Fredag 6. september 2019
Magisk aften med midnattskoret
Midnight Choirs siste album, «Waiting For The Bricks To Fall» (2003), fylte nylig 15 år og har i år blitt utgitt på nytt i ny remastered utgave. Dette måtte selvsagt feires med konsert i Oslos storstue Rockefeller.
Dog viste det seg at forhåndsreklamen for konserten var en smule misvisende. Ut fra hva Rockefeller skrev om arrangementet i forkant fremsto det som om Midnight Choir skulle spille «Waiting For The Bricks To Fall» i sin helhet denne kvelden. Stor var derfor overraskelsen da gutta sparket i gang med de to gamle klassikerne «Talk To Me» og «Don’t Turn Out The Light». Her har kanskje ikke informasjonsflyten mellom band og arrangør vært helt på topp, men hva gjør vel det? Vi sier aldri nei til et best of-sett med perler fra hele Midnight Choirs karriere uansett.
Etter comebacket i 2016, som man først antok bare ville bli med noen få jubileumskonserter, har dette nærmest blitt en årlig tradisjon på Rockefeller eller Sentrum Scene. Comebacket markerte 20-årsjubileumet til andreskiva «Olsen’s Lot» (1996), mens i fjor var det mesterskiva «Amsterdam Stranded» (1998) som var jubilant og ble spilt fra A til Å på Rockefeller.
«Into The Dark» var kveldens første låt fra jubileumsskiva, og det ble et like mørkt øyeblikk som tittelen antyder, tett etterfulgt av «Last Chapter» fra samme plate.
Magisk trio
Det denne trioen klarer å lire av seg live låter minst like magisk i dag som det gjorde rett før de la opp for 15 år siden. Paal Flaata har fortsatt en fløyelsstemme som selv Elvis ville ha misunt ham, og Ron Olsen tryller frem ren magi på kontrabassen, som gir musikken en helt spesiell nerve. Han bytter stadig på å spille kontrabass og el-bass, men det er på kontrabassen han virkelig briljerer.
Gitarist og låtskriver Atle Bystrøm, aka Al DeLoner, spilte mindre piano enn han pleide back in the days, og overlot det meste av tangentene og munnspillet til Gøran Grini. Trioen hadde nemlig med seg tre livemusikere, hvor de to andre var Frederik Mustad på orgel og Glenn Vidar Solheim på trommer. Dette er for øvrig det samme bandet som har spilt sammen siden comebacket.
For oss som foretrekker musikken vår i moll blir det ikke særlig mye bedre og mer stemningsfullt enn dette.
Paal Flaata hadde som vanlig tapetsert mikrofonstativet med røde roser, som han av og til kastet ut til publikum. Etter «Bayview (Time Ain’t No Friend)» var han sågar helt fremme på scenekanten og overrakk en rose til en dame på første rad. «Alle skal få», flirte han, da han mest sannsynlig skimtet noen misunnelige blikk i salen. Så mange roser hadde han dog ikke.
Samling å være stolt av
«Jeff Bridges» bød på et parti hvor publikum ble invitert med på allsang på refrenget, hvilket de fikset bra, ettersom Rockefeller mer eller mindre var fullsatt denne kvelden. Deretter tok Al DeLoner ordet for å hylle publikum; «Hjertelig tusen takk for at dere har gitt oss muligheten til å få vurdert denne samlingen med musikk en gang til. Nå har vi fått gitt ut alle disse LP-ene på nytt, på vinyl, det er vi veldig stolte av». Det skjønner jeg at han er stolt av, for det er ikke noen hvilken som helst samling de har gitt ut.
«Will You Carry Me Across The Water?» fra sisteskiva var den siste vi fikk herfra. Til gjengjeld er den også albumets beste, og den ble fremført like inderlig live.
«Amsterdam Stranded» er alltid et høydepunkt i live-sammenheng. Og midt i det roligste partiet dro Ron noen toner på kontrabassen som etter sigende kom litt uventet på hans bandkollegaer, skal vi dømme etter fliringa til Flaata som forstyrret kunstpausen i låta. Men Ron var like kul og uberørt. Enda kulere var han under «Painting By Matisse», hvor han virkelig fikk vist hvilken jævel på kontrabass han er, da han klinte til med en bassolo som ikke lar seg beskrives med ord.
De begynte å runde av med «The Ballad Of Emma Deloner», som alltid er en sikker vinner live, og som nærmest har blitt en signaturlåt. Der den startet rolig og forsiktig og kulminerte i masse trøkk var den like kontrastfylt som «Muddy River Of Loneliness» litt tidligere i settet.
Snau hyllest
De takket for seg, men kom heldigvis tilbake for å ta et par låter til. For da de dro i gang «October 8» ble jeg mint på at det var et par soleklare låter fra «Amsterdam Stranded» de ikke hadde spilt ennå, hvorav «Mercy Of Maria» fulgte hakk i hæl. Sistnevnte viste vokalprestasjoner i verdensklasse, men Flaata skal også berømmes for den eksepsjonelle formidleren han er. Det er ikke mange som slår ham på innlevelse – man føler virkelig at han mener det han synger.
Hvis noe av poenget med konserten var å hylle «Waiting For The Bricks To Fall» burde de kanskje spilt et par låter til herfra – tre låter er vel litt snaut til å hylle noe som helst? Både «Depths Of The Earth», «Long Time Ago» og «Requiem» hadde i så måte hatt noe å gjøre på settlista. Hvis ikke, var den helt perfekt! For øvrig blir en settliste med Midnight Choir-musikk aldri lang nok – vi kunne lett blitt i denne melankolske sfæren i timevis, og plusset på med låter som «Long Hard Ride», «Harbor Hope» og «Snow In Berlin».
«Tusen takk for en nydelig aften», sa en ydmyk Paal Flaata før de alle forlot scenen for godt. Publikum sto igjen fortsatt sultne på mer, og vi kunne ikke annet enn å være enige i at aftenen hadde vært særdeles nydelig. For oss som foretrekker musikken vår i moll blir det ikke særlig mye bedre og mer stemningsfullt enn dette. Ses neste gang! Måtte det bare komme ny musikk i mellomtiden.
Av Marianne Lauritzen
Foto Terje Dokken
Settliste
1. Talk To Me
2. Don’t Turn Out The Light
3. Into The Dark
4. Last Chapter
5. Double Blank
6. Muddy River Of Loneliness
7. Bayview (Time Ain’t No Friend)
8. Jeff Bridges
9. Violence Of The World
10. Will You Carry Me Across The Water?
11. Amsterdam Stranded
12. Dear Friend
13. Painting by Matisse
14. The Ballad Of Emma Deloner
Encore:
15. October 8
16. Mercy Of Maria
