Torsdag 19. desember 2019
Kronologisk oppsummering av karrieren
Seigmen inviterte til førjulsrock på et nærmest fullsatt Sentrum Scene, hvor de skulle oppsummere det første tiåret av deres eventyrlige karriere.
I fjor på samme tid spilte Seigmen på Rockefeller, og er vel i ferd med å innføre en tradisjon med å rocke julen inn, ikke bare i hjembyen Tønsberg. Denne gangen var anledningen deres 30-årsjubileum(!) som band, som også feires med utgivelse av deres fire første album på vinyl for første gang, sammen med debut-EP-en «Pluto». På konserten i 2018 spilte de «Pluto» i sin helhet, mens årets konsert skulle by på en oppsummering av karrieren fra 1989 til 1998. Med andre ord ville vi ikke få høre noen låter fra comeback-skiva «Enola» (2015). Dette konseptet inviterte til at vi kunne vente oss noen sjeldne låter i live-sammenheng.
Før gutta entret scenen og inntok den stjerneformete «Enola»-posisjonen for en peptalk, ble vi møtt av en Siri-stemme på anlegget, som i god teaterånd kunne opplyse om at forestillingen straks skulle begynne og at hun anbefalte å kjøpe nok øl først. «Det kan være lurt å være litt tøysete i hodet, siden Seigmens første låter er såpass dårlige», fikk vi beskjed om. Og med det siktet hun til de to uutgitte låtene «Rosa boots» og «Sure tær», fra den tiden hvor de fortsatt het Klisne Seigmenn. Det var et kuriøst innslag, og gitarist Sverre Økshoff stilte sågar i rosa boots for anledningen, men vi kan kanskje være enige med Siri om at låtene ikke er helt på høyden med resten av Seigmens katalog.
Lyden var heller ikke noe å skryte av i starten. Det var ekstremt mye trommer og bass fra rytmeseksjonen Noralf Ronthi og Kim Ljung, og vi kunne knapt høre Alex Møklebust på vokal. Lyden ble heldigvis bedre utover i settet, så om dette var gjort med vilje eller ikke vites ikke, men kanskje de ønsket å understreke kjellerbandfølelsen i de første låtene. Uansett var det ikke så behagelig for hverken øret eller brystkassa. Scenerøyken ble også hissig brukt, som vanlig, såpass mye at alle på scenen stort sett var godt innpakket i mystikk.
Total dominans
«Er det noen som skjønner hva vi holder på med?» lurte Alex på. «Vi oppsummerer karrieren i kronologisk rekkefølge. Det blir første og siste gang vi gjør det. Men nå er vi ferdige med 80-tallet», fortsatte han, før de beveget seg inn på 90-tallet med «Fra X til døden» og «Skjebnen», begge hentet fra «Pluto» (1992).
Det var ikke noen tvil om at den første delen av settet var mest tilegnet blodfansen, så publikum generelt våknet først til live til den hakket mer kjente «Mesusah». Dette var for øvrig det eneste innslaget de valgte å ta med fra «Ameneon» (1993). Men da endelig «Total» (1994) ble representert med «Ohm» og «Döderlein» begynte det for alvor å ta av i salen, det var til og med antydning til moshpit helt foran scenen.
Da endelig «Total» ble representert med «Ohm» og «Döderlein» begynte det for alvor å ta av i salen.
De roet det hele litt ned igjen med «Dråben», deres versjon av Gasolin sin «Som et strejf af en dråbe», før det var dags for albumet som gjorde Seigmen til allemannseie i 1995, «Metropolis». Tittelsporet var først ut, og skapte ikke uventet allsang i salen. Dernest fikk vi høre et par låter som ikke spilles like ofte live. Scenen ble dynket med rødt lys da de fyrte opp «Rød himmel», før de fortsatte med «Bayon» og det fengende refrenget «Vi er i en sakte film, Hvor alt er i sort og hvitt».
Høy champisføring
«Det er helt fantastisk å se så mange her. Det er mange i salen som har betydd mye for oss gjennom hele vår karriere», opplyste Alex. Og på dette tidspunktet syntes gitarist Marius Roth Christensen det var på høy tid at de feiret seg selv litt, og fant frem en champagneflaske, mens Kim Ljung ytret noen ord om at de var stolte av seg sjøl, men at de hadde satt opp en umulig settliste.
«Slaver av solen» var derimot ingen umulig oppgave, med et takknemlig publikum som sang med og hoppet så gulvet ristet. Og dermed var settet fremme ved deres eneste engelskspråklige album «Radiowaves» (1997), hvis vi ser bort fra den engelske oversettelsen av «Metropolis», som ble forbigått i stillhet denne kvelden. Like greit var vel det. «Radiowaves» var det siste albumet de ga ut før de opprinnelig la karrieren på hylla i 1999. Herfra fikk vi tre låter, hvorav «Trampoline» var først ut. «Neon Sun» ble faktisk ett av kveldens høydepunkter, mens «Universal» ble presentert av Alex som en låt de muligens ikke er altfor stolte av, og derfor sjelden spiller. «Vi pleier alltid å skåle før denne, for å øke selvtilliten litt», sa han og skålte med publikum. Men den funket bra live, og var absolutt sangbar for den feststemte gjengen i salen.
«Det er mange i salen som har betydd mye for oss gjennom hele vår karriere.»
Selv har jeg to helt andre favoritter fra «Radiowaves» som jeg hadde håpet å høre; «The Modern End» har de spilt en del i det siste så det er forståelig at de ønsket å gjøre noe nytt, men jeg hadde virkelig øynet et håp om omsider å få høre «The World Revolves Around You» i denne settingen. Den gang ei.
Til gjengjeld fikk vi endelig høre «Frost-Bite», som kun er gitt ut på samleplata «Monument» (1999). Det var en hyggelig overraskelse. Låta ble fremført av Alex alene på scenen den første halvdelen, før han etter hvert ble akkompagnert av begge gitarister. Og med det var denne musikalske tidreisen over, og bandet forlot scenen til publikums skuffelse.
For blodfansen
Et par ekstranumre ble det selvsagt plass til. Men da var det visst slutt på kronologien. De begynte, som de så ofte gjør, med «Agnus Dei», hvor Marius virkelig får briljere med sine operakunnskaper og får vist at han har mer enn én rockefot å stå på. Ekstra fint ble det da Kim etter hvert akkompagnerte ham med andrestemmen. Lyssettingen skilte seg også positivt ut på denne låta.
Alle var tilbake på scenen for å runde av med sin sedvanlige avslutningslåt, «Hjernen er alene». Denne coverlåta, som ikke lenger tilhører DeLillos, fikk definitivt publikum med seg, og satte et verdig punktum for kvelden.
Men hvor var «Mørkets øy»? Filmmusikken til den norske thrilleren med samme navn fra 1997. Hvis det var én gang jeg trodde det ville være en sjanse for endelig å få høre denne låta live, så var det når de skulle oppsummere karrieren kronologisk.
Kort oppsummert kan vi vel si at dette først og fremst var en konsert for blodfansen, men jeg tror likevel hele Sentrum Scene var godt fornøyd med kveldens seanse. Så da er det bare å fortsette ventingen på neste Seigmen-plate. Men først, vinylboksen på nyåret!
Av Marianne Lauritzen
Foto Arash Taheri
Les også: Seigmen @ Rockefeller
Settliste
1. Rosa boots
2. Sure tær
3. Fra X til døden
4. Skjebnen
5. Mesusah
6. Ohm
7. Döderlein
8. Dråben
9. Metropolis
10. Rød himmel
11. Bayon
12. Slaver av solen
13. Trampoline
14. Neon Sun
15. Universal
16. Frost-Bite
Encore:
17. Agnus Dei
18. Hjernen er alene
Les også: Zeromancer @ Youngs
