’ «Tyven tyven». En finfin versjon, men jeg synes kanskje det ble litt i overkant mange cover-låter, det var bare halvparten av kveldens låter som var Unnis egne. «Nå har vi spilt for alle penga, og jeg har snakka for halve billetten, jeg veit det», var de siste ordene vi fikk fra scenen.
Vi som ikke var der for å ta oss en fest, men for å høre på musikken, hadde ikke trengt en 20 minutter lang pause midt i settet. Litt usikker på hvor lurt det var, ettersom folk som regel blir både mer utålmodige og mer skravlete i takt med alkoholinntaket utover kvelden. Spesielt på en fredag. I hvert fall var det vesentlig luftigere i lokalet da vi hadde passert to timer. En del hadde med andre ord funnet veien videre. For så vidt bedre for oss andre, enn at de hadde blitt stående å skravle. Men når det tok ganske nøyaktig tre timer fra showet startet til vi forlot arenaen, skulle jeg gjerne sett at det hadde vært sitteplasser i salen. For med såpass mye historiefortelling var dette mer en forestilling enn en vanlig konsert. Men ingen kan si at vi ikke fikk valuta for penga.
Av Marianne Lauritzen
Foto Boris Danielsen
Settliste
Akt 1:
1. Aleksander Kiellands plass
2. Laik dæt
3. 90-meters-bakken
4. Anything ‘Bout June
5. Told You
6. Farmors hus
7. This Means You To Me Now
8. Pedestrian Slow
Akt 2:
9. Natta sola
10. Skakke gi opp
11. Orange
12. Won’t Go Near You Again
13. Space Opera
14. Both Sides Now
15. Video Games
16. Til meg
Encore:
17. Fingerbøl
18. Tyven tyven
